Offentlig ytring

Flere av straffebudene som rammer ytringer krever at ytringen må være fremsatt «offentlig». Det gjelder blant annet

- Diskriminerende og hatefulle ytringer (§ 135 a);

- Oppfordring, tilskyndelse eller forherligelse av straffbar handling (§ 140);

- religionskrenkelser (§ 142);

- Veiledning til bruk av sprengstoff eller gift for å begå en forbrytelse (§ 160);

- Oppfordring til å iverksette terrorhandling/-finansiering (§ 147 c bokstav a).

Spørsmålet er hvordan «offentlig» skal fortolkes i forhold til ytringer på internett. Etter lovendring 24. mai 2013 nr. 18, ble straffelovens legal-definisjon av offentlig ytring endret, og den gjelder for alle bestemmelsene som har dette vilkåret. Etter straffeloven § 7 annet ledd annet punktum er en handling som består i en ytring «også offentlig når ytringen er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer».

Formuleringen svarer til den som brukes i legaldefinisjonen i straffeloven 2005 § 10. Forarbeidene til endringsloven viser blant annet til forarbeidene til straffeloven 2005 § 10 når det gjelder fortolkningen.

Etter bestemmelsen slik den nå lyder, gjelder det verken et nærhets- eller samtidighetskrav for at ytringen er å anse som offentlig fremsatt. Den omfatter ytringer som fremsettes via tekniske medier, som på TV og på internett. For ytringer på internett skaffes tilgang til ytringer ved å gjøre individuelle oppslag på forskjellige nettadresser. Ytringen kan likevel anses å være «offentlig» fordi det avgjørende etter § 7 er om den «er egnet til å nå»

et større antall personer. Det gjelder ikke noe krav om at personene benytter tilgangen til ytringen samtidig. Hvorvidt ytringen er egnet til å nå et større antall personer bør derfor vurderes i lys av om et større antall personer har tilgang til nettstedet over tid. Vurderingen bør derfor knyttes til det tidsrom ytringen har ligget tilgjengelig på det på det aktuelle nettstedet.

Etter lovendringen er straffeloven § 7 kommet på linje med åndsverklovens (lov 12. mai 1961 nr. 2) definisjon av hva som anses som en offentlig fremføring, noe som er avgjørende i forhold til å bedømme om det foreligger en opphavsrettskrenkelse på internett. Etter åndsverkloven § 2 tredje ledd anses det å foreligge en tilgjengeliggjøring for allmennheten når verket fremføres offentlig, jf. litra c. Ifølge fjerde ledd anses en fremføring å være offentlig når det skjer «i tråd eller trådløst til allmennheten, herunder når verket stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket». Dette er en beskrivelse av hvordan man typisk skaffer seg tilgang til innhold på internett. Med dette tillegget i åndsverkloven som kom i 2005, fikk man også et bedre lovmessig grunnlag for å gripe inn mot internettbasert pirateri (ulovlig spredning av verket utenfor den private sfære).

Straffansvar for offentlige ytringer gjelder den som fremsetter ytringen, altså publiserer den på internett. Det er ikke tale om straffansvar for den som skaffer seg tilgang til ytringen (adressaten). Spørsmålet er hva det nærmere bestemt ligger i vilkåret «et større antall personer».

Etter forarbeidene er det tilstrekkelig med en personkrets på 20-30 personer (Prop. 53 L (20012-2013) s. 6 med henvisning til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 164). Det betyr i så fall at straffebestemmelsene er blitt praktiske for ytringer som faller på Facebook-grupper og Twitter. Som nevnt er det vanlig å ha fra 200-700 venner på Facebook. På Twitter blir det et spørsmål om hvor mange «følgere» man har. Selv om kretsen skulle være mindre enn 20-30 personer, kan ytringen likevel være egnet til å nå et større antall personer, dersom den viderespres til en større krets. Hvorvidt den originære ytreren kan straffes for viderespredningen kommer an på om skyldkravet er oppfylt.

Om skyldkravet sier straffeloven at hovedregelen er forsett (§ 40). Det innebærer at avgiver (ytreren) på tidspunktet for publisering av ytringen, var klar over at den ville bli viderespredt.

Kravet kan stilles enda lavere, etter forsettformen dolus eventualis. En formulering av dette skyldkravet finnes i straffeloven 2005 § 22 litra c «Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud [og] holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet». Denne forsettformen som også gjelder etter straffeloven 1902, har vist seg å by på mange problemer, så det anses tilstrekkelig bare å gjøre oppmerksom på den her.

Etter § 135a er det tilstrekkelig for straff å utvise grov uaktsomhet. I dag vet mange at ytringer lett spres videre utenfor det opprinnelige nettstedet.

Tjenesteintegreringen gjør det vanskelig å skjerme innhold til bestemte fora på nettet. Dette fenomenet har vært viet stor oppmerksomhet innen i personverndebatten, hvor den vinkles som spørsmålet om «retten til å bli glemt» (Sunde 2013). Kunnskap om spredningspotensialet kan anses som

«mediemodenhet». Med innsikt og kyndighet følger også et ansvar. Det kan bety at man kan bli ansett for å ha opptrådt grovt uaktsomt med hensyn til at ytringen ville bli offentlig.

Som det har fremgått har Profetens Ummah ca 1200 medlemmer. De ytringene som fremsettes her er således offentlige. Det samme gjelder ytringer som går i offentlige debattråder på nettet. Det avgjørende bør neppe være hvor mange som deltar i debatten, men at tilgangen er fri (åpen).

Til sist er en ytring offentlig fremsatt selv om forumet er tilgangskontrollert.

Forutsetningen er at det i prinsippet er åpent for enhver, for eksempel mot betaling. Det kan sammenlignes med å tegne et abonnement på fysiske publikasjoner eller benytte en betalingsbelagt tjeneste som i prinsippet er åpen for et større antall personer (Prop. L 53 (2012-2013) s. 6). Det kan ikke forstås som noe krav at forumet har mer enn ca 30 medlemmer når ytringen faller, dersom antallet i prinsippet kan bli så stort eller større. Straffeloven § 7 gjør nemlig ikke skillet mellom offentlig og privat «sted» relevant i forhold

til ytringer. Dette er et bevisst valg fra lovgivers side, fordi forsøk på en slik grensedragning «ville gjøre bestemmelsen mindre presis» (Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) s. 187). Uttalelsen gjaldt definisjonen av offentlig ytring som ble inntatt i straffeloven § 135a i 2005. Det er den samme formulering som nå er tatt inn i § 7 annet ledd annet punktum. Uttalelsen er derfor direkte relevant i forhold til § 7.