Nettverket som beskyttelsesfaktor

Kategori (C) viser at alle informantene med unntak av «Ida» beskrev minst en trygg relasjon i nettverket. De trygge relasjonene var besteforeldre som døde tidlig, venner og venners familier, samt helsepersonell og barneverntjenesten. De var ikke nettverk som i stor grad overtok omsorgen for foreldrene, men de var trygge voksne som informantene fikk dele vanskelige og kjekke stunder med. «Siri», som nevnt tidligere, la spesielt utrykk på at hun gjennom sin venninnes familie fikk se hvordan en «normal» familiehverdag var, og det var først da hun fant ut at hennes egen omsorgssituasjon ikke var god. Hvor viktig er egentlig et godt nettverk for barn med utfordrende omsorgssituasjoner, og kan det ha betydning for deres psykiske helse? Særlig i tilfeller hvor det er sporadisk kontakt?

Grøholdt (2015) påpeker at viktige egenskaper som styrker resiliens er utadvendthet hos barnet, varme, kontroll, følelsesmessig stabilitet og åpenhet. Videre at sosial støtte er en viktig faktor. Barn som opplever et godt forhold til foreldre, søsken, øvrige familie, og opplever at deres emosjonelle og praktiske behov blir ivaretatt har økt sannsynlighet for å utvikle resiliens. Samtidig vil også sosial støtte fra noen som har opplevd det samme traume, eller er kjent med traume kunne bidra til dette (Grøholdt m.fl., 2015, s. 261-262). Det kan derfor være nyttig å delta på gruppebehandling eller kurs.

Dette samsvarer med «Liv» og «Pål» sine uttalelser som hovedsakelig opplevde støtte fra helsepersonell, barneverntjenesten og venner, da mor eller mormor ikke kunne. Studien viser at hjelpen og støtten i hverdagen hadde stor betydning for informantene som utrykker at de ikke hadde vært hvor de er i dag, hvis det ikke var for støtten de fikk. Samtidig utrykker de vansker med egen psykiske helse, som kan ha sammenheng med at de som barn ikke fikk mulighet til å utvikle resiliens i stor nok grad.

Killèn (2009) påpeker to ulike nettverkstyper i familier med omsorgssvikt. Familien kan ha et isolert forhold til nettverket der ofte foreldrene har trukket seg bort. Dette samsvarer med «Siri» sin beskrivelse av at mor ekskluderte nettverket i oppveksten, men som per dags dato er en viktig støtte for «Siri». Den andre typen handler om konfliktfylte forhold til et avvisende eller belastet nettverk. Denne typen samsvarer

med «Leo» sine beskrivelser av et nettverk med konflikt, manglende grenser og en belastet arv der morfar ikke behandlet egne barn bra (Killèn, 2009, s. 246). Dette viser at foreldre i noen familier skyver bort nettverket, eller at nettverket i seg selv ikke er en god oppvekst-arena for barn. Det blir da viktig å vende blikket mot venners betydning og signifikante andre, for eksempel fotballtrener, naboer eller skole.

Alle beskrev nettverk utenfor biologiske familie når de fortalte om viktige voksne som har betydd mye i deres oppvekst. Alle fortalte at disse «signifikante andre»

betydde mye for deres utvikling. «Pål», «Siri» og «Leo» beskrev også bestemor som en viktig og trygg person i deres liv. Både «Pål» og «Leos» bestemor døde tidlig og «Siri» hadde lite kontakt med sin bestemor før hun flyttet i fosterhjem som 14 åring.

Deres beskrivelser samsvarer med det Killèn (2009) påpeker om at barns eget nettverk i barnehage, skole, fritidsaktiviteter eller nabolaget kan ha stor påvirkning på barnet. Videre at barnets opplevelser av nettverket kan få store betydninger for deres sosiale utvikling og syn seg selv. Barn utsatt for omsorgssvikt har ofte omfattende belastninger og lav sosial status, som kan vanskeliggjør deres relasjoner til andre grunnet manglede mulighet til sosial utvikling. Ofte har de fra hjemmet fått lite hjelp til å regulere følelser. Dette kan også by på problemer i møte med jevnaldrende og signifikante andre. Disse barna har økt risiko for å bli mobbet, ekskludert og ende opp som syndebukker. For noen barn kan nettverket regnes som en ressurs der andre barn og voksnes tilknytning kan ha mye å si for dets utvikling og mestring (Killèn, 2009, s. 250-251).

«Siri», «Liv» og «Leo» beskrev hvor mye nettverket betydde for deres utvikling.

På bakgrunn av informasjonen vi har om nettverk, kan vi med stor sannsynlighet hevde at nettverket både kan ha negativ og positiv påvirkning. I familier med belastede og konfliktfylte nettverk vil hyppig kontakt kunne medføre at barnet tilegner seg usunne mestringsstrategier.

Killèn (2009) hevder videre at de barna som klarer seg best i omsorgssviktfamilier, er de som har tilknytningen til en trygg voksen utenfor familien (Killèn, 2009, s.

