Det hefter flere problemer ved eksisterende bidrag. For det første omhandler litteraturen bare en liten delmengde av det totale tilfanget av konsulentintervensjoner.
Langt de fleste konsulentintervensjonene siden framveksten av ledelseskonsultasjon som industri kan beskrives som ekspertkonsultasjon.
Vi får vite relativt mye om organisasjonsutvikling intervensjoner, men mindre om andre former for konsulentintervensjoner. Eksisterende bidrag sier mye om hvordan konsulenter kan etablere relasjoner innenfor rammen av en prosesskonsulentrolle mens vi vet lite om hvordan konsulenter etablerer relasjoner innenfor øvrige roller (ekspert, doktor pasient).
Teoritilfanget fokuserer på interne ubevisste prosesser og konflikter og i mindre grad på egenskaper ved omgivelsene. Konsulentens rolle består i å forstå og avdekke ubevisste forestillinger, konflikter og behov hos klienten og til dels seg selv.
Konsulenten vil ikke selv påvirke motivene, behovene eller forestillingene som antas å reflektere tidligere erfaringer i barndommen. Motiver, behov og forestillinger som forklaringsvariabler antas slik å ligge fast, og er definert utenfor modellen. Dette har to implikasjoner; avstanden mellom generelle ubevisste behov og spesifikke handlinger blir stor, vi har vansker med å predikere spesifikke reaksjoner på basis av ubevisste og generelle motiver. For det andre reduseres betydningen av konsulentens atferd vis a vis klienten. Konsulentens relasjon til klienten reflekterer klientens tidligere relasjonserfaringer mer enn konsulentens tilnærming. Psykodynamiske teorier gir som en konsekvens få retningslinjer for konsulentens tilnærming.
Tilsvarende finner vi klare svakheter ved empiriske bidrag. Case-studier av konsulent klient relasjoner har primært vært mer opptatt av å beskrive enn å utvikle og teste generaliserbare modeller og gir utenforstående små muligheter til å etterprøve forfatterens analyse. Teorier som objekt relasjoner, bindingsteori og gestalt-teori unnlater å spesifisere entydige sammenhenger. En lang rekke observasjoner kan slik fortolkes som konsistent med det teoretiske rammeverket. Mer tradisjonelle spørreskjema baserte studier av samvariasjon mellom konsulentens tilnærming og egenskaper ved relasjonen unnlater å spesifisere kausale sammenhenger mellom variablene noe som bidrar til at studiene blir vanskelig å fortolke. En vet ikke hva en har funnet og heller ikke hva en eventuelt har falsifisert. Respondenter består i mange tilfeller av involverte i prosessene som konsulenter eller klienter. Utfallsvariablene måles ved å be konsulenter eller klienter om å vurdere relasjonen eller utfallet av intervensjonen (Armenakis & Burdg, 1988). Kombinasjonen av selv-rapportering og
2.5. Bidrag
Denne rapporten skiller seg fra tidligere bidrag på samtlige tre områder:
1. For det første skiller den seg i valg av uavhengige variabler. Mer enn å fokusere på spesifikke handlinger vil vi være opptatt av hvordan konsulentens rolletilnærming påvirker relasjonen mellom konsulent og klient. Fra å se på variasjon innenfor rammen av en bestemt rolletilnærming åpner vi for å se på variasjon mellom ulike rolletilnærminger. Tidligere arbeider har for en stor del sett relasjoner som resultatet av idiosynkratiske handlinger og personlige ferdigheter og egenskaper ved konsulenten. En implisitt konsekvens er at etableringen av relasjoner vanskelig lar seg påvirke utenfra. For konsulenten blir det et spørsmål om å besitte de riktige ferdighetene såvel som de riktige holdningene. Konsulenter vil ofte ha vansker med å endre stil eller tilnærming mellom oppdrag. Implikasjonene vil slik like mye kunne gå på å velge riktig konsulent til type oppdrag (Ganesh, 1978). Ved å se på variasjoner i rolletilnærming åpner vi for å studere et bredere utsnitt av konsulent-intervensjoner. Samtidig kan roller sees som en måte å relatere strukturelle forhold som organiseringen av konsulentintervensjoner til interaksjon på mikronivå (Stryker, 1980). Flere bidrag viser slik hvordan ulike strategier for kunnskapsstyring i konsulentfirmaer gjenspeiler seg i organiseringen av konsulentintervensjoner og i konsulentens rolle i klientorganisasjonen (Hansen, Nohria & Tierney, 1999; Løwendahl, 1992, 1997).
