Gjennom min praksis, og kontakt med politiske miljøer, har jeg forstått at i den politiske hverdag er uklar kommunikasjon en nødvendig praksis, for i det hele tatt “å bli enige”. Det er mulig at dette er et nødvendig onde, men hvordan vil en slik praksis over tid påvirke de politiske kulturer i et transparent demokrati?
“…nemlig at forståelsen er kommunikationens mulighedsbetingelse. Uden forståelse er ikke kommunikation mulig.” (Wackerhausen, Steen, Artikkelsamling: MP302P000
Profesjonsutøvelse, relasjoner og språk. UIN).
Det å skulle balansere graden av forståelse for å oppnå enighet, må være en krevende oppgave og med mange fristelser ved valg av formuleringer. Er det gjennom en slik praksis at det transparente demokratiet “dør”?
49 7.14 Striden om sykehotellet.
Denne saken har flere perspektiver, og kanskje representerer den et uttrykk for en politisk arbeidsform?
“Striden om sykehotellet kom nokså bardus på Sylvia. Hun hadde knapt kommet på kontoret før informasjonssjef Ingrid Vigerust varslet henne om en sak som stod i Aftenposten.
Hovedoppslaget dreide seg om at det var igangsatt bygging av et sykehotell på Radiumhospitalet, uten nødvendig godkjenning. Åge Danielsen var direktør ved
Rikshospitalet og hadde det lokale ansvaret.” (Aabø, Stein, Sylvia Brustad, I partiets tjeneste (2012) s. 139).
Kostnadsrammen var beregnet til 100 millioner kroner og det hele skapte store bølger både på Stortinget og i de andre helseforetakene; “kunne man sette i gang med store byggeprosjekter uten å spørre først?”
Saken løste seg etter hvert, hotellet ble bygget, men Rikshospitalets direktør Åge Danielsen måtte gå.
Handlet dette om et prosjekt som ikke var godkjent eller lå det noe annet bak? Åge Danielsen var i hvert fall av en helt annen oppfatning. Han mente å ha den nødvendige ryggdekning i styret, og opplevde heller at det var hans kritiske holdning overfor sjef Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen, om hvordan prosessen med etablering av Oslo universitetssykehus (OUS) var planlagt. Denne prosessen innebar en sammenslåing av flere sykehus til ett stort med 20 000 ansatte.
“Riksrevisjonen fremmet i går ramsalt kritikk mot de to tidligere helsetoppene Anne-Grethe Strøm-Erichsen og Bente Mikkelsen. Kritikken var kjent internt da de to ble byttet ut.”
(Dagens Næringsliv 28. november 2012).
Kritikken gikk nettopp på at omstillingen ved etableringen av OUS var mangelfullt planlagt og gjennomført; så fikk altså Åge Danielsen rett.
Historien har flere perspektiver som et kulturelt uttrykk. Var sykehotellet egentlig en sak for å bli kvitt en brysom medarbeider? Går det på at “vi liker ikke motforestillinger?” Dette er egentlig et “stjerne eksempel” på hvor viktig kritiske holdninger er. Er det også et eksempel på at Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon bør inn tidligere i prosesser?
50 7.15 På akkord med egen plattform?
I hvor stor grad er et parti villig til å gå på akkord med sin politiske plattform for å sikre sin maktposisjon? SV og Senterpartiet flagget i januar 2013 at de ikke kom til å belaste
samarbeidet i regjeringen og valgkampen med sine synspunkter på EØS avtalen.
Er dette et eksempel på en fornuftig strategi i en større helhet eller en strategi for personlig makt og en taburett i rampelyset? Noen går nok også med en drøm om en internasjonal toppjobb, men da kreves det at man forblir på maktens tinde nasjonalt.
7.16 Hvem mener noe?
Kjenner dagens politikere sin historie og kultur eller er dette ubehageligheter man styrer unna, tidvis med hjelp fra sentrale hold? Da “Mitt røde hjerte” ble utgitt, nevnte jeg boken for en av våre sentrale lokalpolitikere fra Arbeiderpartiet, og at boken hadde noen interessante
perspektiver. Svaret jeg fikk, var; “Den boken skal visst ikke være noe.” Hvem hadde bestemt at “boken ikke var noe?” Burde kanskje vedkommende politiker selv ha lest om sin kollegas opplevelser, eller er det enklere å la noen andre mene?
Ellers registrerer jeg at det “å legge seg flat og gjennomgå alle rutiner” er et mye brukt uttrykk som også sier noe om kulturen i en organisasjon. Å heller be om tilgivelse enn tillatelse kan tidvis være riktig, men hvis “å legge seg flat og gjennomgår alle rutiner”, blir en arbeidsform fordi man vet at dagen etter er saken glemt, aner jeg sterkt et uheldig kulturelt element.
