Problemer ved oppfølging

De fleste kvier seg ikke for å snakke om ernæring med pasientene, men fremstiller det heller som en av de lettere tingene å snakke om ved avdelingen. Allikevel kommer det frem at noen syns det kan være vanskeligere å ta opp temaer rundt ernæring og vekt hvis problemene skyldes dårlig vaner og livsstil kontra kun medisinering.

«Jeg tror jeg hadde syns det hadde vært vanskeligere hvis det hadde vært en person som var veldig overvektig, enn at det bare er på en måte, hva skal man si, slurv i ernæringen da. For det blir jo sårere tema, hvis det er et tydelig problem.»

En påpeker at det kan være lettere å henvise til kef i situasjoner der spiseforstyrrelser og dårlig selvbilde med hensyn på vekt er fremtredende.

«… og det kan også da ofte være lettere å få ressurser utenifra at noen fra, ja klinisk ernæringsfysiolog fra Lovisenberg sentralt er inne og hjelper til å veilede, enn at vi går inn i den type problematikk. Så kan vi ha fokus på andre, annen problematikk enn det som har med kosthold og gjøre. Og heller oppfordre pasienten til å følge det samarbeidet som, og den planen som er lagt sammen med ernæringsfysiolog, istedenfor at vi legger den planen.»

Det dukker opp flere eksempler på situasjoner der personalet prøver å motivere til sunnere matinntak. Når det kommer til å begrense sukkerbruken forteller flere at de kommenterer det når pasientene bruker store mengder, men at det ikke alltid har synlige resultater og heller blir masete og lite konstruktivt.

«Altså det sukkeret er på en måte det siste problemet hans, sånn som jeg på en måte føler at det blir formidla tilbake. Jeg fremstår veldig masete hvis jeg skal drive og løpe etter han og klage på at han tar for mange sukkerposer i maten sin.»

Flere forteller også at de trekker seg unna hvis kapasiteten og viljen hos pasienten for å ta i mot informasjon ikke er til stede. Det fremkommer at det er sjeldent at pasienter selv ber om hjelp for å begrense matinntaket. I noen tilfeller der pasientene har bedt om restriksjoner og ønsker hjelp, så kan pasienten selv ha glemt dette ved et senere tidspunkt, eller de klarer allikevel ikke å følge planen.

Utlevering av annen mat og drikke mellom måltidene skal egentlig ikke forekomme, men personalet forteller at det allikevel er mye utlevering av yoghurt og appelsinjuice. Noen føler at det er vanskelig å overholde en regel når ikke alle er konsekvente.

57

«Så det blir veldig vanskelig å opprettholde en generell regel når det er mange som ikke følger det da. For da blir det noen som er snille og noen som er kjipe, alltid sier nei, og noen er sånn der: "du er kul, fiks en yoghurt, gjør du ikke det"…»

I alle gruppene blir det snakket om utfordringen med å prioritere ernæringsarbeid på postene, fordi det er så mange andre aspekter som man må jobbe med ved en slik avdeling.

Forebygging av vold er førsteprioritet, og begrepet «velge sine kamper» går igjen. Dialogen nedenfor eksemplifiserer problemstillingen:

«Og så bruker man jo skjønn i forhold til er det fare for vold eller aggresjon for eksempel. Man må velge kampene sine litt da i forhold til hvordan man vil ha det i avdelinga.»

«Absolutt, absolutt. Det er pick your fights.»

«Det er jo noe med å huske på at det er jo de tyngste gruppene vi har her inne. Der det er ganske mange faktorer som virker ganske ødeleggende, så det er klart at da er kanskje ikke akkurat det den kampen man prioriterer først og fremst, som sagt.»

De forklarer at forebygging av utageringer blir viktigere enn å krangle med pasienten om hvor mange sukkerposer de får bruke i teen. Eller man gir etter og henter en yoghurt mellom måltider for å bygge gode relasjoner og av omsorg for pasientene fordi man har medfølelse med at de er innlagt og har det vanskelig.

Personalet forklarer også utfordringen med ernæringsarbeidet når mange av pasientene er innlagt på tvang eller noen er på skjermet avdeling uten mulighet for å handle på butikken selv. De beskriver et dilemma der de prøver å servere sunn mat ved posten, men ikke føler at de kan nekte pasienter annen mat.

«Jeg tror mye av den argumentasjonen som blir brukt, er det der med at flesteparten av våre pasienter er innlagt på tvungent psykisk helsevern og når man først da blir innlagt mot sin vilje så skal man ikke engang få lov til å bestemme hva man har lyst til å putte i seg. Så jeg tror det blir liksom litt den ja… hvilke kamper man tar liksom.»

«Det er et sted hvor det kanskje er litt utfordring å opprettholde akkurat sånne kostholdsregimer, fordi man har lyst til å gi noe ekstra og bygge relasjoner og sånne ting.»

Det fremgår at det på flere ernæringsrelaterte områder (screening, matservering, rutiner for mellommåltid) har vært vanskelig å opprettholde fokus over tid. En kommentar som går igjen er:

«… ting sklir litt ut da! Det har en tendens til å gjøre det. Rett og slett.»

58

Forbedringsforslag fra personalet

 Konstruktive settinger

Å påpeke matvaner til pasienter under måltider eller i en ‘her og nå’- setting som på butikken eller ved utlevering av sukkerposer, ble omtalt som lite konstruktivt. Forslag gikk på at det heller kan tas opp i etterkant eller i miniteam.

 Jevnlig påminnelser

Flere nevner at jevnlige påminnelser både for personalet og pasienter er nødvendig for å opprettholde fokuset. For noen pasienter kan det være nødvendig å få skriftlig informasjon.

 Mer samkjøring og fokus i avdelingen

Ulike forslag gikk på å henge opp lapp om hva som skal serveres til hver av brødmåltidene og tydeligere rutiner på hvordan ting skal gjøres ved avdelingen med hensyn på grensesetting og mellommåltider. Bedre opplæring i hvordan maten skal serveres, så det fremstår mer delikat, ble også foreslått.

«for det er jo stort sett VI som savner at det står noe der, og det er jo ikke til å stikke under en stol. ”Og, nei, vi skulle kanskje hatt litt…”, og så drar man ut en ekstra skål med, ja, hva det nå måtte være som var ønsket.»

«… hvis man skulle gjort noe med det tenker jeg at da måtte man hatt et fokus på det på avdelingen.

At man var ganske samkjørte på de tingene der [...]»

 Behandlingsplanen

Noen ganger kan det føres punkter om ernæring i behandlingsplanen til pasienten. Eksempler som ble nevnt var begrensning av sukker, ingen utlevering av mat mellom måltidene eller andre ting som skal følges opp etter utskrivelse.

«Jeg skrev i kriseplanen sammen med en pasient i går. Og da hadde de som forvarsel at […] tegn på forverring av tilstand ute er når hun slutter å spise. Som ble lagt inn som et, ja, hva skal man si, et punkt i kriseplanen. Sånn til å være obs på i det videre.»

59