Erfaringer og råd til barneverntjenesten (E)

Vi har frem til nå gjennomgått mye av informasjonen som fremkom i analyse av intervjuene knyttet til manglende informasjon og åpenhet, svak foreldrefungering og konsekvenser av det, nettverkets og trygge relasjoners betydning, manglende hjelp fra barneverntjenesten og samfunnet for øvrig. I dette avsnittet skal jeg gå

nærmere inn på hvilke anbefalinger og råd informantene ønsket å gi til barneverntjenesten for å sikre bedre hjelp til barn og familier.

Alle uttrykte at de ønsket å møte trygge, varme og gode saksbehandlere eller kontaktpersoner som viser at de er klar for å høre og ta imot det barn og unge forteller. De ønsket økt fokus på å bygge relasjoner, å føle seg sett og hørt, og møte et barnevern som viser omsorg. «Siri» fortalte at hun fort fant ut om hun ville fortelle sin historie eller ikke til personen som kom inn i rommet. Det ramses opp mange egenskaper som må være tilstede for at barn skal føle seg komfortable.

«Siri» er opptatt av at «maktfordelingen bør brytes» for at den voksne ikke skal virke så «skummel», og at dette kan gjennomføres ved at «barnet får bestemme»

om andre skal være tilstede i samtalen og hvor den skal gjennomføres.

«Siri» forteller:

«...» å snakke med barnet aleina. «...» du må ha et varmt kroppsspråk og varme øyne og vise at du tørr å ta imot. For som liten huske eg, ikkje av barneverntjenesten men av andre som sporte om det gjekk bra «...» så såg eg at di ikkje heilt ville hørra svaret. «...» Visa at du har interesse for det, så vise du at du bryr deg. «...» Passa på at barnet forstår ke du seie» («Siri» 23 år).

Videre forteller «Ida» at hun opplevde vold hos far, og ble tvunget til å lyve til barneverntjenesten. Hun opplevde at barneverntjenesten trakk seg ut for tidlig og gav fort opp.

«Ida forteller»:

«...» De hadde liksom nok med bevis på at eg opplevde vold hos pappa, men bare at eg sa det gikk fint og måtte lyga, fordi pappa sa eg måtte lyga, så gjekk de bare liksom. «...» litt rart å sei kjempa, men at de liksom ikkje liksom hjalp så mye i begynnelsen. «...» når eg faktisk sa ifra at eg trengte hjelp, då hjalp de veldig godt»

(«Ida» 17 år).

«Leo» ønsket å bli plassert i fosterhjem da han var yngre. Dette fordi mors psykiske sykdom, manglende grenser og alkoholmisbruk påvirket han negativt. Han flyttet i fosterhjem som 14 åring, og anbefaler barneverntjenesten å ha mer kontakt inn mot skoler for å fange opp barn i omsorgssviktsituasjoner.

«Leo» forteller:

«...» Uansett om eg hadde blitt sur på de eller ikkje, så sko de tatt meg før. «...» De bør gå meir inn på det, eeh å hørra med skoler om det e elever som ser ut som de ikkje har det bra «...» («Leo» 17 år).

«Siri» hadde et sterkt ønske om å få mer informasjon hvordan en «vanlig» familie kunne fungere. Dette fordi hun ikke visste hun levde i omsorgssvikt. For hvordan kan barn i omsorgssviktsituasjoner vite at deres omsorgssituasjon ikke er god, hvis de ikke har kjennskap til hvordan majoriteten i samfunnet har det?

«Siri» forteller:

«...» forklart på en måde ka som e normalt og ka som ikkje e normalt. «...» og gi eksempler på det. «...» Di visste kanskje at det gjør veldig vondt i magen når mamma eller pappa seie det, men de har kanskje tenkt at alle har det sånn hjemma.

For det e vanskelig å sei ka som e gale, når du ikkje heilt vett det sjøl» («Siri» 23 år).

Alle informantene ønsket mer åpenhet, trygghet, omsorg, informasjon, inkludering og ildsjeler som virkelig kjemper for barn beste i møte med barneverntjenesten.

Det kan virke som informantene fikk lite eller ingen informasjon om hva barneverntjenesten hadde vurdert i kontakten og hvilken hjelp de eventuelt hadde fått. Samtidig kan det virke som «sakene» ble avsluttet uten at barna ble informert.

«Ida», «Siri» og «Liv» fortalte at barneverntjenesten gjennomførte barnesamtale i undersøkelsen. Både «Ida» og «Siri» ble på forhånd instruert av foreldrene på

forhånd og bedt om å lyve. «Ida» og «Siri» fortalte at de kunne ønske barneverntjenesten ikke gav opp så fort, og snakket med dem alene.