Beskrivelsene i dette kapittelet oppfattes sannsynligvis å være negative, og det er sikkert riktig, men skal jeg svare på mitt “hva”, er det de forhold som ikke fungerer i et demokrati og som også kan forbedres, som blir de mest interessante.
8.0 KULTUR SOM METODE.
Jeg har allerede beskrevet “kultur” gjennom eksempler på kulturuttrykk og tolkning av disse.
I dette kapittelet er det derfor mer en formalisering av denne arbeidsformen som en metode. I min egen praksis står begreper som “kultur” og “kulturuttrykk” sentralt, og min erfaring med å bruke disse i et metodisk arbeid er gode.
8.1 Tilnærming.
“Kultur er det som gir handlings- og væremåter betydning og mening.” “Kulturinnholdet mener vi kan defineres som modeller eller kognitive kart, verdier eller grunnleggende
51 antagelser.” “Kulturuttrykkene består av verbale uttrykk (historier, sagaer, språk),
atferdsmessige uttrykk (ritualer, seremonier og spesielle væremåter) og fysiske
kulturmanifestasjoner.” (Hennestad, Bjørn W. Kulturelle perspektiver på organisering (1987) s.33/47). Se modell.
Som det fremgår her er det kulturen som gir handling (atferd) og væremåte betydning og mening. All vår atferd, i det minste tilnærmet all atferd, er knyttet til det å ta en beslutning.
Mye av vår atferd er også preget av at den er automatisert, vi beslutter ubevisst, og dermed blir de også mindre
ressurskrevende. Også slike ubevisste beslutninger vil normalt gjenspeile en kultur, måten du kjører bil på kan reflektere en kultur i din vennekrets.
“Det er imidlertid nettopp det altomfattende ved kulturen som gjør at det er lett å overse den, i den forstand at det er vanskelig å begripe noe som er altomfattende.
Men manglende forståelse av
hvordan kultur fungerer er like farlig i organisasjonsverdenen, som en manglende forståelse av tyngdekraften og atmosfæren er i den fysiske/biologiske verden.
Eller for å si det på en annen måte: I stedet for å argumentere for verdien av kulturanalysen, kunne man lure på hvordan man skulle kunne klare seg uten. For det er nettopp det vi ikke gjør; vi manipulerer kulturelle krefter intuitivt og uten å vite det.” (Schein, Edgar H, Organisasjonskultur og ledelse (1998) Oslo, Libro Forlag, s. 40)
Det er med slike perspektiver at kultur og kulturforståelse trer fram som en viktig og vel anvendelig metode når vi eksempelvis skal forstå bakgrunnen for beslutninger.
Å beskrive en kultur er en kompleks og utfordrende oppgave, ikke minst fordi medlemmene i organisasjonen er sosialisert til kulturen og således i liten grad “ser” sin egen kultur.
Beskriveren må komme utenfra, leve i kulturen, men samtidig holde nødvendig avstand.
Gjennom observasjon av kulturuttrykk og tolkningen av disse samt påfølgende dialog med deltakerne, der det er mulig, vil det også være mulig å skape seg et kulturelt bilde.
Kulturuttrykkene gjenspeiler
kulturen; verbale uttrykk, historier, sagaer, språk, atferdsmessige uttrykk, ritualer,
seremonier og spesielle væremåter og fysiske kulturmanifestasjoner - er det vi kan observere og gjennom tolkning kan de gi oss innblikk i kulturen.
Kulturen; det som gir handlings- og
væremåter betydning og
mening
52 Hvordan tolker vi så uttrykkene? Det er neppe mulig å kunne gi en eksakt beskrivelse av en kultur, ikke minst fordi, slik vi har sett ovenfor, medlemmene i organisasjonen ikke alltid er selv seg bevisst motivet for handlinger. Samtidig er det slik at selv “små” observasjoner av atferd, utsagn, hendelser, fakter, ritualer, talemåte, språkbruk mv. kan være meget avslørende.
Jeg har tidligere nevnt at det i mange sammenhenger i møte med mine informanter, var viktig
“å lese mellom linjene”.
Når en informant som skal svare på et kanskje utfordrende og ubehagelig spørsmål, ser bort for å unngå øyekontakt når svaret avgis, forteller noe mye mer enn de lydbølgene som kommer ut gjennom strupen. Han eller hun forteller noe om den kulturen de er en del av og som spørsmålet er knyttet til. Svaret blir ofte noe intetsigende og mer en parering eller et svar.