251). Det var gjennomgående i studien at alle informantene som barn og ungdom hadde en følelse av usikkerhet, og om å være alene i sin situasjon. Samfunnet rundt

barneverntjenesten. «Siri» fortalte at venninnens familie alltid passet ekstra godt på henne og tok henne med på aktiviteter. «Liv», «Ida» og «Siri» fortalte at de forsøkte å ta minst mulig plass ved å være medgjørlige og flinke barn. «Leo» beskrev at moren alltid var opptatt av at leksene var fulgt opp, og at han av den grunn trodde at skolen ikke fattet bekymring. Alle informantene opplevde at de voksne ikke ville høre om problemene deres, og særlig «Siri» opplevde at voksne ønsket hun skulle svare at alt det gikk greit når hun fikk spørsmål om hjemmesituasjonen.

Det var gjennomgående at alle informantenes beskrivelser av seg selv som barn var knyttet til ord som: «rar», «tjukk», «stille», «skeptisk». Alle beskrev minst en venn som de tilbrakte tid sammen med. Studien viser at informantene i voksen alder fortalte om flere gode relasjoner med venner, kjæreste, familie eller fosterfamilie.

Alle beskrev et redusert eller mindre godt, og sunt forhold til egne biologiske foreldre per dags dato. Det er av den grunn viktig å kartlegge nettverket slik Killèn (2009) påpeker, for å vurdere om nettverket er en belastning eller ressurs for barn i omsorgssviktsituasjoner, og sørge for å inkludere nettverk som kan være en ressurs for barnet (Killèn, 2009, s. 251).

Grøholdt (2015) beskriver på lik linje med Killèn (2009) nettverket som en ressurs for barns utvikling. I risikosituasjoner kan nettverket inkluderes ved nettverksmøter for å redusere risiko rundt barnet. Dersom barnet selv er i risiko for å utvikle psykiske lidelser kan nettverket inkluderes, og barneverntjenesten kan for eksempel iverksette besøkshjem, veiledning eller støttekontakt med formål om å bedre eller hindre utvikling av psykiske lidelser (Grøholdt, m.fl. 2015, s. 351).

Nettverket og trygge relasjoner betød mye for informantenes utvikling, men det kunne ikke kompensere for de store manglene og omsorgssvikten informantene opplevde hjemme. Dermed ble alle, med unntak av «Liv», plassert i fosterhjem i alderen 10-14 år. «Liv» som ikke ble plassert i fosterhjem og bodde hjemme til fylte 18 år virket å ha størst vansker med egen psykiske helse. Dette må selvsagt ses i sammenheng med genetisk sårbarhet og biologi.

Hvilken betydning har trygge relasjoner og nettverket for barn, og hva kan det bety for dets psykiske helse? Vi har allerede sett på hva nettverket kan bety for barnets utvikling av selvfølelse, men hvordan kan dette direkte eller indirekte påvirke barns utvikling av psykiske lidelser?

Kvellos (2015) risiko- og beskyttelsesfaktorer viser at positive nettverk som investerer mye tid med barnet, er en beskyttende faktor for å ikke utvikle vansker.

Likeså er barnets aldersadekvate fungering og prososiale vennskap (Kvello, 2015, s. 250-252).

Vi kan anta at alle som knyttet trygge og gode relasjoner til signifikante andre i nettverket, fikk mulighet til å etablere økt mestringsfølelse og trygghet til å søke hjelp, og betro seg til andre.

Trygg tilknytning karakteriseres ved at barnet aksepteres av sine omsorgspersoner, som er snille, sensitive og handlekraftige overfor barnet. Barnet fremstår som harmonisk og tillitsfull. Barnet karakteriseres ved å ha normal regulering med mestringsstrategier basert på integrerte emosjoner og refleksjoner (Kvello, 2015, s.

89). For å skape en trygg tilknytning innebærer dette at omsorgspersonene tar stor del i barnets liv, for å kunne kompensere for foreldrenes mangler eller psykiske lidelse. Felles for informantene var at det ikke var noen i barndommen som tok så stor rolle i deres liv, at det kunne kompensere for forelderens mangler. Så hva kan trygge, «av og til» relasjoner ha å si for barnets psykiske helse? Forskning viser at barn med trygg tilknytning fungerer bedre med jevnaldrende barn, de er mer empatiske, glade og har lettere for å utvikle vennskap fylt med glede. De utrygge barna hadde vanskeligere for å utvikle vennskap, var mer kontrollerende, mindre glade og responderende (Killèn, 2009, s. 62). Her kan vi tenke oss at trygge relasjoner kan bidra til at utrygge barn, blir tryggere.

Alle informantene opplevde støtte fra helsepersonell eller privatpersoner i nettverket. Beskrivelsene kan tyde på at relasjonen som ble knyttet som barn bidro til at deres omsorgssituasjon ble mer overkommelig der og da, og som igjen førte til at de lettere kunne håndtere fremtidige utfordringer.