Alle la vekt på at det viktigste i møte med barn i vanskelige livssituasjoner er profesjonelle som viser omsorg, kjemper det lille ekstra og ikke gir opp. Videre at de bør gi tydelig informasjon, vise varme og ta seg tid til å bygge relasjoner med barn. I tillegg bør barnet snakkes med alene, og gjerne opptil flere ganger. Først da kan barn åpne seg og fortelle sin livshistorie.

4.6. Oppsummering

I dette kapittelet har jeg vist hvordan jeg har jobbet med analysen og hvordan jeg kom frem til de fem kategoriene og hovedtrekkene som var gjennomgående for informantene. Jeg redegjorde først for kategorien; mangel på informasjon og åpenhet, før jeg gikk inn på svak foreldrefungering og konsekvenser av det, nettverkets- og trygge relasjoners betydning, manglende hjelp og inngripen fra barneverntjenesten og samfunnet når de bodde hjemme med psykisk syk forelder.

Avslutningsvis presenterte jeg informantenes råd og erfaringer til barneverntjenesten.

Kategori (A) handlet om mangel på åpenhet og informasjon rundt foreldrenes psykiske helse. «Siri» og «Leo» trakk frem informasjon om foreldrenes psykiske helse som viktig, og at dette kunne forhindret mye vansker i barne- og ungdomsårene. De beskrev at informasjon og større åpenhet ville hatt stor betydning for dem, og deres livssituasjon. Det kan virke som manglende åpenhet og informasjon om foreldrenes psykiske helse førte til redusert forståelse for deres oppførsel og væremåte. Dette medførte stor forvirring og usikkerhet for barna.

Videre ble kategorien inndelt i to, da «Ida» og «Pål» utrykket at de ikke behøvde informasjon om mors psykiske vansker, fordi de kjente foreldrene best, mens

«Liv», «Leo» og «Siri» ikke fikk ønsket informasjon.

Kategori (B) handlet om svak foreldrefungering og konsekvenser av det. Alle

utover foreldrefungeringen, og gjorde det vanskelig for foreldrene å ha fokus på deres behov. De forteller at det påvirket dem negativt i en eller annen form.

Alle med unntak av «Pål» fortalte også at foreldrenes svingende fungering og oppførsel mot dem påvirket deres egen psykiske helse i form av traumer, angst, depresjon, overvekt og anoreksi.

Kategori (C) handlet om nettverkets og trygge relasjoners betydning for barns utvikling. Alle informantene med unntak av «Ida» forteller at nettverket har spilt en stor rolle i deres liv, og for at de er hvor de er i dag. Med nettverk i denne sammenheng menes informantenes familie, venner og signifikante andre som kan ha betydd en forskjell i deres liv. Det kan være skole, barnehage, fotballtrener, fosterfamilie, behandler eller for eksempel barneverntjenesten. «Siri» la spesielt trykk på at hun gjennom sin venninnes familie fikk se hvordan en «normal»

familiehverdag var, og det var først da hun fant ut at sin omsorgssituasjon ikke var god.

Kategori (D) handlet om manglende hjelp fra barneverntjenesten og samfunnet for øvrig. Alle informantene utrykket manglende inngripen fra barneverntjenesten og samfunnet rundt da de fortsatt bodde hjemme med psykisk syk forelder. De fortalte om god hjelp når de flyttet i fosterhjem. «Ida» og «Siri» ga selv beskjed til trygge voksne om alvorlighetsgraden i hjemmesituasjonen som resulterte i plassering i fosterhjem. Videre beskrives at de ikke visste omsorgssituasjon var unormal før de fikk observere hvordan andre familier hadde det. Dette var årsaken til at det tok så lang tid før de ga beskjed, eller at det ble fattet alvorlig nok bekymring som resulterte i plassering i fosterhjem.

Kategori (E) fokuserte på informantenes erfaringer og råd til barneverntjenesten.

Alle fortalte at de ønsket åpenhet, trygghet, omsorg, informasjon, inkludering og ildsjeler som virkelig kjemper for barns beste i møte med barneverntjenesten.

Videre ble det lagt vekt på at det viktigste i møte med barn i vanskelige livssituasjoner er profesjonelle som viser omsorg, kjemper det lille ekstra og ikke gir opp, er varme, sørger for at barnet forstår det som blir sagt og tar seg tid til å

skape trygge relasjoner med barn. Først da kan barn åpne seg og fortelle sin livshistorie. Avslutningsvis at barnet må snakkes med alene og gjerne opptil flere ganger.

I neste kapittel skal jeg drøfte problemstillingen min: «Hva kan det innebære å vokse opp med psykisk syke og ustabile foreldre?» For å gjøre dette skal jeg ta utgangspunkt i kategoriene og drøftingsspørsmål jeg har utarbeidet som følger av analysen.

Drøftingsspørsmålet er:

Hva sier informantene om oppvekst og hvordan kan deres erfaringer bidra til å bedre oppfølging av barn med psykisk syke foreldre?