En informant som viser overdreven sterk indignasjon i forhold til en hendelse; det kan eksempelvis være følelsen av ikke å bli trodd, sender også sannsynligvis et skjult signal. I slike tilfeller kan det like gjerne være “skyggen”; jfr. tidligere beskrivelse av Jungs arketyper, som er virksom og at det kan være at omgivelsene gjør rett i å være noe mistenksom.
8.2 “Sekretærbuketten”.
I forbindelse med et lengre oppdrag i Oslo, kom jeg en dag til min oppdragsgiver i
lunsjpausen, og utenfor kontorinngangen i foajeen satt alle sekretærene, “Sekretærbuketten”, og spiste lunsj i en sofagruppe. I etasjen under var det en felles kantine for flere bedrifter. Jeg oppfattet min observasjon som et uttrykk for noe, men hva? Jeg visste at de øvrige ansatte alle var høyt utdannet, men at alle i organisasjonen jobbet tett på hverandre og var avhengig av hverandre. Var det en form for klasseskille jeg var vitne til? Var det noen som bare antok at de ikke var velkommen i kantina? Representerte dette subkulturer som snakket om hverandre?
Var det noen konflikter i organisasjonen? Denne gangen var svaret så enkelt at de to gruppene hadde forskjellige preferanser for hva de ønsket å prate om i lunsjen.
8.3 Karita Bekkemellem og kjøp av kampfly.
Så en liten tur tilbake til Karita Bekkemellems lille “kulturelle lærebok”.
Da hun tirsdag 4. november 2008 rykket inn en kronikk i VG om Norges valg av jagerfly hvor hun hevdet at Norge burde velge den amerikanske flytypen, også av politiske hensyn, falt det ikke i god jord. Reaksjonen kom ved at en sentral partikollega ringte inn en beskjed på mobilensvareren hennes. Her het det blant annet; “… og det er ikke noe positivt at et medlem av stortingsgruppa går ut på den måten du har gjort. Og jeg håper at du lar det bli med det.
53 Dette blir jo lagt merke til på den andre siden av grensen (Sverige var også tilbyder). Det er så, men at du heller ikke følger opp gjennom debatter ut over dagen. Det kommer ikke noe godt ut av det. Det kan bli debatter med SV eller Haakon Lie, eller hva vet jeg …”
(Bekkemellem, Karita, Mitt røde hjerte (2009) s. 218).
Hva uttrykker det egentlig å nevne Haakon Lie i en slik sammenheng? På det tidspunktet er det like før han fyller 103 år. Betyr det at han fremdeles styrer i kulissene eller er det et
“bilde” på maktstrukturene og kulturen i partiorganisasjonen?
Ut fra andre observasjoner kan det tyde på at kulturen preges av at tidligere sentrale
medlemmer forblir bakspillere livet ut, og at de legger føringer for viktige beslutninger. Det er ikke slik at det er galt å søke råd i de gamles visdom, men ansvaret for beslutninger må
samtidig være helt klart.
8.4 Om tolkninger.
Om tolkningen skal oppleves positiv eller negativ vil selvfølgelig være avhengig av eget ståsted, bakgrunn, holdning, det kognitive mønsteret mv. Mine informanter har forskjellige oppfatninger både ut fra erfaring, plassering og partitilhørighet, men jeg føler at noen av mine informanter, med meget god innsikt og som ikke representerer et politisk parti, blir som en kontrollgruppe å regne.
I en masteroppgave blir imidlertid det viktigste ikke å la egne preferanser være for
virksomme. Det er mange kulturuttrykk å hente og tolke, de kommer fra forskjellige kilder og arenaer, og det er også viktig å kunne se sammenhenger der de med stor sannsynlighet
eksisterer.
9.0 VÅRT SIVILISERTE SAMFUNN.
Jeg kan vanskelig tenke meg et demokratisk styresett i et usivilisert samfunn; selv om det i praksis lar seg gjøre. Derfor mener jeg at også dette området må vies oppmerksomhet i en debatt omkring demokratiet.
9.1 “Definisjon”.
I en allmenngyldig definisjon betyr det at vi må praktisere en dannet atferd i forhold til eksempelvis respekt for alt liv.
54 9.2 Et leserinnlegg om bioteknologi.
