Opplevd kompetanse til å utføre jobben - D ISKUSJON AV RESULTATER

5.1 D ISKUSJON AV RESULTATER

5.1.2 Opplevd kompetanse til å utføre jobben

En av hovedtendensene i mine funn er at informantene hadde et godt forhold til fysisk aktivitet, der de var klar over hvilken effekt dette hadde på egen kropp. Gjennomgående er det at informantene føler at deres eget forhold til fysisk aktivitet påvirker den jobben de gjør. Dette er et viktig funn, for i en studie utført av Leutwyler et al. (2013) kom det frem at en av barrierene som var med på å hindre bruken av fysisk aktivitet var at sykepleierne ikke var gode rollemodeller. Informantene i denne studien påpekte at noe av helsepersonellet lot pasientene være stillesittende og prøvde ikke å motivere til fysisk aktivitet. Informantene i min undersøkelse sier at de vet hvilken effekt fysisk aktivitet har på deres kropp, og tenker at dette også vil være slik for pasientene. De tar også med seg mange av de erfaringene de selv har fra fysisk aktivitet inn i jobben. Dette kan peke på at helsepersonellets forhold til fysisk aktivitet er en viktig faktor for å fremme bruken av fysisk aktivitet.

55 Det å være gode rollemodeller for fysisk aktivitet innebærer blant annet individuell tilrettelegging (Leutwyler et al., 2013). Informantene påpeker at egne erfaringer hjelper til for å klare å tilpasse aktivitetene til pasientene. Det kan virke som om eget forhold til fysisk aktivitet og egne erfaringer kan bidra til det å være gode rollemodeller for fysisk aktivitet. Det sies at hvis de selv bare ønsker å sitte inne på avdelingen hele dagen så smitter dette over på pasientene. Her kommer også Banduras teori om Self-efficacy inn, der han påpeker viktigheten av observasjonslæring (Bandura & Estes, 1977, s. 197). Det at pasientene her kan se at helsepersonellet også ivrer for fysisk aktivitet og liker det de driver med kan være en viktig fremmer for at fysisk aktivitet skal bli tatt i bruk.

Funnene står i motsetning til det en studie utført av Stanton et al. (2015) kommer frem til, der sammenhengen mellom helsepersonellets egne treningsvaner og i hvor stor grad de anvendte fysisk aktivitet i jobben ble undersøkt. Der ble det vist at det ikke var noe signifikant sammenheng mellom treningsvaner og anvendelsen av dette i

jobbsammenheng. Utvalget til denne undersøkelsen bestod i stor grad av helsepersonell som hadde godt forhold til fysisk aktivitet (Stanton et al., 2015), og det er muligens grunnet dette at det ikke ble koblet noen signifikant sammenheng mellom treningsvaner og i hvilken grad fysisk aktivitet ble brukt i jobben. I min studie er helsepersonellet som er undersøkt øremerket til stillingen, noe som vil si at jobben deres tilsier at de skal promotere fysisk aktivitet til pasientene.

Ønske om mer kompetanse

Informantene i min undesøkelse har mye erfaringskunnskap på fysisk aktivitet, blant annet fordi de har jobbet med dette over lengre tid. Selv om de fleste uttrykker at de føler seg kompetente til å gjøre jobben sin så er det et ønske om å få mer kompetanse.

Dette samsvarer godt med funn fra andre undersøkelser, som viser at det er en mangel på utdanning og kunnskapsheving blant helsepersonell som jobber med fysisk aktivitet (Stanton et al., 2015). En av årsakene til et ønske om mer kunnskap er fordi

informantene føler de får oppgaver som de egentlig ikke har kompetanse til å utføre, det kan her virke som om det er en mangel på mestringsforventning (Bandura & Estes, 1977). Mangelen på mestringsforventning gjør at enkelte informanter føler at de ikke tilfredsstiller pasienter som har mye erfaring og kunnskap om fysisk aktivitet fra før av.

56 I følge nasjonale faglige retningslinjer for behandling av psykose så er det å gi

informasjon til pasientene om fysisk aktivitet et viktig element når det kommer til å bruke det som en del av behandlingen. Helsepersonellet skal også kunne tilrettelegge treningen for pasientene med psykoselidelser (Helsedirektoratet, 2013, s. 71). Her vil det være viktig at helsepersonellet har et godt faglig kunnskapsgrunnlag, slik at informasjonen de gir og den tilretteleggingen de gjør av aktivitetene er evidensbasert.

