Ordvalg og kontraster

Språk er ikke nøytralt, alle tekster er preget av hvordan vi velger å uttrykke seg gjennom ulike verbale resurser, og valgene vi gjør avslører holdninger og verdier vi har til temaene vi

uttrykker oss om. Steen Jensen gjør flere valg som underbygger bestemte holdninger, og som også farger virkelighetsbildet han skaper i «Generasjon Kane». I omtalen av Kane-litteraturen og om forfatteren Kjell Hallbing (en av de to sentrale referentkjedene), benytter han seg av svært positivt ladde ord, med ytringer som «monumentale livsverk», «de tre geniale Diablito-romanene», eller «episke storverk» (tabell under). Konkrete ord som adjektivene monumental

65

og genial, og substantivet storverk, skaper positive assosiasjoner i seg selv. Steen Jensen bruk av positivt ladde ord gir tilsynelatende Kane-litteraturen et solid kvalitetsstempel.

Den gjennomgående svært rosende omtalen av litteratur og forfatter er så sterkt uttrykt, at det kan virke overdrevet (tabell under). Når Steen Jensen skriver at disse bøkene sannsynligvis er de mest betydningsfulle i Norge etter krigen, kan det oppfattes som at han går vel langt i sin rosemaling. I tillegg bruker han annen allment kjent litteratur med høy status i skjønnlitterær sammenheng som en kontrast, eller målestokk, for Kane-litteraturen.

Intertekstuelle referanser til størrelser som Ibsen og Vesaas skal illustrere at Hallbings bøker holder et høyt nivå. Steen Jensen påstår at Morgan Kane som representant for

populærlitteraturen har spilt en viktigere rolle for «middelaldrende menn», enn skikkelser som Peer Gynt og Mattis Tust. Spørsmålet er om han mener det bokstavelig eller ikke, de strekt positiv ladde ordene og de litterære kontrastene bidrar til et ambivalent bilde av virkeligheten, mener tekstskaperen at litteraturen virkelig er så god, eller ikke?

Tabell 4.8 Positivt ladde ord og ytringer om referentkjeden knyttet til Kjell Hallbing/ Kane-litteraturen Monumentalt livsverk

Litterær helt

Mattis Tust hos Tarjei Vesaas, Brage Bragesson hos Finn Alnæs, Johan Borgens Lillelord, Dag Solstads Arlid Asnes og andre ”ruvende” mannsskikkelser i moderne norsk litteratur når ikke Kane til sporene på cowboystøvlene

De geniale Diablito-romanene Episk storverk

Litterære mesterverk (sannsynligvis det mest betydningsfulle i Norge etter krigen)

I omtalen av «middelaldrende menn» gjør Steen Jensen andre ordvalg, og igjen ser vi at de to sentrale referentkjedene er helt avgjørende for hvordan virkelighetsbilde blir skapt.

De første fire avsnittene av «Generasjon Kane» har lite konkrete beskrivelser av

«middelaldrende menn», utover at de har makt, og at de er formet og opplært av Morgan Kane. Vi leser at de foretrekker bourbon framfor whisky og vin framfor øl, men

framstillingen av «middelaldrende menn» er mindre karakterisert, enn framstillingen av Kane-litteraturen. I femte avsnitt, samtidig som «middelaldrende menn»-referentene skifter rolle fra målobjekt til aktør, kommer en del tidligere nevnte påstander/presupposisjoner, som

inneholder ord som er mer verditunge, jf. tabell under. «Er det rart vi skilles» skriver Steen Jensen, å skilles er noe som gir mange negative assosiasjoner. I femte avsnitt lærer vi at

«middelaldrende menn» må gå på fotballkamp for å våge å berøre andre menn fysisk, og dessuten at de har utviklet psykopatiske trekk. Videre leser vi at Hagen «knuser sine motstandere», og at Lund «blåser i miljøvernernes motstand», med andre ord er denne

66

referent-kjeden mer preget av negativt ladde ord. Dette setter «middelaldrende menn» i et dårligere lys, virkelighetsbildet teksten skaper gir oss inntrykk av at de besitter en del dårlige egenskaper. De negativt ladde ordene står som en kontrast mot den positive omtalen av Kane-litteraturen, som også bidrar til å skape forvirring og ambivalens- Hvis Kane er en helt, hvorfor får ikke «Generasjon Kane» den samme statusen?

Med utgangspunkt i verdiladde ord og formuleringer viser analysen at

virkelighetsbildet i «Generasjon Kane» framstiller selve Kane-litteraturen som et svært viktig og positivt innslag i norsk litteraturhistorie, den har kvaliteter som ikke kan roses nok. Den rosende omtalen kan tolkes som noe overdrevet, og gjør at virkelighetsbildet som skapes, blir usikkert.

Tabell 4.9 Negativt ladde ord og ytringer om referentkjeden knyttet til middelaldrende menn Vi skilles

Vi må gå på fotballkamp for å våge å røre andre menn fysisk Vi har utviklet psykopatiske trekk

Stein Erik Hagen knuser sine motstandere Helge lund blåser i miljøvernernes motstand

«De middelaldrende mennene» som lever etter Kane-litteraturens leveregler framstilles mer nyansert, og når de karakteriseres konkret, er det gjerne med ord som gir negative assosiasjoner. Det tydelige skillet mellom måten Steen Jensen omtaler de to sentrale referentkjedene på, og den overdrevne rosen, gjør virkeligheten som trer frem utydelig. Det er opp til leseren å vurdere hva slags virkelighet Steen Jensen presenterer.

Den positive omtalen av Kane-litteraturen står i skarp kontrast til en del utsagn om

«Generasjon Kane», dette ser vi blant annet på grunn av ordvalgene som er gjort. Kane gis helte-status, mens «middelaldrende menn» har psykopatiske trekk. Samtidig ser vi

motsetningen, hvor «de middelaldrende menn» går fra en passiv rolle som målobjekt i prosessen, til aktive. Når «de middelaldrende menn» blir aktører, og utfører handlinger inspirert av Kane-universet, brukes en del negativt ladde ord for å beskrive dem.

Virkelighetsbilde Steen Jensen skaper, idealiserer Kane som litterær og fiktiv helt, men å handle som Kane i den virkelige verden framstilles mer negativt. Det kan virke som om Steen Jensen mener at det er greit å drømme om Kane, men ikke å bli som ham. Dette underbygger tekstens flertydige meningsinnhold og virkelighetsframstilling.

67