3. VEGETASJON OG BEITE
3.2 O MTALE AV REGISTRERTE VEGETASJONSTYPAR
Nedafor følgjer ein omtale av vegetasjonstypane som er registrert i undersøkingsområdet i Setesdal vesthei. Figur 7 viser prosentvis arealfordeling av typane. I omtalen av beiteverdien for vegetasjonstypar er det bruka ein 3 delt skala; mindre godt, godt og svært godt beite. I klassen mindre godt beite er det samla vegetasjonstypar med så lite av beiteplanter at beitedyr i liten grad vil nytte desse areala. Prosenttal for forekomst av typane er rekna av landareal.
SNØLEIE
1a Mosesnøleie
Økologi: Dette er snøleie som smeltar seint ut, normalt i juli/august. Typen finst helst i
mellomfjellet, og i nord- og austhallingar eller tronge bekkedalar i lågfjellet. Næringstilgang og vasstilgang kan variere. Typen har oftast høgt innhald av blokkar og bart fjell, og solifluksjon (jordsig) gjer at vegetasjonsdekket gjerne er brote opp av stein, grus og naken jord.
Artar: Typen omfattar mange utformingar som har det til felles at veksesesongen blir for kort for dei fleste karplantene. Ulike moseartar vil dominere vegetasjonsdekket. Karakteristisk er
snøbjørnemose og krypsnømose. Av karplanter er det den vesle vierarten musøre som får størst dekning. Stivstorr kan forekoma meir spreitt. Andre karakteristiske snøleieplanter er
dverggråurt, trefingerurt, fjelljamne og lusegras.
Forekomst: 7% av arealet er mosesnøleie. Det meste vil finnast nord i området i høgder over 1100 m o.h.
Beiteverdi: Plantedekket er oftast tynt og usamanhengande og planteproduksjonen svært liten. På tross av dette går sauen gjerne i denne vegetasjonstypen og nappar i det vesle som finst på varme dagar utover hausten. Det meste av arealet har over 50% bart fjell eller blokkmark. Slike areal er ikkje rekna som beiteareal. Typen elles er gjeve beiteverdien mindre godt - godt beite og 25% av arealet er rekna til det nyttbare beitet.
Mosesnøleie på Hovdefjell.
1b Grassnøleie
Økologi: Grassnøleia opptrer over skoggrensa på stader med mindre ekstreme snøforhold enn i mosesnøleia, men med bedre snødekke enn i rishei. Utsmelting skjer som regel i slutten av juni eller først i juli. Næringstilstanden i jordsmonnet er fattig til moderat. Vasstilhøva i veksesesongen vil variere mykje. Vassmetninga i jorda vil vera høg ved utsmelting. Enkelte utformingar kan vera permanent fuktige eller overrisla heile veksesesongen, mens andre kan tørke raskt opp når snøen er borte.
Artar: Karakteristisk for grassnøleia er dominans av gras- og halvgrasartar. Dei lokale utformingane er oftast dominert av finnskjegg. 73% av grassnøleiearealet er av
finnskjeggutforming. Nord i området finn ein meir smyledominerte utformingar. Eit godt innslag av gulaks er vanleg i begge utformingar og innhaldet av musøre kan vera stort ved sein framsmelting. Artar som stivstorr, seterstorr, fjellmarikåpe, trefingerurt og gullris vil forekoma jamt. Høg nedbør gjer at fuktartar som bjønnskjegg kan forekoma i typen. Blåbær kjem inn på overgangen mot risheia.
Forekomst: Grassnøleie dekkjer 11% av arealet. Under 900 m er det lite av snøleie slik at lågheiane i sør har sparsamt med snøleieareal.
skulle tilseie. For å få fram finnskjeggdominerte utformingar er det bruka tilleggssymbolet n ved kartlegging. Dette blir vanlegvis bruka for areal med over 75% finnskjeggdekning som da er av liten verdi som beite for sau. I dette området er det jamt med finnskjegg i mykje av grassnøleia og det var vanskeleg å skille på dekningsgrad under kartlegging. Symbolet er derfor bruka litt vidare slik at areal ned mot 50% dekning også er med. Når dominansen er så låg begynner det å bli godt innslag med andre artar som gjev areala bra beiteverdi.