Når informantene i min undersøkelse da uttrykker et ønske om å få mer faglig kunnskap kan dette være en av grunnene, men det er også viktig for å kunne tilby en best mulig behandling. Tidligere forskning peker også på viktigheten av helsepersonellets kunnskap, og at mye av den fysiske aktiviteten som blir promotert av helsepersonell ofte er basert på egen kunnskap, tro og erfaring (Stanton et al., 2014). Dette er jo noe som også mine informanter påpeker, at den fysiske aktiviteten som de tilbyr er preget av den erfaringen de har og den kunnskapen de har opparbeidet seg gjennom årene de har jobbet med det.

Selv om informantene ser at deres erfaringsbaserte kunnskap er viktig for å tilby en god behandling så ønsker de mer kunnskap, og at denne kunnskapen skal komme gjennom utdanning og forskning. En studie utført av Stanton viser at helsepersonell mener at for at fysisk aktivitet skal få en større plass i behandlingen så må det blant annet bli økt kunnskap på området og at helsepersonellet bør få en større selvtillit når det kommer til trening (Stanton et al., 2015). Samme studie viste også at mangel på kunnskap kan virke som en barriere på promoteringen av fysisk aktivitet, noe som samsvarer godt med det som mine informanter har sagt. Blant annet sier de at det er en større trygghet i det å ha mer kunnskap, dette sier noe om at kunnskap gir selvtillit til å utføre de oppgavene du har.

Informantene jeg intervjuet sa at de brukte en kompetansegruppe blant annet for å øke kompetansen på området, men også for å se hvordan andre arbeidsplasser utførte fysisk aktivitet. I følge Bandura så kan det å se på andre som utfører den oppgaven du skal gjøre være en grei måte å øke mestringsforventningen (Bandura & Estes, 1977).

Muligens er det slik kompetansegruppen virker som støtte for informantene som jeg har intervjuet også, at de får se at andre lykkes med å gjennomføre fysisk aktivitet som en del av behandlingen kan bidra til at de også får tro på at de kan gjøre det.

57 5.1.3 Opplevd integrering av fysisk aktivitet som en del av

behandlingen

Gjennomgående i resultatene er det at informantene føler at det mangler en del ressurser når det kommer til fysisk aktivitet. De sier at de føler det blir tilrettelagt bra, men at det mangler en del ting som gjør at det å gjennomføre den fysisk aktiviteten blir

vanskeligere. Dette er også noe som tidligere forskning viser, det er ofte for lite ressurser til gjennomføringen (Stanton et al., 2015), muligens grunnet at

behandlingsstedene ikke har fysisk aktivitet prioritert i sine virksomhetsplaner og budsjett (Rønning, 2018).

Mulighet for kunnskapsutvikling

Som nevnt har informantene jeg intervjuet et ønske om å få mer formell kompetanse når det kommer til fysisk aktivitet. Dette blant annet gjennom kursing og videreutdannelse.

Det som kommer frem, er at dette ikke er en mulighet de får gjennom arbeidsstedet sitt.

Informantene påpeker som nevnt at pasientene hører mer på legen enn på

miljøpersonalet. Lignende funn kan vi også finne i en studie utført av Carlbo et al.

(2018), hvor sykepleierne uttrykker at det er bedre at legene gir informasjon om fysisk aktivitet, fordi dette har større gjennomslagskraft enn hvis de gir den samme

informasjonen. Disse funnene kan peke på at det muligens ligger større respekt i det å ha høyere utdanning, og at pasientene har mer tiltro til noe som en person med høyere utdannelse sier. Selv om det er et ønske om mer kunnskap, blir det ikke tilbudt gjennom arbeidsstedet.

Informantene i denne studien tror at grunne til at det ikke er tilbud om

kunnskapsutvikling, er fordi fysisk aktivitet ikke blir prioritert i stor nok grad, og fordi det ikke er satt av ressurser til det. Det kan virke som om implementeringen av fysisk aktivitet ikke har skjedd i tilstrekkelig grad, dersom man ser på

implementeringsrammeverket PARIHS (Rycroft-Malone, 2013). I denne teorien understrekes det at hvis det skal skje en suksessfull implementering, så må det blant annet være nok ressurser. Det bør også være en person som er tilrettelegger som blant

58 annet skal stå for opplæring og veiledning gjennom prosessen (Rycroft-Malone, 2013, s.