I sin bok “Stortingsliv” (Ballo, Olav Gunnar, Stortingsliv (2012) s.305-326) beskriver Olav Gunnar Ballo sitt arbeid med bioteknologiloven og Mehmet saken. Fra mitt eget leserinnlegg i Avisa Nordland, lørdag 5. januar 2013:
“Hvem har egentlig makt i et gjennomorganisert samfunn og er vårt storting i stand til å balansere alle disse maktfaktorene slik at all makt samles i den rette sal? Jeg skal ikke prøve meg på en ny maktutredning, men bare slå fast at media synes å være en særdeles stor maktfaktor, også i det de lar være å belyse. Media har samme virkning på enkelte politikere som slanger, rotter og skorpioner har på folk flest. Fra Stortingsliv av Olav Gunnar Ballo om Mehmet saken, har jeg sakset følgende; “Bjarne Håkon hadde kun ett spørsmål: ”Betyr dette, Olav Gunnar, at når pressen spør om dette medfører at Mehmet vil få hjelp, så kan jeg svare ja?” Det er ikke bra for demokratiet at politikerne går skrevende til sengs med pressen. Var det TV 2 som endret bioteknologiloven?” (Zahl, Bertil, leserinnlegg i Avisa Nordland 5.
januar 2013).
Mehmet var den gang en gutt på 7-8 år som led av sykdommen “Talassemia Major”. Dette er ikke en dødelig sykdom slik det ble hevdet i media, men den kan behandles delvis med medisin og blodoverføring. Den er også mer utbredt i andre deler av verden. I dette tilfellet skulle egg hentes ut av Mehmets mor, befruktes, så velge ut egg med de riktige arvemessige egenskaper og deretter sette disse inn i livmoren igjen.
Loven ble endret slik at Bjarne Håkon Hansen kunne svare pressen slik han ønsket.
Hvordan forklarer man for øvrig sitt barn at hun/han er satt til verden for å levere beinmarg til sin bror? Hvordan er det å være redusert til et middel for andre? Hva var så egentlig
beveggrunnen for dette store engasjement i TV2 og Dagbladet? Ble en meget alvorlig sak, knyttet til bioteknologiloven ofret på et grådighetens alter hvor salgstallene råder?
Her får media, i hovedsak TV2 og Dagbladet, en særdeles aktiv rolle, ikke bare i å hente fram en slik sak, “konstruere” den, men også i selve beslutningsprosessen.
Om dette er et eksempel på et sivilisert eller usivilisert samfunn er det selvfølgelig opp til den enkelte å vurdere. Personlig savner jeg mer respekt for livet; vi skal ikke manipulere “livet” til en gjenstand for produksjon av “reservedeler”.
I forhold til prinsippene for rettsstaten, det materielle, stiller det ufødte liv i denne sammenheng heller svakt.
Det handler også om den enorme makten media har i vårt samfunn og om politikernes frykt for de samme media og hvor lett de innordner seg. Dermed handler det også om demokrati.
55 9.3 Reiser i maktens grenseland.
Fra omslaget til boken “Reiser i maktens grenseland” av Christian Borch har jeg sakset følgende: “Denne boken handler om et antall reiser i det moderne politiske landskap. Reisene går til forskjellige steder. Men historiene har to ting felles: de er selvopplevde og de handler på forskjellig vis om maktens manipulering med de enfoldige. Vi er alle enfoldige; vi vet ikke når sannheten slutter og den taktiske omskrivningen av virkeligheten begynner. Vårt bilde av virkeligheten blir manipulert av dem hvis valgte profesjon er å utøve makt.” (Borch,
Christian, Reiser i maktens grenseland (2003) Bakside omslag).
Christian Borch forteller i sin bok historier som tilsier at vi gjerne kunne sette en mer sivilisert utvikling i vårt “moderne” samfunn fra den tiden da Montaigne skrev om sine bødler, se side 82.
Å fremstå som enfoldig, naiv eller godtroende, er et dårlig utgangspunkt for å skrive en masteroppgave om beslutningsprosesser. Jeg må ikke bli overrasket.
Nedenfor har jeg tatt frem et eksempel fra boken til Christian Borch for å understreke denne holdningen. Se ellers flere eksempler fra samme bok i kapittelet om “Konspirasjon og konspirasjonsteorier.”
“Det gjorde skjellsettende inntrykk på mange millioner fjernsynsseere da en ung, ortodoks bosetter kom med følgende erklæring etter urolighetene ved Hebron mange år senere: “Før kunne vi skyte dem når de gikk over gjerdene våre; nå tolker jeg reglene slik at vi kan skyte dem også når de går mot gjerdene.” Han snakket ikke om rotter, men om palestinere. Ansiktet var helt uttrykksløst.” (ibid, s. 115).
Det er trist lesning om en nasjon vi ellers har betraktet som sivilisert, men utsagnet er neppe enestående og i følge Borch har det sitt utspring i myten om Guds utvalgte folk. Videre sier han at når den mytiske forestillingen blir politikk er det ikke langt til å definere dette folket som herrefolk, og andre som undermennesker. Dette er kjente begreper fra historien.
