2.2.1 Hva er en privat veg?
Dette temaet nevnte jeg kort innledningsvis, men her kommer en mer utfyllende beskrivelse av begrepet “privat veg”. En privat veg er en veg som ikke er riksveg, fylkesveg eller kommunal veg. For at en veg skal være offentlig, må den oppfylle to krav ifølge Arnulf og Gauer (1998). Det første er at den må være åpen for allmenn ferdsel, og det andre er at den blir holdt ved like av stat, fylkeskommune eller kommune jf. vegloven § 1. I Norge har vi ca.
124 000 km med privat veg og ca. 96 000 km med offentlig veg.
Det finnes mange eksempler på private veger. Det kan for eksempel være boligveger, gårds-veger eller skogsbilgårds-veger. Mange gårds-veger er også laget til flere formål, for eksempel at den skal tjene både hytter, boliger, landbruk, skogbruk osv. Disse vegene kalles for kombinerte veger (Flø og Haraldstad 2009).
15 At en privat veg kan stenges for uvedkommende er et eksempel på at slike veger er underlagt privat eiendomsrett. Dette kan en eier av en privat veg gjøre med hjemmel i § 4 første ledd i friluftsloven, der det står følgende:
“Når ikke annet er bestemt, kan eier av privat veg forby ferdsel med hestekjøretøy, motorvogn, (derunder sykkel med hjelpemotor) og parkering av motorvogn på eller langs vegen”.
Interessene i en privat veg kan deles inn i tre grupper:
bruker av vegen
eier av veglegemet
eier av grunnen under vegen
Man kan selvfølgelig inngå i flere av gruppene over, slik at man for eksempel både er eier av grunnen under vegen og eier av veglegemet. Det går også an å inngå i alle de tre gruppene.
Før jordskifteretten for eksempel går i gang med å fastsette andeler i en veg, er det viktig å slå fast rettslige spørsmål slik som hvem som hører til hvilken gruppe og hvem som kanskje ikke er med i noen av gruppene (Flø og Haraldstad 2009).
2.2.2 Definisjoner
I forbindelse med temaet og problemstillingen i oppgaven, er det mange begrep man kommer innom. Jeg skal her beskrive kort de begrepene det kan være lurt å ha kjennskap til før jeg går videre med teorien.
Veglag: Et veglag er ifølge Reiten et al. (2004) den sammenslutningen som står for driften og vedlikeholdet av en veg. Et veglag har som regel et styre som møtes når det er behov for det, og det arrangeres årsmøte der alle medlemmene i laget blir innkalt. Et veglag har ofte
vedtekter som medlemmene må forholde seg til. Innholdet i vedtektene varierer, men vanlige punkt som er med, er blant annet andelsfordeling, stemmeregler og regler om vedlikeholdet.
16 Vegrett: Ifølge Flø og Haraldstad (2009 s. 399) kan en vegrett beskrives som “en positiv servitutt som gir begrenset rett til faktisk rådighet over fremmed fast eiendom”. Det vil med andre ord si hvem som har lov til å benytte vegen. Når man skal ordne i stand en bruksordning for en veg, er det viktig å slå fast hvem som faktisk har vegrett til vegen. Det er også viktig å se om denne vegretten har noen begrensning, for eksempel til en viss periode i året, samt hva vegrettens nærmere innhold er.
Bruk av vegen: Det er ulike måter å bruke en veg på, for eksempel som landbruksveg eller som veg for å komme seg fram til hytta. Det er med andre ord ulike brukere av vegen.
Etter vegloven fordeler man vedlikeholdskostnadene til en veg etter bruken den enkelte har jf.
§ 54. Ifølge Arnulf og Gauer (1998 s. 269) er hovedprinsippet:
“at kostnadene skal fordeles forholdsmessig mellem brukerne alt etter hvor omfattende den enkeltes bruk er. F.eks. etter hvor stor avstand man trafikkerer vegen, eller hvor mange tonn som transporteres hvis bruken er likeartet”.
Nytte av vegen: Dette med nyttebetraktning står sentralt i jordskifteloven og man må legge nyttevurdering til grunn på flere området, blant annet ved fordeling av sakskostnader. Dette legger jordskifterettene også til grunn når vedlikeholdskostnader skal fordeles i en veg. Bruk og nytte er to begrep som står nært sammen. Jordskifterettene registrerer bruken den enkelte eiendom gjør av vegen for å avgjøre nytten. Man kartlegger også hva slags eiendom det er snakk om, siden ulikt formål som regel har ulik bruk. En boligeiendom benytter normalt vegen i betydelig større grad enn en fritidseiendom. I tillegg til å kartlegge hvor mye som kjøres på vegen, er det vanlig at man legger til grunn tilknytningsavstanden (Flø og Haraldstad 2009). Tilknytningsavstanden vil si avstanden fra vegens start og frem til den aktuelle eiendommen.
