Oppsummering av funnene i studien

Gjennom undersøkelsen har jeg funnet ut at skolen tilbyr særskilt språkopplæring til de minoritetsspråklige elevene, som etter kartlegging og vedtak, har behov for dette. Når de minoritetsspråklige elevene ved yrkesfaglige utdanningsprogram har særskilt språkopplæring blir de tatt ut av undervisningen i programfagene, konsekvensen blir dermed at de

minoritetsspråklige elevene går glipp av to timer undervisning i programfag hver uke.

Særskilt språkopplæring foregår på tvers av de yrkesfaglige utdanningsprogrammene og klassene. Informantene forteller at de opplever tidspunktene for særskilt språkopplæring som uheldig, fordi elevene går glipp av ordinær undervisning i programfagene. Ingen elever ved denne skolen får morsmålsopplæring eller tospråklig fagopplæring, til tross for at

informantene mener det kan være behov for dette. Til tross for dette benytter elevene seg av morsmålet i varierende grad og ikke organisert, men på eget initiativ. To av informantene, Karl og Amalie, foreslår at familien kan ta ansvar for morsmålsopplæringen, samtidig som Amalie peker på forskjellen mellom hverdagsspråket og det akademiske språket og dermed ser at det kan by på utfordringer. De samme to informantene anser kurs på ettermiddagstid som et annet alternativ for opplæring på morsmålet. Marte, den tredje informanten, ser ikke behovet for morsmålsopplæring når elevene er kommet over i videregående opplæring. Hun peker på at de allerede arbeider tospråklig, med opplæring i engelsk og norsk.

Skolen tilbyr særskilt språkopplæring to timer per uke, i denne undervisningen møtes minoritetsspråklige elever fra ulike yrkesfaglige utdanningsprogram, mens de

majoritetsspråklige elevene har undervisning i programfagene. Karl vet ikke helt hva han synes om at elevene går glipp av undervisning i programfagene, mens både Amalie og Marte synes dette er uheldig. Marte forteller at de minoritetsspråklige elevene må ta igjen fagstoff og at dette er uheldig da mange minoritetsspråklige elever strever nok fra før på grunn av språkbarrierer. Amalie og Marte synes særskilt språkopplæring bør flyttes til møtetida, dette er Karl enig i, men mener det kan virke utmattende på elevene. Amalie forteller videre at særskilt språkopplæring løses på en bedre måte på studieforberedende utdanningsprogram,

der de minoritetsspråklige elevene blir tilbudt særskilt språkopplæring når de

majoritetsspråklige elevene har valgfag på timeplanen. Ut fra det informantene forteller kan det tolkes dit hen at informantene mener programfaglærerne kun i varierende grad tar hensyn til at de minoritetsspråklige elevene har vært i annen undervisning noe av tiden de

majoritetsspråklige elevene har hatt undervisning i programfagene.

Når det gjelder samarbeid trekker informantene fram TO-lærer, klasselærerråd og samarbeid med kontaktlærer som positivt. Amalie synes det fungerer bedre nå enn tidligere, mens Karl sier at han ikke samarbeider mer om de minoritetsspråklige elevene enn han gjør om de majoritetsspråklige elevene. Han forteller videre at de i fagseksjonen, på avdelingene og i klasselærerrådene er lite opptatte av at de minoritetsspråklige elevene skal lykkes. Samtidig sier han at han har forsøkt å ta dette opp. Marte mener det er nok fokus på de

minoritetsspråklige elevene, samtidig som hun sier at hun ikke har så mange å samarbeide med og at hun ikke synes det er positivt at de minoritetsspråklige elevene tas ut av

undervisningen i programfagene for å ha særskilt språkopplæring. Med mer fokus og dermed mer samarbeid kunne kanskje dette blitt enklere.