Var det denne faren Hannah Arent forutså når hun stilte seg skeptisk til å etablere en egen israelsk stat?
56 10.0 MEDIA OG DEMOKRATI.
Media har en sammensatt rolle i vårt samfunn og blir også betegnet som den fjerde statsmakt.
I dette kapittelet handler det primært om den makt media besitter. I forrige kapittel så vi også hvordan media på mange måter var den reelle beslutningstaker i endringen av
bioteknologiloven.
10.1 En fortelling fra egen praksis.
Himmelen er grå og tung og skodda ligger helt ned i fjæresteinene, men over en blikkstille fjord har sola funnet en sprekk i skydekket og demonstrer her sin voldsomme stråleprakt. Et intenst lys er også tent på den rolige overflaten. Jeg kjenner en andektig stemning risle gjennom kroppen over dette skue og tingenes værende. Kontrasten er stor, men ikke ubehagelig, når jeg noe senere entrer møterommet for å jobbe med en rekke ledere fra forskjellige organisasjoner. Jeg deltar som veileder for en gruppe i et omfattende
lederprogram. I dag er det to grupper til stede, den ene skal i “akvariet” for å løse en oppgave som inneholder en krevende beslutningsprosess, mens den andre gruppen og jeg, skal
observere.
Akvariegruppen får vite at de er ledergruppen i et rederi og de er innkalt til et krisemøte etter at en av fergene deres er sunket. Fergen ligger på grunt vann og det er slått fast at det er overlevende i salongen; et ungt par hvor kvinnen er gravid, en eldre kreftsyk mann, en familie av utenlands opprinnelse mv. Det er mulig å hente opp overlevende, men ikke alle, og
gruppen skal prioritere rekkefølgen vel vitende om at de her vil sende noen i døden.
De har begrenset med tid og diskusjonen kommer raskt i gang for å løse oppgaven, men etter kort tid dreier diskusjonen over på media, og hvordan de skal forholde seg til journalister, de overlevende synes å være “glemt”. Plutselig er ikke kontrasten til morgenens naturopplevelse like behagelig, hva er det egentlig som skjer? Jeg registrerer en form for underdanighet og frykt for hvordan omtalen i media vil bli og det slår meg hvilken enorm makt pressen har, også i hverdagen og i beslutningsprosesser. I dette tilfellet i en tenkt ledergruppe i et rederi, men som det er nevnt ved flere anledninger i denne oppgaven, gjelder denne maktutøvelsen også overfor det politiske miljøet.
10.2 Dritt pakker.
Nok en gang tilbake til “Mitt røde hjerte” og Karita Bekkemellem:
“Jeg har hørt at mange ble forbauset over hvor velregissert og målrettet kampanjen mot meg var. Jeg fikk også bekreftet fra journalister at drittpakker om meg var i omløp. Det handlet om
57 påstander om gjennomført udugelighet, helt fra min første tid på Stortinget, og at jeg ikke lenger skulle være opptatt av politikk overhodet. Nå var det bare moter og kjoler det handlet om. Jeg spradet rundt som en diva, og var ikke verdig en framtid i partiets ledelse.
Underteksten i kampanjen mot meg var åpenbar: Hvem bør bli nestleder i Arbeiderpartiet, eneren Trond Giske eller dumme Kjole-Karita? Anonyme AP-kilder fortalte for eksempel til Dagbladet 12. og 13. september 2002: “Karita er ei nikkedukke for Jens Stoltenberg som tar seg godt ut på bilder og gjerne har den fineste kjolen på gallamiddager.” (Bekkemellem, Karita, Mitt røde hjerte (2009) s. 154).
Avisoppslagene representerer kulturuttrykket, mens innholdet er maktkampen,
arbeidsmetoder i partiorganisasjonen, og hvordan interne beslutningsprosesser foregår. Er det rimelig å anta at slik intern praksis har innvirking på hvordan ekstern praksis fungerer?
I tillegg, og i denne sammenheng, forteller dette om samspillet mellom politikk og media for å få gjennomført en prosess.
10.3 Medias rolle i et demokrati og “den etiske fordring”.
Media har en avgjørende rolle i et demokrati, styringsmodellen ville ikke fungere uten, men tapes det etiske perspektiv, og da spesielt i forhold til de demokratiske prinsipper, av syne, så
Media har en avgjørende rolle i et demokrati, styringsmodellen ville ikke fungere uten, men tapes det etiske perspektiv, og da spesielt i forhold til de demokratiske prinsipper, av syne, så