114-119). Det kan virke som om arbeidsstedene der informantene jobber ikke har klart å implementere fysisk aktivitet i stor nok grad, blant annet fordi de har en kultur der det ikke har blitt satt av nok ressurser til at fysisk aktivitet skal kunne bli brukt på en tilstrekkelig måte. Dette er i denne sammenheng ressurser til kunnskapsutvikling. De har heller ikke noen på arbeidsplassen som gir de opplæring i det som skal bli gjort, dette virker det som om de sørger for selv gjennom kompetansegruppen. I følge dette rammeverket bør det også være en ledelse som legger til rette for at personalet skal få mulighet til å utvikle sin kunnskap og egenskaper (Rycroft-Malone, 2013, s. 125). Det kan virke som om ledelsen der informantene jobber ikke har lagt til rette for dette, siden de uttrykker at det ikke er mulighet for kunnskapsutvikling ut over det de gjør selv.

Tidligere forskning som har undersøkt helsepersonell sin oppfatning av fysisk aktivitet som behandling peker også på at det er for lite ressurser til fysisk aktivitet, og at dette kan bli sett på som en barriere når det kommer til og ta i bruk fysisk aktivitet som behandling (Happell et al., 2012a; Rønning, 2018). Dette viser at selv om det er mye evidens for virkningen av fysisk aktivitet, noe som også informantene som jeg har intervjuet støtter, så blir det ikke prioritert i tilstrekkelig grad. Det er mangler på ressurser som fører til at informantene ikke får mulighet til å utvikle sin kunnskap på området.

Mangel på tilstrekkelig kunnskap og kompetanse når det kommer til fysisk aktivitet kan føre til en rolleambivalens (Happell et al., 2012b). Dette er muligens faren ved at det ikke blir tilbudt noe form for kompetanseheving til helsepersonell som jobber med fysisk aktivitet. De har mye kunnskap om psykisk helse, men de mangler kompetanse når det kommer til den fysiske helsen og fysisk aktivitet. Tidligere forskning viser at for å promotere fysisk aktivitet, så er et av elementene som må på plass, økt kunnskap (Stanton et al., 2015).

Øremerket personal

Et viktig funn i min undersøkelse er viktigheten av å ha øremerket personal til å utføre fysisk aktivitet som en del av behandlingen. Informantene opplevde at de ikke klarte å tilby tilstrekkelig fysisk aktivitet til pasientene grunnet manglende personal. Mangel på personal er noe som ofte blir nevnt når det kommer til fysisk aktivitet. Blant annet har

59 Toril Moe sagt til NAPHA at de færreste behandlingsstedene har personal som er satt av til å bare fokusere på fysisk aktivitet (Rønning, 2018). Mangel på øremerket personal har også i tidligere forskning blitt sett på som en barriere for å tilby fysisk aktivitet (Happell et al., 2012a). Som vist i tidligere forskning, og gjennom mine intervjuer så kan mangel på personal føre til at fysisk aktivitet blir nedprioritert, eller ikke tilbudt i den grad som det burde.

Som nevnt så sier nasjonale faglige retningslinjer at det bør bli tilbudt fysisk aktivitet som en del av behandlingen til personer med psykoselidelser, der det er fokus på viktigheten av informasjon, motivasjon og tilrettelegging (Helsedirektoratet, 2013).

Informantene som jeg intervjuet uttrykket blant annet at det å motivere pasientene var svært tungt og tidskrevende, og at det krevdes flere helsepersonell for å klare dette.

Mangel på øremerket personal gjør det vanskelig å følge helsedirektoratet sine anbefalinger. Det må være personer som har fått ansvaret for blant annet å gi

informasjon, motivere og tilrettelegge for fysisk aktivitet, og det må helst være flere for at dette ikke skal være for belastende for de som står i det.