Karleggingen av de minoritetsspråklige elevene gjennomføres på høsten av lederen for seksjonen norsk som andrespråk. Ut fra resultatene på kartleggingsprøvene bestemmes det hvilken læreplan elevene skal følge i norskfaget. Skolen benytter to ulike læreplaner i norsk for minoritetsspråklige, i tillegg til den ordinære læreplanen i norsk som noen

minoritetsspråklige elever følger. Læreplanene som blir benyttet ved skolen er læreplan i grunnleggende norsk for språklige minoriteter og Læreplan i norsk for språklige minoriteter med kort botid i Norge – videregående opplæring. Karl sier at de fleste av hans

minoritetsspråklige elever følger ordinær læreplan og at de fleste kan gå ut med ståkarakter, dersom elevene legger ned litt innsats. Marte og Amalie sier at flesteparten av de

minoritetsspråklige elevene de underviser bruker læreplan i norsk for språklige minoriteter med kort botid.

Når det gjelder vurdering viser funnene at informantene løser dette noe ulikt. Amalie setter karakterer ut fra samme vurderingskriterier til minoritetselevene og majoritetselevene, men

gir de minoritetsspråklige elevene en høyere karakter enn hun ville gitt en majoritetsspråklig elev. Marte gjennomfører samme vurderinger med både minoritetsspråklige og

majoritetsspråklige elever, men tilpasser ut fra hvilken læreplan eleven følger. Karl vurderer de minoritetsspråklige og majoritetsspråklige elevene ganske likt, men bruker mer tid på tilbakemeldinger samtidig som han kan be de minoritetsspråklige elevene øve på spesifikke områder.

I forhold til tilpasset opplæring framhever informantene bruken av TO-lærer. Amalie synes ikke det er så enkelt å tilpasse undervisningen til de minoritetsspråklige elevene. Marte forteller at hun kan ta de minoritetsspråklige elevene ut av andre fag for å veilede de i norskfaget. Dette synes jeg er interessant da hun selv ikke synes noe om at de

minoritetsspråklige elevene blir tatt ut av undervisningen i programfagene for å ha særskilt språkopplæring. Marte gjennomgår fagstoffet på nytt ved pulten til de minoritetsspråklige elevene. Samme informant forteller at de minoritetsspråklige elevene ofte ikke er vant til å ha innflytelse på hvordan de ønsker å arbeide i timene. Både Marte og Amalie ser på bruken av TO-lærer som viktig, og Amalie synes det er bra når TO-læreren tar de minoritetsspråklige elevene ut av klasserommet. Karl tilpasser opplæringen gjennom å gi de minoritetsspråklige mer tid på elevarbeid og ved å gi de egne temaer å øve på, som for eksempel personlige pronomen. Alle informantene lar de minoritetsspråklige elevene bruke smartbok, en bok som kan lese opp tekstene i boka. De oppfordrer de minoritetsspråklige elevene til å bruke Lexin, en nettbasert ordbok på norsk og andre språk, spesielt tilpasset minoritetsspråklige elever. I tillegg forteller informantene at de oppfordrer de minoritetsspråklige elevene til å bruke CD-ord, et skrivestøtteprogram for datamaskinen. Både Marte og Amalie sier at det er et viktig hjelpemiddel å ha TO-lærer inne i timene når de har flere minoritetsspråklige elever i klassen.

På den måten kan elevene få tettere oppfølging både inne i klasserommet, men også deles opp i mindre grupper og tas ut av klasserommet. Karl synes det er en utfordring å tilpasse

undervisningen til de minoritetsspråklige elevene når forkunnskapene til elevene er for dårlige, han sier at elevene ikke i stor grad er delaktige i å bestemme hva og hvordan de skal arbeide mer med. Han understreker at grunnleggende ferdigheter er et ansvar alle lærere har.

Marte synes det er utfordrende når det er mange minoritetsspråklige elever i samme klasse og når hun ikke ser progresjon.

For å lykkes med andrespråksopplæringen forteller Amalie det er et poeng at de

minoritetsspråklige elevene er gode nok i norsk før de begynner i videregående opplæring.

Her kan man spørre seg hva som er godt nok nivå og hvem som skal vurdere dette. Marte tror mer dialog kan være med på å gjøre slik at de minoritetsspråklige elevene lykkes med

andrespråksopplæringen, mens Karl mener det må mengdetrening til. På bakgrunn av dette har Karl tro på at ting kan bli bedre med fagfornyelsen som trer i kraft høsten 2020, men i norsk på VG2 yrkesfaglige utdanningsprogram høsten 2021.