2.2.3 Organisering
Som jeg nevnte under kap. 1.1, er det to måter å organisere en privat veg på dersom man ikke blir enige seg imellom. Det er enten ved skjønn etter vegloven eller som bruksordningssak etter jordskifteloven. Jeg skal her beskrive noen av de prosessuelle og materielle forskjellene mellom de to framgangsmåtene.
17 Skjønn: Dersom man ønsker å organisere vegen sin ved et skjønn, kan man gjøre det etter vegloven § 60. Etter denne paragrafen skal skjønn etter vegloven holdes som rettslig skjønn etter skjønnsloven, og skjønnet kan styres av lensmannen, namsfuten eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver dersom partene er enige om det. Jordskifterettens kompetanse til å holde skjønn etter kap. VII i denne loven, finner vi i andre ledd. Dette gjelder kun
områder som er lagt ut til landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift eller er regulert til slik bruk eller vern, og i uregulert område. Ved en skjønnssak sammensettes retten som regel med en dommer og fire skjønnsmenn, men retten kan også settes med kun to skjønnsmenn.
Hvert fylke har et skjønnsmannsutvalg, og det er her skjønnsmennene blir valgt fra.
Kap. VII i vegloven handler om private veger og omfatter §§ 53-56. Arnulf og Gauer (1998 s.
268) sier om § 54 at:
“bestemmelsen regulerer fordelingen av felleskostnader mellem brukerne.
Bestemmelsen er fravikelig, og reglene gjelder der intet annet er avtalt, fastsatt ved jordskifte eller på annen måte”.
§ 55 handler om at de “som har plikter etter § 54 første ledd, utgjer eit veglag”. Det vil si de som har plikt til å delta i vedlikehold og utbedring, altså “eigar, brukar eller den som har bruksrett”. Paragrafen inneholder bestemmelser om når veglaget skal møtes, stemmeregler, styre og andre ting som veglaget kan ta avgjørelser om. § 55 gir altså en styringsmyndighet som gjelder de praktiske forholdene (Arnulf og Gauer 1998). Denne bestemmelsen er fravikelig.
Bruksordningssak:
Dersom man ønsker å organisere vegen sin gjennom en bruksordningssak, kan man gjøre det enten som en egen sak etter jskl. § 2 c eller som en del av en § 2 e-sak. Bruksordning følger de alminnelige saksbehandlingsregler som gjelder for jordskifte. Ved en bruksordningssak kan retten enten settes med en jordskiftedommer eller med en jordskiftedommer og to med-dommere. Hver kommune har jordskiftemeddommerutvalg som meddommerne blir valgt fra.
De materielle vilkårene for å fremme en bruksordningssak finner vi i jskl. § 1 første ledd og § 3 bokstav a (Flø og Haraldstad 2009). Disse blir nærmere beskrevet i kap. 2.3.3.
18 Sakene jeg skal undersøke i forbindelse med denne oppgaven er jordskiftesaker enten etter § 2 c eller e, og derfor blir bruksordning etter jordskifteloven nærmere beskrevet under kap. 2.4.
Forskjellene mellom de to fremgangsmåtene:
Det finnes mange forskjeller mellom de to måtene å organisere en privat veg på, men jeg skal her nevne de viktigste. Den største forskjellen er kanskje partenes medvirkning. Et vegskjønn vil som regel bli avsluttet etter en dag eller to, mens en bruksordningssak kan ta mange måneder. Grunnen til det er at det ved en bruksordningssak blir lagt opp til flere møter og at partene får større mulighet til å komme med sine synspunkter og dermed medvirke i større grad. Prosessen mellom de to måtene er dermed svært ulik. En annen forskjell er at det ved vegskjønn ikke blir etablert noe veglag, siden det ikke er hjemmel i vegloven til å gjøre det.
Man har riktignok bestemmelsene i vegloven §§ 54 og 55, men de gjelder når det er snakk om frivillig organisering. Jordskifteretten legger opp til at resultatet blir et eierlag etter
jordskifteloven, mens vegloven mer legger til rette for et brukerlag, dersom partene ønsker et veglag.