2. For det andre trekker vi veksler på en noe annen teoritradisjon enn hva som har vært vanlig i studiet av konsulentintervensjoner. Vi baserer oss på en etter hvert omfattende litteratur, på oppfattet kontroll (se f..eks.Greenberger & Strasser, 1991, 1986; Heckausen & Schulz, 1995), sosial kognisjon (Fiske & Taylor, 1991), og attribusjonsteori (Weiner, 1985, 1986). Dette har to viktige implikasjoner; for det første retter denne litteraturen oppmerksomheten mot ytre stimuli (f.eks.
konsulenter), for det andre er litteraturen opptatt av hvordan folk oppfatter, fortolker og forstår slike stimuli. Reaksjoner på stimuli antas å reflektere folks forståelse av stimuliet. Teoritilfanget vender slik oppmerksomheten mot ytre
manipulerbare variabler i form av sosiale stimuli og åpner samtidig for ulike mulige reaksjoner ved å fokusere på folks fortolkning av stimuliet som utgangspunkt for handling (Weiner, 1985, 1986; Bandura, 1986).
3. For det tredje skiller vi oss i hvordan vi gjør bruk av teori på. Her vil vi bruke eksisterende teori som teori om oppfattet kontroll, sosial kognisjon og attribusjonsteori til å bygge en hypotetisk deduktiv modell. Vi utleder et sett proposisjoner som et mulig utgangspunkt for en empirisk testing av modellen.
Dette skiller seg fra tidligere arbeider som for en stor del har brukt eksisterende teorier som teorier om objekt relasjoner og bindingsteori som et analytisk rammeverk til å fortolke empiriske observasjoner (Hirschhorn, 1991; Sturdy, 1996). Vi skisserer en trinnvis oppbygd modell hvor de enkelte sammenhengene i modellen kan henføres til eksperimentelle studier. Ved å spesifisere de enkelte sammenhengene i modellen bedres forutsetningene for å vinne ny innsikt. Vi vet ikke bare noe om hvorvidt forventede sammenhenger faktisk inntraff men vi vet samtidig noe om hvorfor. En vel spesifisert modell vil samtidig være mer falsifiserbar, ved at vi blir i stand til å forkaste resultater som framkommer som resultat av andre mellomliggende variabler.
Kapittel 3. Konsulentroller
3.1. Innledning
I kapittelet som følger ser vi nærmere på den uavhengige variabelen i modellen;
konsulentrollen. Konsulentens tilnærming spille en viktig rolle i denne modellen. Vi er opptatt av hvordan konsulenter gjennom sin tilnærming påvirker klientens opplevelse av kontroll. Å være opptatt av konsulentens tilnærming innebærer samtidig at vi vil være opptatt av variasjoner i konsulentens tilnærming. Vi er opptatt av hvilke konsekvenser ulike tilnærminger har for klientens opplevelse av egen kontroll. Dette forutsetter at vi er i stand til å identifisere meningsfylte forskjeller i hvordan konsulenter tilnærmer seg klienter. Et viktig formål med dette kapittelet er å identifisere sentrale underliggende dimensjoner i eksisterende typologier av konsulentroller.
Vi begynner med å redegjøre for hva vi vil mene med roller før vi går over til å se på eksisterende beskrivelser av konsulentroller. Vi forsøker å vise hvilke underliggende dimensjoner som ligger til grunn for disse typologiene. Basert på en slik gjennomgang argumenterer vi for å ta utgangspunkt i to roller som fanger opp noen viktige dimensjoner i slike typologier, en ekspertrolle og en prosesskonsulentrolle. Vi avslutter kapittelet med å skissere sentrale forskjeller mellom de to rollene. Denne beskrivelsen danner utgangspunktet for en senere diskusjon av sammenhengen mellom ulike konsulentroller, opplevd kontroll og reaksjoner på konsulenter i kapittel 8.