Denne oppgavens formål var å besvare problemstillingen: Hva har tillit i
risikokommunikasjon å si for innbyggernes forståelse av risiko? Konklusjonene som trekkes i denne oppgaven vil gi en pekepinn på hva man bør ta hensyn til og hva man bør unngå når man kommuniserer risiko. Gjennom mitt empiriske materiale har jeg fått mulighet til å bygge opp en forståelse, i alle fall en del av de viktige forutsetningene og utfordringene som Kåfjord
94 kommune har i arbeidet med risikokommunikasjon. I oppgaven har jeg benyttet meg av teoretisk tilnærminger på risiko, risikopersepsjon, risikokommunikasjon og tillit som belyser utfordringene vi møter i risikoforståelsen av fjellskredfaren.
Første del av oppgaven omhandlet risikoforståelse og hvordan ulike tilnærminger til risiko påvirker hvordan vi opplever og vurderer risikoen. Risikobegrepet blir i dag brukt i allslags sammenhenger noe som gjør det vanskelig å definere begrepet. I tillegg forstår vi mennesker risiko forskjellig ut fra våre opplevelser av hva en fare er. Innbyggernes risikoforståelse påvirkes av mange ulike faktorer, hvor blant annet usikkerhet kan resultere i at vi
overestimerer risikoen. For oppgaven sin del har ulike risikotilnærminger til risiko påvirkning på de ulike aktørene vurderer og forstår begrepet. Drøftingen viser at innbyggernes
persepsjoner av risikoen er basert på frykt, bekymring/usikkerhet og en god del frustrasjon, mens ekspertene har ikke de emosjonelle persepsjonene til risikoen. I denne sammenheng kan det se ut som det er et teoretisk skille mellom de sentrale aktørene og innbyggere. Ekspertenes risikoforståelse er basert på statistiske vurderinger og vitenskapelig kunnskap, politikerne representerer ulike verdier og holdninger, mens innbyggerne har egne verdier, holdninger og virkelighetsoppfatninger. Det vil dermed være grunnlag for å si at aktørenes ulike
tilnærminger til risiko utfordrer en felles risikoforståelse.
Risikoforståelsen er en individuell prosess, men likevel er det viktig at de ulike aktørene har en felles definisjon av risikoen for å kunne styrke innbyggernes håndtering av fjellskredfaren.
Det sentrale for oppgaven har vært utfordringen knyttet til det å kommunisere risiko til innbyggerne med ulik risikopersepsjon. Denne oppgaven har derimot belyst hvor viktig det er å ta hensyn til innbyggernes risikopersepsjon når kommunen kommuniserer risiko. Gjennom å anvende en subjektiv innfallsvinkel i studie av risikobegrepet vil jeg hevde at opplevelsen av fjellskredfaren er subjektivt bestemt. Jeg har i tillegg argumentert for at fremtidige
risikovurderinger må ta hensyn til at ulike mennesker skaper sine egne persepsjoner og verdier til plassen der de bor.
En viktig del av risikoopplevelsen av fjellskredfaren er knyttet til konsekvensene. Når ekspertene vurderer risikoen til et eventuelt fjellskred er det snakk og sannsynlighet og konsekvens, selv om sannsynligheten for at en hendelse skjer er svært lav, bruker man begrepet «risiko». På denne måten er det vanskelig å skille alvorlighetsgraden fra ulike
95 risikoer når risikobegrepet brukes som et samlebegrep. Det er heller ikke gitt at risikoen vil oppleves likt for aktørene, selv om begrepet blir brukt likt. I drøftingen har vi sett at det er utfordrende for innbyggerne å skille sannsynlighet og konsekvens fra hverandre, og det er mulig det vil være et større behov for å redegjøre hva som ligger bak denne kunnskapen.
Risikokommunikasjon påvirker vår oppfatning av hva risiko er, og gjennom innsamling av data og analyse skal også informasjonen formidles til en bestemt målgruppe. For at
risikokommunikasjon skal være effektiv må innbyggerne ha tillit det kommunen kommuniserer. Dermed er det viktig at kommunen inkluderer de berørte i
håndteringsprosessen for å kunne skape aksept og tillit hos de berørte innbyggerne (Renn, 2008). Det som blir veldig tydelig er at det er ikke nok å formidle at de sentrale aktørene har kontroll over fjellskredfaren og det er heller ikke gitt at innbyggerne vil ha større tillit dersom de har tilstrekkelig kunnskap. Her må kommunen gjennom dialog opparbeide seg kunnskap om innbyggernes risikopersepsjoner og vise forståelse for innbyggernes bekymringer for å kunne berolige innbyggerne. Dette vil ut fra teorien være et godt grunnlag for gode
beslutninger og for å styrke tilliten. Legger man for eksempel til rette for dialog på en tilfredsstillende måte der innbyggerne deltar i risikokommunikasjon, vil tilliten også kunne øke ved at de berørte føler seg sett og hensyntatt. Det blir bekreftet av flere informanter, at man gjennom dialog har gjennomført en prosess der man muligens har oppnådd en viss grad av felles forståelse av risikoen. Det må presiseres at dette skjedde i ettertid av utarbeidelsen av ROS-analysen. Gjennom dialog vil man kunne bygge opp konsensus der ulike verdisyn og kulturelle overbevisninger som gir bedre grunnlag i formidlingen av risiko.
Å håndtere et slik scenario er ikke gjort i en håndvending, og drøftingen viser at tillit må ligge til grunn for å oppnå en effektiv risikokommunikasjon. Likevel er det en skille mellom
hvordan tilliten kan bli vurdert, hvor tillit enten er det basert på kunnskap eller så er tilliten basert på følelser. Kommunen har fokus på elementer som skaper bekymring blant
innbyggerne, men å hensynta disse på en god måte er utfordrende, noe som kan ha svekket tillitsnivået. Det er viktig å huske på at risiko er noe som kan påvirkes og styres. I de valgene og prioriteringene vi gjør som omhandler risiko, må vi være bevisst på at vi bestemmer hvordan «risikonivå» vi utsettes for, på denne måten vil vi ha et bedre utgangspunkt til å ta de
«riktige» valgene (Aven et al,. 2004). Som drøftingen viser bør det være en helhetlig
tilnærming til risiko med fokus på alle elementene, i tillegg vil tillit mellom de ulike aktørene
96 være avgjørende for å man kan oppnå en felles forståelse av fjellskredrisikoen. Tillit blir i den forstand viktig for å oppnå en god og effektiv risikokommunikasjon, hvor manglende tillit utfordrer alle delene ved risikohåndteringen.