I dette vedlegget skal eg gjera greie for oppsettet eg har brukt på korpussøka i denne under-søkinga. Fyrst skal eg forklår kva ordformer (substantivformer) eg har søkt på i bokmålskorpu-set og nynorskkorpubokmålskorpu-set. Deretter skal eg gjera greie for detaljar kring søka på enkelte ordformer.
Både i Leksikografisk bokmålskorpus (LBK) og Norsk Ordboks Nynorskkorpus (NON) er det søkt på usamansette og samansette belegg på grunnforma og på usamansette og saman-sette genusidentifiserande ordformer av orda i utgangsmaterialet.
Søk på ordformer i bokmål
I Leksikografisk bokmålskorpus (LBK) er det søkt på grunnform og på ordformer med desse endingane: -a, -en, -et (i eintal) og -er, -ene, -a i fleirtal.
Søk på ordformer i nynorsk
For å koma fram til eit fullstendig sett med genusidentifiserande ordformer for heile tidsperio-den som er dekt av Norsk Ordboks Nynorskkorpus (NON), skal eg fyrst visa kva bøyings-endingar som galdt i dei skriftspråksnormalane som samla sett dekkjer forminventaret for heile tidsperioden.
Dei følgjande fire tabellane listar opp bøyingsendingane som galdt i høvesvis Aasen-normalen (1864) (Aasen 1965, 126–48), Hægstad-Aasen-normalen (1901) (Hægstad 1905, 13–20), midlandsnormalen (1901) (Hægstad 1899, 93–95) og etter rettskrivingsreforma av 2012 (Rett-skrivingsnemnda for nynorsk 2011, 99–144). Det er berre hovudformer som er tekne med her.
56
Tabell 4: Substantivbøyingsendingar (hovudformer) i Aasen-normalen (1864)
f. m. n.
Tabell 5: Substantivbøyingsendingar (hovudformer) i Hægstad-normalen (1901)
f. m. n.
57
Tabell 6: Substanitvbøyingsendingar (hovudformer) i midlandsnormalen (1901)
f. m. n.
(1) Også i omljodssubstantiv (til dømes bøkar, bøkane) (2) I jamvektssubstantiv (til dømes viku, viko)
Tabell 7: Substantivbøyingsendingar (hovudformer) etter rettskrivingsreforma av 2012
f. m. n.
Mellom 1901 og 2012 vart det gjennomført fleire rettskrivingsreformer og enkeltståande rett-skrivingsendringar. Mellom anna vart det i ein periode operert med hovudformer og klamme-former. Ser ein derimot på perioden etter 1901 under eitt, kan vi konstatera at det i desse rett-skrivingsendringane fram imot 2012 ikkje vart innført fleire bøyingsendingar enn dei som finst i dei fire normalane som er nemnde ovanfor, med eitt unntak, og det er endinga -one, som vart innført med rettskrivingsreforma i 1917 (Den Departementale rettskrivningskomite 1918, II:12) som erstatning av endinga -orne i bestemd form fleirtal av linne substantiv. Om vi tek med endinga -one dekkjer difor summen av endingane i tabellane ovanfor den normerte substantiv-bøyinga i heile tidsperioden i Norsk Ordboks Nynorskkorpus (NON). Tabell 8 er ei samanstil-ling av bøyingsendingar for heile perioden som er dekt av Norsk Ordboks Nynorskkorpus (NON).
58
Tabell 8: Samanstilling av bøyingsendingar for heile perioden som er dekt av Norsk Ordboks Nynorskkorpus (NON)
(1) Også i omljodssubstantiv (til dømes bøkar - bøkane) (2) I jamvektssubstantiv (til dømes viku - viko)
Bøyingsendingane i tabell 8 er altså dei som oppfyller det fyrste kriteriet for å verta inkluderte i korpussøka; dei er alle endingar som er eller har vore ein del av nynorsknorma i den under-søkte tidsperioden. Kasusendingar er likevel ekskluderte ifrå undersøkinga.
59
Det andre kriteriet som bøyingsendingar (unnateke grunnformer) skal oppfylla, er at dei er genusidentifiserande. Det er den potensielle genusvariasjonen til eit substantiv som avgjer kva bøyingsending som har potensial til å eintydig kunna identifisera eitt bestemt genus. I dei fire tabellane som følgjer nedanfor, er genusidentifiserande bøyingsendingar merkte av med grøn bakgrunn.
Tabell 9: Substantiv med mogleg f./m./n.-variasjon
f. m. n.