I Firth sin artikkel kommer det frem at pasientene opplever at støtte fra profesjonelle når de utfører aktiviteten blir sett på som en motivasjonsfaktor, og fraværet av dette blir sett på som en barriere (Firth et al., 2016). Som flere av informantene i min undersøkelse understreket, så var det vanskelig å tilby alle pasientene tilstrekkelig fysisk aktivitet. De når ikke over alle pasientene, noe som fører til at enkelte av pasientene ikke får den oppfølgingen av profesjonelle som virker som en motivasjonsfaktor. Dette kan muligens føre til at disse pasientene ikke deltar i fysisk aktivitet i den grad som de kanskje hadde gjort hvis det var nok personal til stede.

Informantene uttrykker at årsaken til at det ikke er mer personal til å utføre fysisk aktivitet er økonomi, men også en manglende forståelse for at de er med på å avløse avdelingen. I PARIHS-rammeverket blir det lagt vekt på at det bør være nok

menneskelige ressurser og finansielle ressurser på plass for å få til en suksessfull implementering (Rycroft-Malone, 2013, s. 123). Forskningen som ligger bak

intervensjonene må også bli sett på som verdifull, eller være godkjent av både kollegaer og ledere for å få til en suksessfull implementering (Rycroft-Malone, 2013, s. 121). Slik informantene uttrykker er det på deres arbeidsplass ikke satt av nok ressurser til å få inn

60 øremerket personell til fysisk aktivitet. Det er satt av noen stillinger som er øremerket eller delvis øremerket, men informantene opplever at dette ikke er tilstrekkelig for å gi god nok behandling til pasientene. I tillegg uttrykker de at det kanskje er en manglende forståelse eller anerkjennelse av den evidensen som ligger til grunn for hvorfor det bør være øremerket personal.

Mine intervju viser også at det ikke er noen krav til spesialisert utdannelse for å bli ansatt i disse øremerkede stillingene. Informantene jeg intervjuet var sykepleiere, vernepleiere og sosionomer, som er utdannelser som ikke har et spesifikt fokus på fysisk aktivitet i forhold til psykiske lidelser. Funnene viser et ønske om personal som har mer spisset kompetanse når det kommer til fysisk aktivitet, og at dette kan være med å løfte fysisk aktivitet som behandling. Tidligere forskning viser også hvilke fordeler det kan ha med spesialisert personal. Carlbo et al. (2018) har utført en studie på

sykepleieres erfaringer med å bruke fysisk aktivitet i behandlingen, hvor det blir sett på som en nødvendighet at de har sykepleiere som er ansatt spesielt for å motivere

pasientene til fysisk aktivitet. Her blir det også påpekt at dersom anbefalingen om fysisk aktivitet kommer fra en lege, er det mer virkningsfullt enn om det bare kommer fra dem. En studie av fysioterapeuter som jobber med fysisk aktivitet som en del av behandlingen til personer med psykoselidelser viser at fysioterapeutene ser på det som en stor fordel at de har den utdannelsen de har. Dette grunnet at de har en utdanning som er fokusert inn på fysisk helse, i motsetning til annet personal som har mest fokus på den psykiske helsen (Stubbs et al., 2014, s. 253).

Opplevd støtte

Tidligere forskning viser at støtte fra kollegaer til å gjennomføre fysisk aktivitet som behandling er sentralt. Dette går blant annet på om kollegaer og ledere ser på det som viktig, hvilken prioritet det blir gitt av andre yrkesgrupper og holdningen til fysisk aktivitet på arbeidsplassen (Carlbo et al., 2018; Happell et al., 2012b; Leutwyler et al., 2013). Informantene i min studie sier at de føler at fysisk aktivitet blir sett på som viktig på deres arbeidsplass, blant annet ved at behandlere er opptatt av deres observasjoner,

61 og de har et ønske om at pasientene skal delta på den fysiske aktiviteten. Et av punktene som blir dratt frem som avgjørende er om det blir satt av tid til å utføre den fysiske aktiviteten, og om behandlere respekterer dette. Her var det litt forskjellige opplevelser fra informantene. Noen opplevde at behandlere tok hensyn til tidspunktet pasienten skulle delta på fysisk aktivitet, mens andre ikke opplevde dette. Tidligere forskning viser at dette ofte er noe som kan stå i veien for fysisk aktivitet. Det blir nedprioritert fordi det er høye krav fra andre gjøremål, eller uforutsette ting kommer i veien. Mangel på tid til gjennomføring har også blitt dratt frem (Happell et al., 2012a; Stanton et al., 2015). Avsatt tid blir i følge mine informanter opplevd som en reflektering av støtte fra annet personal, der behandlere tok hensyn til den fysiske aktiviteten opplevdes det god støtte.

