Begrepsavklaring

I dette underkapitlet gir jeg en forklaring på de mest sentrale begrepene som blir benyttet gjennomgående i oppgaven. Denne oppgaven har til hensikt å undersøke hvordan noen lærere mener de tilpasser norskopplæringen til minoritetsspråklige elever, ved en videregående skole. De fem mest sentrale begrepene som blir benyttet i oppgaven er minoritetsspråklige elever, majoritetsspråklige elever, særskilt språkopplæring, andrespråksopplæring og tilpasset opplæring. For å oppnå en tydelig forståelse for disse begrepene forklarer jeg disse detaljert i dette underkapitlet.

Minoritetsspråklige elever: Med minoritetsspråklige elever i opplæringen mener vi unge og voksne som har et annet morsmål enn norsk eller samisk (Barne-, likestillings- og

inkluderingsdepartementet, 2012). Morsmål er det språket som elevene har vokst opp med, enten ved at en eller begge foreldre kommuniserer på dette med eleven. Som følge av dette kan noen elever ha to morsmål. Mange minoritetsspråklige elever har hatt mindre muligheter til å tilegne seg majoritetsspråket, norsk. Dessuten tilhører elevene i denne språkgruppen svært mange ulike språk og er dermed ingen homogen språkgruppe.

Majoritetsspråklige elever: Når jeg benytter begrepet majoritetsspråklige elever er det snakk om elever med norsk som morsmål, altså språket som majoriteten av elevene i Norge har som morsmål. Elevene i denne gruppen har vokst opp med norsk språk hjemme og kommunisert dette med deres foresatte, de har dessuten snakket og lært norsk språk i skole og barnehage, dersom de har gått i barnehage.

Særskilt språkopplæring: Frem til minoritetsspråklige elever har tilstrekkelig kompetanse i norsk, har de krav på særskilt språkopplæring ifølge Opplæringsloven § 2-8. Særskilt

språkopplæring er en forsterket opplæring i norsk. Denne opplæringen kommer i tillegg til den ordinære opplæringen elevene har i norsk, og tilbys som følge av vedtak etter at elevene har gjennomført en kartleggingstest. Opplæringen i særskilt språkopplæring er frivilling, og anses som en rett og ikke en plikt. Heretter blir denne opplæringen definert som særskilt språkopplæring.

Andrespråksopplæringen: I denne oppgaven blir andrespråksopplæringen definert som opplæringen i det ordinære norskfaget, etter at elevene er ferdige med innføringstilbudet.

Oppgaven dreie vil dermed omhandle de minoritetsspråklige elevene som har tilstrekkelig kompetanse i norsk til å følge undervisningen i klassen sin, selv om enkelte elever har egen læreplan i norskfaget, tilpasset minoritetsspråklige elever. De minoritetsspråklige elevene kan i tillegg ha rett på særskilt språkopplæring.

Tilpasset opplæring: I følge opplæringsloven skal opplæringen være tilpasset den enkelte eleven, lærlingen, praksiskandidaten og lærekandidatens forutsetninger og evner

(Opplæringslova, paragraf (1-3)). Tilpasset opplæring skal altså sikre at elevene får opplæring tilpasset deres forutsetninger og behov. Min forståelse av begrepet, i denne oppgaven, er tiltak som er rettet inn mot elevgrupper eller enkeltelever. Siden tilpasset opplæring er et sentralt begrep i min oppgave, og siden begrepet er svært omfattende, har jeg valgt å benytte en del plass for å belyse begrepet. Betegnelsen tilpasset opplæring kom inn i lovverket i 1975, men har siden læreboka Pontoppidans forklaring fra 1937 vært tatt hensyn til i skoleverket i Norge (Håstein & Werner, 2014, s. 19). Tilpasset opplæring har dermed vært et begrep i lovverket i 45 år. Det diskuteres likevel stadig i skoleverket, på universiteter, høgskoler og i politikken

hvordan lærere kan tilpasse undervisningen på best mulig måte. Tilpasset opplæring er et grunnleggende prinsipp i opplæringsloven (1998, §1-3), undervisningen skal tilpasses

elevenes evner og forutsetninger. Dette gjelder for alle elever og for all opplæring. Prinsippet om tilpasset opplæring omtales i flere forpliktende dokumenter og går som en rød tråd

gjennom læreplanverket og gjelder både ordinært opplæringstilbud og spesialundervisning (Håstein & Werner, 2014, s. 20-21). Ut fra dette kan vi se at tilpasset opplæring innbefatter alle elever og lærekandidater, uansett forutsetninger og behov. Det innebærer at også minoritetsspråklige elever skal møtes der de er faglig, og med den bakgrunnen og forutsetninger de har. Som lærer er vi forpliktet til å legge til rette slik at også

minoritetsspråklige elever kan oppnå læring og utvikling, til tross for at de kan ha liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet.

