Planlegging og gjennomføring av undersøkelsen

36

få foreldrene til å ville fortelle om seg selv, sin livssituasjon er for meg som forsker å skape tillit, vise anerkjennelse og en genuin interesse for det foreldrene har å fortelle. Det ble viktig for meg å legge til rette for en trygg og avslappet atmosfære slik at informantene kunne våge å snakke fritt og være ærlige i intervjusituasjonen.

37 kontaktpersonene mine den skriftlige informasjon om prosjektet og forespørselen min videre til aktuelle foreldre, samt samtykkeerklæring som ble underskrevet av de aktuelle

informantene. I utvalget mitt fikk jeg stort sett det jeg var ute etter med unntak av at det ikke ble foreldre til førskolebarn med språkvansker. Det var 6 foreldre, som meldte sin interesse for å delta i prosjektet mitt. Alle foreldrene er mødre. De har barn og unge med språkvansker i alder 8 – 20 år. Det er fem gutter og en jente som er representert. Foreldrene bor i 3 små og store kommuner i Møre & Romsdal fylke. Under gjennomføringen av intervjuene ble jeg kjent med at en forelder er medlem av «Foreldreforeningen for barn med språkvansker»., og at tre av barna hadde fått tilleggs diagnoser i løpet av skolealder. I tillegg til PPT i det kommunale hjelpeapparatet, har noen av informantene opplevelser og erfaringer i møte med Seksjon for barnehabilitering og Statped.

3.2.2 Intervjuguide

Ved innsamling av data valgte jeg å utarbeide et semistrukturert intervju, noe som er en samtale som er fokusert på bestemte tema, som jeg ut fra teoristudier hadde valgt ut på forhånd. Målet med det semistrukturerte intervjuet var å innhente informasjon om

informantenes livsverden for kunne fortolke betydningen av de fenomener som informanten beskriver. (Kvale & Brinkmann, 2009). Intervjuguiden min inneholdt spørsmål som dekket ulike temaer som jeg ønsket å belyse og som var relevante i forhold til prosjektets

problemstilling. Dette sikret at alle foreldrene fikk de samme spørsmålene. Spørsmålene i intervjuguiden var også utarbeidet med tanke på at de skulle være åpne, nøytrale, klare og utvetydige. Jeg la også vekt på at de skulle være av slik art at foreldrene ville fortelle åpent og fritt om sine opplevelser og erfaringer. Intervjuguiden var utformet ut i fra det som betegnes som «traktprinsippet». I dette ligger det at jeg startet med tema og spørsmål som var mer generelle til de noe mer personlige/private og til nye mer generelle tema og spørsmål. Dette for å ivareta hensynet til at noen foreldre kunne oppleve noen tema/spørsmål som mer følsomme enn andre (Dalen, 2011).

I forkant av møtet med foreldrene gjennomførte jeg et prøveintervju med en kollega med bred erfaring med barn med språkvansker. Dette ble en nyttig erfaring for meg som ga meg

mulighet til å bli kjent med både intervjuguiden og meg selv i rollen som intervjuer. Under prøveintervjuet fikk jeg også prøvd ut hvordan det tekniske utstyret virket. Etter intervjuet fikk jeg drøftet hvordan situasjonen virket for den jeg intervjuet. Kollegaen min nevnte at hun

38

opplevde at hun hadde prøvd å leve seg inn i situasjonen som mor for et aktuelt barn med språkvansker. I settingen følte hun seg godt ivaretatt. Vi kom fram til at både spørsmålene og temaene var relevante for studiens formål. Ingen endringer av intervjuguiden ble da

nødvendig å gjøre i ettertid.

3.2.4 Gjennomføring av undersøkelsen

Intervjuene ble gjennomført både hjemme hos noen av informantene og noen av intervjuene ble gjennomført på avtalt plass, på kontor vi fikk til disposisjon. Alle informantene fikk tilbud om å få intervjuguiden tilsendt på forhånd. To av informantene valgte dette. Intervjuene varte fra 60 til 90 minutter. De ble tatt opp med en digital lydopptaker, og kvaliteten på

lydopptakene var svært gode. I forkant av intervjuene orienterte jeg om bakgrunnen for prosjektet og temavalget, samt presiserte at jeg hadde taushetsplikt. Informantene gav uttrykk for at de var positive til å bli intervjuet og de hadde mye å snakke om. Forskeren selv er det viktigste instrumentet i det kvalitative intervjuet (Fog, 2004; Kvale & Brinkmann, 2009). I intervjusituasjonen var jeg ekstra oppmerksom på å møte informantene med en holdning som var preget av empati, anerkjennelse og genuin interesse og forståelse for deres situasjon.

Intervjuene fikk preg av mer uformelle samtaler enn formelle intervju. Samtalene gikk på kryss og tvers av selve intervjuguiden og intervjuguiden fungerte mer som en støtte i samtalen for at vi hadde vært innom alle temaene. I samtalen med informantene ble det sentralt at de fikk dvele ved de temaene og spørsmålene som de mest var opptatt av. For å sikre at jeg hadde forstått deres livssituasjon og perspektiv riktig, så brukte jeg spørsmål av

oppsummerende art for eksempel: «Forstår jeg deg rett nå..?» Gjennom denne direkte

kontakten med informantene fikk jeg mulighet til å følge deres synspunkter innenfor de ulike temaene. Det var forskjellig hva informantene hadde fokus på. I tillegg til verbale utsagn, fikk jeg også tilgang til den non – verbale kommunikasjonen. Latteren satt løst i flere av

intervjuene, men det var også rom for frustrasjoner og tårer. Jeg hadde satt av kolonne til memos i intervjuguiden, men den brukte jeg i svært liten grad under gjennomføringen av intervjuet. Det jeg gjorde var at jeg skrev ned i kort tid etter at intervjuet ble gjennomført mine egne refleksjoner rundt intervjusamtalen og settingen. Jeg trakk fram ting som jeg reflekterte over, ting som jeg undret meg over som informantene la vekt på. I følge Dalen (2011) kan disse refleksjonene være av stor analytisk verdi.

39