Smyledominerte grassnøleie er godt beite medan dei finnskjeggdominerte kan settast til godt - mindre godt beite. I berekning av beitekapasitet er det rekna at 50% av dei finnskjeggdominerte snøleia har beiteverdi.
Typisk grassnøleie for Setesdal vesthei med stor finnskjeggdominans. Her ved Vardsvatnet langs Suleskardvegen i Valle (YNR).
Grassnøleie av smyleutforming ved Sandvatn nord i Holmevassheia i Bykle kommune (YNR).
Frodig grassnøleie i Klubbetjørndalen (YNR).
HEISAMFUNN I FJELLET 2b Tørrgrashei
Økologi: Tørrgrashei finn vi helst i mellomfjellet på opplendte, godt drenerte stader. Snødekket kan variere frå tynt til moderat og næringsinnhaldet i jorda kan vera variabelt. Tørrgrasheia overtar mykje av både lavheia og risheia sine lokalitetar frå lågfjellet.
Artar: Det viktigaste skiljet mellom tørrgrasheia og lågfjellsheiane (lavhei og rishei) ligg i at det meste av vedaktige planter får redusert betydning. Såkalla tørrgrasartar som rabbesiv og
sauesvingel blir dominerande.
Forekomst: Det er lite av gode tørrgrasheiar å finne i dette området da det er sparsamt med store flyer. Noko areal kan finnast i dei områda som ligg over 1200 m o.h.
Beiteverdi: Her er det lite beiteplanter for sau. Mindre godt beite.
Tørrgrashei med rabbesiv nordaust i Nomelandsheia, Valle kommune (YNR).
2c Lavhei
Økologi: Lavheia finn vi på rabbar eller andre opplendte stader som har tynt eller heilt manglar snødekke om vinteren. Jordsmonnet er tynt og næringsfattigt og ofte er vegetasjonsdekket usamanhengande med mange fjellblotningar.
Artar: Planter som skal kunne leva på ein slik utsett vekseplass må kunne tåla vindslit, tørke og frost. Dette er stort sett krypande busker og lyngartar, samt ulike lavartar. Urter og gras er det lite av. Krekling er oftast dominerande art i dette området. Andre viktige artar er greplyng, tyttebær, blokkebær, røsslyng, rypebær og rabbesiv. Stivstorr opptrer vanleg på rabbane og fuktartar som bjønnskjegg kan forekoma. Dekninga av lavartar i lavheia avtek mot kysten. Den potensielle lavdekninga i undersøkingsområdet kan vera opp mot 50%. Lavdekket er imidlertid svært slite
snødekket er. På dei mest utsette stadene kan vinden rive opp lavdekket slik at det forekjem parti av grus og jord. I dette området er ofte lausmassedekninga på rabbane låg, slik at høgt innslag av bart fjell er vanleg særleg i nordvest.
Forekomst: Lavhei forekjem jamt på alle høgder i området og utgjer til saman 14% av arealet.
Mest areal finn ein i dei høgareliggande områda i nord.
Beiteverdi: I lavheia finn vi svært lite beiteplanter slik at typen er mindre godt beite. I eit beiteområde vil innslag av rabbar likevel ha betydning som “trivselsland”, da sauen likar å streife og gjerne brukar rabbane til kvileplass. Dette er viktigaste vegetasjonstypen for vinterbeite for rein, da det her vil vera lite snødekke på vinterstid. Lavdekket i området er så slite at det neppe betyr stort for vinterføda til reinen no.
Lavhei i Klubbetjørndalen på grensa mellom Rysstadheia og Langeidheia. Lavdekket er så slite at berre basisen av laven er att (YNR).
Lavhei med høgt innslag av bart fjell på Svodhellerheia (YNR).
Lavhei med kreklingdominans nordaust i Nomelandsheia i Valle (YNR).
2e Rishei
Økologi: Risheia finn vi i lågfjellet og på skoglause stader i bjørkeskogbeltet. Vekseplassen krev stabilt snødekke, men ikkje meir langvarig enn at det meste av snøen er smelta i slutten av juni.
Næringstilgangen kan variere frå moderat til dårleg, medan vasstilgangen er moderat.