Andre tema som kommer opp når vi snakker om opplevd støtte er om kollegaene er engasjerte i fysisk aktivitet selv, om de er med å motiverer, og om de også deltar på aktivitetene sammen med pasientene. En studie utført av Carlbo et al. (2018) viser at sykepleierne ser på det som et hovedelement at de er med på den fysiske aktiviteten selv, og at dette var viktig for å få pasientene til å delta. Dette er ikke helt samme vinkling som informantene i min studie har, her virker det som om graden av deltakelse i fysisk aktivitet av annet personal avgjør grad av støtte helsepersonellet opplever. I følge Happell et al. (2012b) kan det å tro at man ikke får støtte fra arbeidsplassen føre til at man ikke benytter fysisk aktivitet i den grad som det egentlig kan bli benyttet. Slik virker det også at det er for informantene som jeg har intervjuet. Det virker som om det er lettere å gjennomføre fysisk aktivitet på arbeidsplasser der helsepersonellet opplever støtte.

I rammeverket PARIHS blir det også fremhevet at for å få en suksessfull

implementering må blant annet organisasjonen være åpen for forandringer, og støtte de som prøver å gjøre forandringene. I tillegg må det være et godt samarbeidsmiljø, og alle i organisasjonen må anerkjenne evidensen som ligger til grunn for endringene (Rycroft-Malone, 2013, s. 121-125). Det kan virke som om enkelte av informantene som jeg har intervjuet ikke helt føler at kollegaene støtter opp om de endringene som fysisk aktivitet krever; for eksempel uttrykker den ene informanten at enkelte ansatte bare liker å holde fortet. Flere informanter påpeker at det kanskje kan være en mangel på kunnskap om fysisk aktivitet som behandling som fører til mangel på støtte, og at fysisk aktivitet ikke

62 alltid blir prioritert. Hos den ene informanten hadde holdningene til fysisk aktivitet endret seg etter at ledere og behandlere hadde fått sett evidens for hvilken virkning fysisk aktivitet har. Så muligens er det der problemet ligger for enkelte arbeidsplasser;

enten at ledere og kollegaer ikke har oversikten over den evidensen som finnes om fysisk aktivitet, eller at de ikke anerkjenner denne evidensen.

Det å oppleve støtte fra mennesker rundt seg er også viktig for å heve

mestringsforventningen (Bandura & Estes, 1977, s. 198). I denne teorien er det et punkt som heter verbal overbevisning, som man kan se i sammenheng med informantene sin opplevde støtte. For at helsepersonellet skal ha tro på at de mestrer å utføre fysisk aktivitet som en del av behandlingen, kan det å motta støttende kommentarer fra kollegaer og ledere være viktig. De blir overtalt av andre til at det de gjør er virkningsfullt, og at de får støtte i det de gjør.

Tilrettelegging på arbeidsplassen

Punkter som kommer frem i rammeverket PARIHS er at for å få til en suksessfull implementering av en innovasjon, så må de fysiske lokalene være tilpasset til formålet, og det må være nok tilgjengelig utstyr til å implementere (Rycroft-Malone, 2013, s.

123). Informantene gir i stor grad uttrykk for at de føler at de har nok tilgjengelig utstyr slik at de kan tilby et variert treningstilbud som er tilpasset pasientene. Utstyret består blant annet av treningstøy som pasienter kan låne, avtaler med treningssenter, tilgang til svømmehall og apparater til treningsrom på avdelingen. Dette punktet kan det

konkluderes med at de fleste informantene føler at fysisk aktivitet har blitt godt implementert.

Selv om det er gjennomgående at informantene er fornøyde med tilretteleggingen, så uttrykker de også at de må søke stiftelser, be nærmiljøet om gratis ting og samarbeide med andre kommunale tiltak for å få ting til å gå rundt. Dette peker på at det kanskje ikke er så godt tilrettelagt som de gir uttrykk for at det er, og at det er mangel på ressurser til å blant annet kjøpe inn nytt utstyr til treningsrom eller treningstøy til

In document "Det er velkjent at det burde vært mer"- En kvalitativ studie av helsepersonells opplevelse av fysisk aktivitet i behandling av psykoselidelser (sider 54-0)