Når det snakkes om tilpasset opplæring, er også inkludering et sentralt begrep. I følge Håstein og Werner (2014, s. 21) dreier inkludering seg om grader av romslighet og tilknytningskraft mellom den enkelte og fellesskapet. De mener dette blant annet omfatter å utvikle «limet»

mellom elevene. Hvorvidt elevene opplever at de er inkludert vil ofte variere over tid (Håstein

& Werner, 2014, s. 21). Håstein og Werner (2014, s. 21) skriver videre at hvordan en elev deltar er avgjørende når man skal vurdere om hen er inkludert. Inkludering er viktig for læring, men det er ikke nødvendigvis enkelt å bli inkludert i en klasse når en har et annet morsmål enn norsk, spesielt dersom den minoritetsspråklige eleven er svak i

majoritetsspråket. Forskning viser at majoritetsspråklige elever har mindre kognitivt engasjement til skolen, men større følelse av emosjonelt engasjement til skolen enn minoritetsspråklige elever som snakker et minoritetsspråk i hjemmet (Chiu, M., Pong, S., Mori, I., Chow, B., 2012). Videre viser samme undersøkelse at elever med et godt forhold til læreren, god lærerstøtte og godt fagklima i klasserommet ofte hadde en bedre holdning til skolen og en større følelse av tilhørighet enn andre elever. Skal vi tro denne undersøkelsen, kan og bør, lærere hjelpe elevene med å få en større følelse av tilhørighet på skolen.

Tilpasset opplæring handler om at alle elevene skal ha nytte av å gå på skolen, de skal utvikles som personer og oppleve fellesskap (Håstein & Werner, 2014, s. 22). Siden norsk skole skal være en skole for alle, betyr dette at undervisningen bør være variert og tilpasset på en slik måte at alle kan utvikle seg og lære. Det gjelder alle, uansett bakgrunn og

forutsetninger. Alle skal føle at de utfordres og at de mestrer skolearbeidet (Håstein &

Werner, 2014, s. 23). Dermed er lærernes tilpasning av undervisningen til elevene viktig.

Håstein og Werner (2014, s. 23) mener få lærere er uenige i at det som er vanskeligst i praksis i skolehverdagen er å innfri kravet om tilpasset opplæring. Videre skriver de at det er

avgjørende at skolens personale arbeider kontinuerlig med å utdype prinsippet og hva det betyr i de ulike fagene og i skolen som helhet. På bakgrunn av prinsippet om tilpasset

opplæring må hver skole selvstendig og på et profesjonelt grunnlag være opptatt av å utforme undervisningen, og med dette finne ut hva som skjer med elevene på sin skole (Håstein &

Werner, 2014, s. 24-25). Når det gjelder minoritetsspråklige elever synes det som tilpasset opplæring et nøkkelbegrep for å kunne få til vellykket undervisning. Det er mange måter å løse dette på, og stillas-begrepet kan være nyttig i så måte. I kapittel 4.2. vil jeg komme tilbake til begrepet og i 4.2.1 operasjonaliserer jeg begrepet gjennom Jerome Bruners teori om støttende stillaser.

2 Studiens kontekst og læreplaner for minoritetsspråklige elever

Formålet med dette kapitlet er å se nærmere på lovverket for minoritetsspråklige elever og å sette studien inn i kontekst. Jeg presenterer avslutningsvis to aktuelle læreplaner i norsk for minoritetsspråklige elever, som skolen hvor jeg har gjennomført studien benytter i

opplæringen av denne elevgruppen. Årsaken til at jeg har valgt å ta med læreplanene, er for å vise hvilken sluttkompetanse de minoritetsspråklige elevene skal ha etter endt utdanning.