Artar: Blåbær er dominerande art med jamt innslag av artar som krekling, skrubbær, smyle og blokkebær. Dvergbjørk som ofte har stor dekning i denne typen i innlandet, finst sjeldan her, men kjem inn nord i Bykle. Blåtopp finst i fuktige utformingar på overgangen til fukthei. Andre vanlege artar er skogstjerne, gullris og fugletelg. I botnsjiktet dominerer etasjehusmose og furumose med innslag av islandslav og reinlavar. Ned mot skoggrensa kan typen ha høg dekning av bjørkekratt. Dette gjeld 10% av dei registrerte areala. Der det er godt med
sigevatn i jorda kan sølvvier, lappvier eller fjellburkne få god dekning. Dette finn ein oftast i bratte sider og areala her kan vera svært grasrike med smyle, gulaks og engkvein. Grasrike
Rishei med blåbær, smyle og krekling i Taumevassheia (YNR).
utformingar utgjer 3% av risheiarealet. 11% av arealet med rishei har høg finnskjeggdekning.
I botnsjiktet dominerer etasjehusmose og furumose.
Forekomst: Rishei er vanlegaste vegetasjonstype i området og dekkjer til saman 27% av arealet.
Beiteverdi: Typen er oftast godt beite for sau, men ei kreklingutforming med låg beiteverdi opptrer vanleg høgt oppe i rabbane. Det same gjeld rishei med godt røsslynginnslag som finst i sør. Grasrike utformingar er særleg verdfull for beitet og er svært godt beite. I gjennomsnitt er risheia sett som godt - mindre godt beite for sau, og 75% av arealet er rekna som
beiteareal. Finnskjeggutformingar har oftast innslag av andre grasartar slik at desse areala òg blir beita. Her er også 75% sett som nyttbart. Risheiar med kratt av bjørk kan ha god
smylevokster, men krattet kan gjera beitet vanskeleg tilgjengeleg. Kor mykje sjølve krattet blir beita av sau er usikkert.
2f Alpin røsslynghei
Økologi: Røsslyngheia er knytt til veldrenert og næringsfattig mark i nedre del av lågfjellet, samt open mark under skoggrensa. Typen opptrer ofte på tynt jordsmonn og gjerne i
kombinasjon med nake berg. Snødekket er stabilt og smeltar tidleg ut.
Artar: Feltsjiktet er dominert av røsslyng og krekling, med blokkebær, tyttebær, klokkelyng og smyle som vanlege artar. Der typen nærmar seg alpin fukthei vil blåtopp, rome og
bjønnskjegg få god dekning. Eit botnsjikt av etasjehusmose er vanleg. 36% av det registrerte arealet av typen har eit småvakse bjørkekratt.
Forekomst: Typen finst jamt på snauareal kring skoggrensa, mest sør i lågheiane. Typen opptrer ofte i mosaikk med alpin fukthei. Røsslynghei utgjer 5,5 % av totalarealet.
Alpin røsslynghei ved Kvinen i Sirdal (ANB).
Beiteverdi: Innhaldet av beiteplanter er sparsamt og typen utgjer mindre godt - godt beite.
Der typen har busksjikt kan ein finne meir gras og dette aukar beiteverdien. Slike kratt vil truleg over tid utvikle seg mot rishei. 25% av røsslyngheia er rekna som beiteareal.
2g Alpin fukthei
Økologi: Alpin fukthei er knytt til nedbørrike strok og opptrer i ulike høgdelag frå skoglause parti øvst i skogregionen og heilt opp i mellomfjellet. Dette er ein overgangstype mellom fast-mark og myr, vanlegvis i hellande terreng med dårleg drenering. Typen finst helst på nærings-fattig grunn torv, gjerne i mosaikk med myr eller røsslynghei. Typen kan også opptre på grunnlendt mark som er influert av vassig over berget. Innslaget av bart fjell er da ofte stort.
Alpin røsslynghei med bjørkekratt i Stakkedalen i Bygland (YNR).
Ved 850 meter er røsslyngheia framleis godt med i lesidene. Her ved Nordra Monsvatnet (YNR).
Artar: Vegetasjonen er dominert av bjønnskjegg og blåtopp. Finnskjegg har jamt innslag.
Dekninga av lyngartar er varierande med krekling, røsslyng, blokkebær og blåbær. Skrubbær og tepperot er også vanlege. Rome og klokkelyng kan koma godt inn ned mot skoggrensa.
