Jacobsen (2015, 402) skriver at man alltid starter med å gi en oppsummering av de mest sentrale funnene fra analysen. Dernest ser man funnene opp mot teori, der funnene blir drøftet og kritisert. Jacobsen (2015, 402) skriver også at det er helt essensielt å benytte sitater som kilder, ved analyse av kvalitative intervjuer. Dette vil skape en bedre forståelse for leseren.
4.1.1 Funn om influenser
Ifølge Thomas Moen har man i dagens samfunn et lite utvalg personer man daglig
konsumerer aktivt via sosiale medier «(…) du har da mellom én og fire stykker som du alltid må innom å se (…) hvor avhengig av kaffe eller et eller annet du må ha hver morra for å føle deg bedre, samme mekanismene her ikke sant». Han sammenligner det å få med seg innholdet til influenserne som like viktig som kaffe om morgenen. Ifølge Moen, starter det hele med at man har interesse for en nisje og innholdet influenseren deler. Så går man videre til å like personen, som til slutt fører til en lidenskap eller en form for avhengighet. «Så poenget mitt er at det(.)du starter å bli interessert i den interessen den personen snakker om også utvikler det til noe helt annet (...) de har lyst til å vite alt mulig crazy shit om de».
Informantene i fokusgruppen sier at de primært følger utenlandske influensere. Det kommer frem at flere følger med på norsktalende influensere, men disse ligger ikke «top of mind».
4.1.2 Funn om troverdighet
Det største skillet mellom den tradisjonelle markedsføringen og influensermarkedsføring er ifølge Moen at man stoler på avsenderen. Dermed får følgerne et troverdig budskap fra en troverdig avsender.
Det er at du får en troverdig budskap fra en troverdig avsender. Største forskjellen på en tradisjonell markedsføring og influencer marketing er at det du allerede før du begynner å konsumere innholdet stoler på avsender. Eh:: Det får du ikke noen ikke noen andre steder. Og det er derfor det funker så bra.
Moen forklarer videre at han ser på troverdighet som det viktigste når en influenser kobles opp mot en merkevare. Han sier at «det skal føles naturlig, det skal være bloody obvious at
den personen skriver om det produktet eller den tingen». Leseren skal ikke føle at det er reklame. Da har man feilet. I tillegg trekker han frem at samarbeidet skal føles naturlig: «Det føles som en naturlig samarbeid, det er viktig». Influenseren må få rom til å fremme
produktene på sin egen måte, slik at fremstillingen føles naturlig for følgeren. Man må derfor ikke legge føringer for hvordan influenseren skal fremstille innholdet, men kun legge rammer.
4.1.3 Funn om påvirkningskraft
Ifølge Moen er påvirkningskraften til en influenser veldig sterk, men det kommer an på hvor lenge forbrukeren har hatt en relasjon til influenseren. «(...) du kan endre holdninger, trender, få folk til å gjøre teite ting fordi det er sosialt akseptert hvis man går frem og viser at man kan gjøre ting». Han mener at mye av denne påvirkningskraften handler om at man selv oppdager influensere man liker og at influensere har en sterkere påvirkningskraft enn tradisjonelle kjendiser. Ifølge Moen får man et helt spesielt eierskap til influenseren som bidrar til den sterke påvirkningskraften. «(...) du har eierskap til den lille sære personen, i det lille sære universet. Eh, og da vil du i underbevisstheten din få rettferdiggjøre at du har rett og til å stalke denne personen hver eneste dag, gjøre mere den tingene den personen gjør».
4.1.4 Funn om relevans
En av Informantene fra fokusgruppene mente at Trines Matblogg burde fronte TINE MatCup.
Fordi det er en klar og tydelig relevans. Videre kommer det frem at informanten ikke ville fulgt med om det var hun som dekket TINE MatCup. Det tolkes derfor at det ikke
nødvendigvis holder med en klar og tydelig relevans mellom influenseren og TINE MatCup dersom målgruppen skal konsumere det.
