Her må jeg presisere at en fysisk samlokalisering i samme bygg er mindre problematisk, men det blir et problem når stabene integreres ved at personell og oppgaver mikses sammen. Det kan være delte meninger om konsekvensen av en slik struktur, men det er neppe tvil om at den faglige integritet parkeres og at det politiske systemet påvirker og legger føringer på de faglige utredningene, enten direkte eller gjennom et politisert embetsverk. En av mine informanter, med de rette forutsetninger, beskrev for øvrig strukturendringen som
“galimatias” (informant 4).
“Samme person kan i samme sak levere både til Forsvarssjef og til departementet, signerer to brev i saken, men med forskjellige konklusjoner.” (informant 3)… “Politikeren kommer ofte
73 inn og gjør reguleringer som ikke nødvendigvis er militærfaglige optimale.” (informant 13)…
“Ikke glem departementene med sine faglige interesser som de skal ta vare på i forhold til andre departementer. Finansdepartementet har en særskilt rolle, finregner på det meste.”
(informant 12)… “Departementenes toppledelse politiseres og blir politisk sekretariat for statsråden.” (informant 7)… “Ja, manipulering kan foregå i det politiske miljøet og politikerne påvirker utrederne.” (informant 8)… “Jeg kjente en som var dyktig skribent; skrev det meste til statsråder, komiteer mv.” (informant 8)… “Når en saksbehandler fanger opp at det søkes en politisk løsning, så finner de argumentene.” (informant 8)… “De fleste ønsker å opptre
redelig, men “hvor verdifull oppleves du?”; du påvirkes.” (informant 8). Dette var noen utdrag fra intervjuene.
Forsvarets personell er i stadig rotasjon, mens departementets folk som skal serve sin statsråd, er mer stabile. Det blir også vel mye uformelt og det er ikke bare bra å være på fornavn med statsråden som en annen informant (informant 7) uttrykte det.
“Men i løpet av de siste regjeringsperioder har det skjedd en tiltagende politisering av embetsverket. Embetsverket har i mindre grad enn før ryggrad til å sette tydelige grenser mellom politikk og forvaltning.”… “Vi får et ja-byråkrati som spiller på politikkens
premisser, som ikke sier nei når partipolitikken invaderer embetsverket. Et kompisbyråkrati der alle er på fornavn med hverandre i et gjensidig beskyttende regime, der skillet mellom embetsverk og politisk ledelse viskes ut,” skriver Gunnar Mathisen. (Mathisen, Gunnar, innlegg i Dagens Næringsliv 12. september 2012).
“Jeg minnes en venn i UD som før forrige valg kunne fortelle at han bare ville utføre pålegg fra en eventuell Frp-statsråd i den grad det samsvarte med hans samvittighet. Han la ikke skjul på at denne samvittigheten var vidtfavnende.”… “Politiseringen av byråkratiet kan best forstås sett sammen med to sammenvevde fenomener. Den første er når politiske
oppdragsgivere forsøker å utøve kontroll over byråkratiet. Institusjonell politisering har som mål å sørge for at byråkratiet ikke lever sitt eget liv. Den andre formen for politisering oppstår når denne kontrollen utnyttes, altså når byråkratiets handlingsmønstre formes etter
politikernes ønsker. Dette strekker seg over hele skalaen fra å gjemme politiske ubekvemme fakta i en fotnote og opp til det å lyve for åpent kamera.”… “Raymond Johansen møtte krav om kartlegging av bånd mellom Arbeiderpartiet og byråkratiet med krav om at kritikerne måtte “roe seg ned”; skriver Asle Toje i en kronikk Dagens Næringsliv. (Toje, Asle, kronikk i Dagens Næringsliv 4. september 2012).
74 Jeg anser det som et stort demokratisk problem hvis embetsverket og byråkratene opptrer som agenter for et avgått regime, og at forbindelseslinjene holdes skjult, samt at byråkratene instrueres til å skjule ubehagelige sannheter eller servere direkte løgn.
For Forsvarssjefen, som representant for en fagetat, blir det vanskelig å opprettholde sin faglige integritet. Dette er selvfølgelig også veldig personavhengig og hvem regjeringen ansetter i stillingen som Forsvarssjef.
Fra informanter ble det nevnt at Forsvarssjefen ikke hadde levert et fagmilitært råd i basevalget, men et fagøkonomisk råd, og at man savnet en beskrivelse av det optimale for Norge med noen alternativer og så la politikerne velge (informant 14, 5).
Det finnes også historiske paralleller til denne situasjon, hvor faglig integritet settes til side til fordel for økonomi og andre vikarierende motiver. Dette skjedde i mellomkrigstiden med Johan Ludwig Mowinckel som statsminister (1933-1935) og bidro sterkt til at Norge ble påført 5 års okkupasjon.
Fra en artikkel i Norsk Militært Tidsskrift av generalmajor Torkel Hovland har jeg sakset følgende:
“På bakgrunn av et benkeforslag i Stortinget tok Mowinckel et økonomisk utgangspunkt. Han kastet fram forslag om et forsvar til 30 millioner årlig, nær en halvering av budsjettene
forutsatt i 1927-ordningen. Han underminerte deretter de sterke protester fra Kommanderende General ved å støtte seg til utspill fra en opportunistisk generalstabskaptein, Otto Ruge, som lenge hadde vært talsmann for at det var hensiktsløst å presentere for en regjering det som militært sett var behovet. Man måtte isteden vurdere hva politikerne var villige til å gi og gjøre det beste ut av beløpet. Mowinckel slo en bresje i Kommanderende Generals
argumentasjon ved bruk av et PM fra Ruge i februar 1930 med følgende hovedinnhold: «Da gjennomgripende endringer i verdenssituasjonen sjelden kommer plutselig, trenger vi foreløpig bare en grunnstamme av et forsvar som fremtidsordningen kan vokse ut fra basert på noen tids varsel.»
Da verken den garvede general Holtfodt eller hans generalstabssjef Bauck som overtok som Kommanderende General i 1931, lot seg rokke av en slik argumentasjon, skjøv Mowinckel brutalt hele generalstaben til side og etablerte sin egen «generalstab» i Forsvarsdepartementet bestående av sin partifelle, daværende oberst Laake, assistert av den uunnværlige Ruge. Disse utarbeidet så den senere så utskjelte Forsvarsordningen av 1933 som Mowinckel presset gjennom i Stortinget. For å kneble enhver opposisjon fra Forsvarets side beordret så
75 Mowinckel Laake som Kommanderende General med Ruge som generalstabssjef.”
(http://www.normiltids.com/NMT2001/nr3/Generalmaj%20Hovland.htm).
Generalstabskaptein Otto Ruge sviktet totalt sin faglige integritet og sin egen stand ved, i det skjulte, å la seg bruke av det politiske system; han ble da også, sikkert ikke uventet, rikt belønnet av sine politiske kamphaner, men Norge måtte betale dyrt.