Kratt av bjørk forekjem ofte kring og under skoggrensa. Mosedekket er varierande, men gjerne med eit godt innslag av torvmosar. Opp mot mellomfjellet avtek blåtoppinnhaldet og bjønnskjegg blir mest einerådande.
Forekomst: Fuktheia utgjer 12% av totalarealet og opptrer gjerne i mosaikk med myr og røsslynghei. Typen får mindre forekomst mot nordaust.
Beiteverdi: Der fuktheia har god blåtoppdekning er dette godt - mindre godt beite. Blåtopp blir vanlegvis rekna for å vera lite ettertrakta av sau. Slikt beite er rekna for å vera for ”hardt”
for sau (Sløgedal 1948). Ein ser likevel at blåtopp blir godt beita der det er lite med alternativ.
Der bjønnskjegg dominerer vil verdien vera lågare, sjølv om denne arten også blir rekna som beiteplante i dette området. Det vil i første rekkje vera tidleg i sesongen bjønnskjegg kan ha verdi da planta gulnar tidleg på hausten. Mykje høgtliggande areal av typen har over 50%
dekning av fjellblotningar. Slike areal er ikkje rekna med i det nyttbare beitearealet. 75% av typearealet elles er rekna som nyttbart.
3b Høgstaudeeng
Økologi: Forekjem i bratte lier, rasmarker eller langs bekkar, elver og myrkantar med god tilgang på næring og vatn. Næringstilgangen er moderat til svært god og snødekket er stabilt.
Dette er den mest produktive av vegetasjonstypane i fjellet.
Arter: Frodig vegetasjon dominert av fjellburkne eller sølv- og lappvier med innslag av urter som skogstorkenebb, raud jonsokblom, kvitbladtistel og gras som smyle, gulaks, engkvein, sølvbunke og myskegras.
Forekomst: Høgstaudeeng er ikkje kome med i registreringane, da typen utgjer lite samla areal og kvar forekomst er ofte sparsam i utstrekning. I Sløgedal sine registreringar er 0,6%
av arealet denne typen.
Beiteverdi: Høg planteproduksjon og stort artsmangfald gjer at denne vegetasjonstypen er viktig for mykje av insekt, fuglar og dyr som lever i fjellet. Som beite er dette viktige areal for sau. Beiteverdien kan settast til svært god.
Karakteristisk høgtliggande fukthei med høg bjønnskjeggdominans og fjellblotningar (YNR).
Mosaikk mellom skrinn fukthei og lavhei aust for Blåsjøen i Bykle (YNR).
MYR
9a Rismyr
Økologi: Denne myrtypen har artsfattig og nøysam vegetasjon som klarar seg med den næringa som er i torva eller blir tilført med nedbøren. Dei typiske rismyrene finst i flatt eller svakt skrånande terreng og kan ha eit mektig torvlag. Meir eller mindre tuvedanning er vanleg. Over skoggrensa vil ikkje torvlaget bli så tjukt.
Artar: Vegetasjonen er artsfattig, einsarta og dominert av nøysame artar som røsslyng, krekling, blokkebær, kvitlyng, klokkelyng, molte, bjønnskjegg, torvull, sveltstorr og rome.
Botnsjiktet består av ei tett matte av torvmosar.
Forekomst: 3,7% av arealet er registrert som rismyr.
Beiteverdi: Typen har lite beiteplanter. Mindre godt beite.
9b Bjønnskjeggmyr
Økologi: Dette er artsfattig myr med sterk dominans av den vesle sivarten bjønnskjegg. Denne myrtypen forekjem oftast på flate areal med lite vassig, men kan òg finnast i meir hellande terreng.
Artar: Typen er svært artsfattig, ofte totalt dominert av bjønnskjegg i feltsjiktet. Utformingar dominert av torvull utan tuvedanning blir også ført hit. Sveltstorr, kvitlyng og molte kan forekoma spreitt saman med andre artar både frå grasmyr og rismyr.
Forekomst: 0,4% av arealet er registrert som bjønnskjeggmyr.
Beiteverdi: Vegetasjonstypen har lite beiteplanter. Mindre godt beite.