(1) Også i omljodssubstantiv (til dømes bøkar - bøkane) (2) I jamvektssubstantiv (til dømes viku - viko)
60
I fleirtal har det tradisjonelt funnest to hovudbøyingsklassar for sterke hankjønns- og hokjønns-ord. Dei er i denne tabellen representerte med endingar som byrjar på høvesvis a og i/e. For å avgjera om slike bøyingsendingar er genusidentifiserande må ein sjå på kva bøyingsklasse ordet høyrer til. Substantivet lov, til dømes, høyrer til a-klassen når det er brukt som hankjønnsord.
Det heiter altså lovar og lovane i fleirtal. Men som hokjønnsord vert det bøygt etter i/e-klassen, altså lover og lovene. Her kan vi altså rekna -ar/-ane og -er/-ene som genusidentifiserande endingar. Annleis er det med substantiv av typen hegg. Ordet hegg kan bøyast både etter a- og i/e-klassen, altså heggar og heggane eller hegger og heggene. Men her er desse endingane ikkje genusidentifiserande, for begge alternativa er moglege når substantivet er nytta som hankjønns-ord, altså det genuset det er normert med. Bøyingsendingane med i/e og a i sterke han- og hokjønnsord er altså berre genusidentifiserande for visse substantiv. Derfor er dei i tabellane som inneheld sterke han- og hokjønnsord, merkte av med blå bakgrunn.
61 Tabell 10: Substantiv med mogleg f./m.-variasjon
f. m.
(1) Også i omljodssubstantiv (til dømes bøkar - bøkane) (2) I jamvektssubstantiv (til dømes viku - viko)
Nokre substantiv i denne gruppa sluttar einast på -ar/-ane i fleirtal, til dømes ord på -ning. Ved desse orda kan ikkje desse endingane brukast som eintydige genusmarkørar.
62 Tabell 11: Substantiv med mogleg f./n.-variasjon
f. n.
(1) Også i omljodssubstantiv (til dømes bøkar - bøkane) (2) I jamvektssubstantiv (til dømes viku - viko)
63 Tabell 12: Substantiv med mogleg m./n.-variasjon
m. n.
Sjølv om possessivformer på -s vanlegvis berre vert brukte i eigennamn, så har eg likevel søkt på possessivformer på -s som tillegg til alle dei inkluderte ordformene.
Avgrensingar
Nokre av orda i grunnlagsmaterialet har svært frekvente homografar, til dømes bygg (I), bak (I) og bok (II). I tilfellet bygg har eg skumma gjennom fleire tusen belegg. I tilfellet bak har eg avgrensa søket ved å ekskludera preposisjonar. I Nynorskkorpuset nytta eg søkjestrengen
64
[word=".*[Bb]ak" & msd!="PREP.*"], og i Bokmålskorpuset [((word=".*[Bb]aks*")) &
!((ordkl="prep"))]. Når det gjeld bok (II, ‘treslag’), er det berre eintalsformene som er identiske med tilsvarande former av bok (I, ‘hefta eller innbundne blad’), og slike er det svært mange av i dei to korpusa. Av eintalsformene har eg difor berre undersøkt samansette former.
Søket på førekomstar av ordet melde i Nynorskkorpuset avgrensa eg til ikkje-substantiv:
[word=".*[Mm]elde" & msd!="V.*"]. Det same gjeld husk, her avgrensa eg søket til substantiv, det vil seia [((word=".*[Hh]usks*")) & ((ordkl="s"))].
På søkjetidspunktet takla ikkje Bokmålskorpuset søk på [word=".*[Rr]ykks*"], difor køyrde eg søk på usamansette former, det vil seia [word="[Rr]ykk*"] og desse samanset-ningane: innrykk, opprykk, utrykk.
Søk i Bokmålskorpuset etter ordformer på *fall og *ans tok for lang tid. Her avgrensa eg meg til usamansette former. Det same gjeld to, som eg i tillegg avgrensa til substantiv.
Ordforma laga gav for mange tilslag i Nynorskkorpuset. Her måtte eg eksplisitt av-grensa søket til substantiv: [word="[Ll]aga" & msd="S.*"]. Det same gjeld ordformene nest og nesten: [word=".+[Nn]ests*" & msd="S.*"] og [word="[Nn]estens*" & msd="S.*"].
Søket på syn i bokmålskorpuset gav for mange treff til å kunna undersøkjast innanfor ei rimeleg tidsramme, og ordet er difor ikkje undersøkt. Inntrykket mitt er at ordet berre er nytta som inkjekjønnsord i bokmål.
65