Informantene i den ene fokusgruppen fra niende klasse hadde akseptert at en YouTuber som primært snakket om sminke går over til å snakke om mat. «(…) Nei, jeg synes det hadde vært gøy å høre om at hun snakket om noe annet liksom». Dette mener Moen kan stemme, og legger til at dette kommer nok av at de liker denne influenseren som person og ikke bare innholdet. Det er også interessant å trekke inn hva guttene i niende klasse sier. Informantene sier først at Prebz og Dennis ikke kunne passet som kokker, og at de ikke ville spist maten dersom de hadde laget den. Når man spør om hvem som kunne ha passet til å være
programledere eller vært med på å fronte TINE MatCup, nevner de blant annet Prebz og Dennis. Derfor spør man informantene om det må være en relevans, eller om det ikke gjør noen ting at det er mat det handler om. «Nei (...) Det er mere som match da (...) At de failer
da. Det gjør at det kommer flere (.) det kommer fler som ser på». Moen mener derimot at det må være en eller annen form for relevans, men at den stort sett er mulig å finne: «(…) du må ha en relevans der, men du finner alltid en eller annen kreativ greie på det da». Han mener at det bare gjelder å finne en naturlig innfallsvinkel på samarbeidet.
4.1.5 Funn om sosiale medier
Majoriteten av informantene i samtlige grupper mener de ikke har en favorisert plattform de sjekker, men de sjekker den som gir de flest varslinger, altså den som interagerer sterkest med informanten. «Ja, jeg er også sånn der, liksom, jeg går ikke på Snap hvis jeg ikke har fått mel..». Samtidig, var Snapchat første prioritet for samtlige informanter i fokusgruppene. Etter at varslingene har blitt tatt hånd om, sjekker de fleste Instagram og Facebook. Det kommer klart frem hvilke plattformer som blir mest brukt i det daglige blant informantene: Snapchat, Messenger, YouTube, Facebook og Instagram. Informantene i fokusgruppene sier at de hovedsakelig benytter Facebook og Instagram som prokrastineringsverktøy. «Det er liksom Instagram hvis du kjeder deg (...) men det er egentlig bare Facebook og Instagram hvis jeg kjeder meg».
Enkelte av informantene leste blogg, men det var langt ifra like mange som forskerne hadde forventet. De få som leste blogg, fortalte at de sjeldent var innom. Forskerne tolker at de heller ikke hadde blogglesingen som en fast del av hverdagen. Forskerne mistenker også verdiparadokset; «the desired and the desirable», da de muligens leser mer blogg enn det de sier, men de fleste informantene ville ikke innrømme dette overfor hverandre.
4.1.6 Utdanningens omdømme
Informantene i fokusgruppene trekker frem at kokke- og servitøryrket er forbundet med stress.
Det er et stadig press for å prestere, dårlig lønn, samt ugunstige arbeidstider som gjør yrkene lite attraktive. Dette er noe veilederen på Jordal ungdomsskole også ser tendenser til.
Veilederen trekker frem flere av de samme tingene, som grunner til hvorfor elevene har negativt syn på yrkene: «(...) fordi det er mye ubekvemme arbeidstider (...) Dem er jo veldig pengefokusert».
Derimot respekterer informantene kokkeyrket. De beundrer kokkens praktiske egenskaper, som det å kunne lage mat og kreativiteten som trengs i yrket: «Det er jo fordel da at du kan lage mat (...) Alle liker folk som kan lage mat», «Man må være kreativ for å være kokk da».
Det forekom også enkelte tilfeller der informantene godt kunne tenke seg å jobbe som kokk eller servitør. I et av tilfellene hadde en av informantene jobbet som servitør og stilte seg veldig positiv til yrket: «Jeg synes det er kjempegøy, kjempegøy å gå med mat og ta bestillinger».
Dybdeintervjuet med veileder på Jordal ungdomsskole trekker frem skolens rykte som hovedgrunnen til at søkertallene er som de er: «Jeg tror det er anseelsen (...) For det første så tror jeg at Etterstad har et veldig dårlig rykte som liksom er litt en sånn looser-skole (...)».
Veilederen trekker også frem at holdningen til yrkesvalg påvirkes av foreldrene, og at disse ikke ønsker at elevene skal gå på restaurant- og matfag: «(...) jeg tenker at det, at det er mange foreldre som ikke anbefaler ungene sine til å gå på restaurant- og matfag». Veilederen
forklarer at det virker som at det er mye som tillates til tilfeldighetene når det kommer til valg av studieretning: «Men det er jo sånn, alle sammen kjenner noen, som kjenner noen, altså det går jo mye på sånn, at man bare (.) Altså, mye tilfeldig (...)»