9c Grasmyr
Økologi: Dette er jordvassmyrer dominert av storr- og grasartar. Utforminga av vegetasjons-dekket vil vera påverka av kor høgt vatnet står, kor fort vatnet strøymer (verknad på
oksygeninnhald) og mengd av næringssalt oppløyst i vatnet. I kartleggingsområdet dominerer næringsfattige utformingar. Høg nedbør gjer at mykje av grasmyrene forekjem i godt hellande
Høgstaudeeng med bregner, vier og kvitbladtistel sør for Blåsjøen i Bykle (YNR).
Høgstaudeeng med vier langs Suleskardvegen i Valle (YNR).
Artar: Feltsjiktet har svært ofte høg dekning av bjønnskjegg. Blåtopp og torvull kan også vera dominerande artar. På faste utformingar ned mot skoggrensa kan rome ha høgt innslag.
Duskull dominerer våte parti. Flaskestorr og trådstorr kan her også få høg dekning. Andre vanlege artar er stjernestorr, slåttestorr, trådsiv, blankstorr og myrhatt. Botnsjiktet består av torvmosar. Pors kan koma inn i busksjiktet i sør.
Forekomst: Grasmyr utgjer 2,3% av landarealet og finst spreidd i heile området.
Beiteverdi: Myrer med fast botn vil i stor grad bli beita av sau, men mykje av myrarealet er magre utformingar med avgrensa planteproduksjon. Flate myrareal vil ofte vera våte og dominert av duskull som er ei dårleg beiteplante. Sau vil dessutan i liten grad gå ut på slike areal. Beiteverdien samla av grasmyr kan settast til godt beite - mindre godt. 25% av typearealet er ikkje rekna med i nyttbart beiteareal.
Flate grasmyrer er ofte våte og dominert av duskull. Her i Klubbetjørndalen (YNR).
Høgt i området kan myrvegetasjon finnast som våte humusflekkar dominert av duskull (YNR).
Mykje av grasmyrene er faste bakkemyrer der sauen gjerne beitar. Her ved Øyuvsvatnet i Valle (YNR).
9e Storrsump
Økologi: Vegetasjon langs breidda av tjønner og elver, samt høgstorrdominerte, våte myrer.
Artar: Feltsjiktet er dominert av store storrartar som flaskestorr og trådstorr. Desse står i vatn størstedelen av sesongen og det finst ikkje botnsjikt. Vegetasjonen er svært artsfattig, men likevel produktiv med stor betydning for våtmarksfaunaen.
Forekomst: Denne vegetasjonstypen vil ofte opptre som smale belte som er vanskeleg å få ut ved kartlegging. Langs regulerte vatn vil typen vera borte. Typen utgjer 0,02% av arealet, men dette talet vil vera svært usikkert.
Beiteverdi: Typen har ingen beiteverdi for sau. Der botnen er fast kan beiteverdien vera god for storfe.
JORDBRUKSAREAL
11b Beitevoll
Kulturbetinga vegetasjon skapt gjennom beiting, slått og rydding. Gras og beitetolande urter dominerer. Areal kan forekoma innover heiane der det kanskje har vore drive slått, eller der sau samlar seg slik at beitetrykket blir høgt. Typen utgjer ikkje meir enn 0,1% av arealet. Registrerte areal hadde høg finnskjeggdekning.
UPRODUKTIVE OG BEBYGDE AREAL
12b Ur og blokkmark
Areal der ur og blokkmark dekkjer meir enn 75% av arealet. 1% av arealet er av denne typen.
Denne klassen samlar i første rekkje større samanhengande areal ur og blokkmark. I tillegg vil stein og blokkar forekoma jamt i vegetasjonstypefigurar. Når dette utgjer meir enn 50% av figurarealet blir det registrert ved tilleggssymbolet . Reknar ein dette inn i arealet av ur og blokkmark utgjer klassen om lag 3% av samla areal.
12c Bart fjell
Areal der bart fjell dekkjer meir enn 75% av arealet. Dette utgjer 3% av arealet og finst helst nord i området. Denne klassen samlar i første rekkje større samanhengande areal av bart fjell. I tillegg vil fjellblotningar forekoma jamt i vegetasjonstypefigurar. Når dette utgjer meir enn 50%
av figurarealet blir det registrert ved tilleggssymbolet . Reknar ein dette inn i arealet av bart fjell utgjer klassen om lag 11% av samla areal.
12 f Anna nytta impediment
Dette er areal av veg, demningar og liknande og utgjer 0,1% av samla areal.