Mangel på informasjon og åpenhet (A)

Alle informantene beskrev mangel på informasjon og åpenhet rundt mors psykiske sykdom. Jeg refererer her til mor da det var gjennomgående at det var mor som slet med psykiske vansker. Dette fordi de ikke hadde bodd sammen med far, og hadde lite eller ingen kontakt. De fikk verken informasjon fra mor, avdelingene mor ble utredet for psykiske lidelser eller innlagt i krise, heller ikke fra familie eller

barneverntjeneste før etter at de hadde flyttet i fosterhjem. Mor beskrives som

«annerledes» og «uforutsigbar» på mange områder, som de ikke forstod var unormal før de ble eldre. Felles for alle var altså at de trodde egen situasjon var normal og vanlig, frem til de fikk se hvordan andre familier hadde det. «Ida» og

«Pål» beskrev at de kjente mor best og derfor ikke behøvde informasjon om mors psykiske vansker, mens «Liv», «Siri» og «Leo» fortalte at de ikke fikk, men hadde sterkt ønske om å få, og hadde behøvd informasjon og åpenhet rundt mors psykiske sykdom og uforutsigbare fungering som barn. Av den grunn deles informantene inn under to underkategorier. Først presenterer jeg «Pål» og «Ida» som ikke behøvde informasjon, deretter presenterer jeg «Siri», «Leo» og «Liv» som ikke fikk ønsket informasjon.

4.1.1. Behøvde ikke informasjon om mors psykiske vansker

«Pål» og «Ida» fortalte at de ikke trengte informasjon om mødrenes psykiske lidelse fordi de kjente mødrene best. Gjennomgående i intervjuene med «Pål» og «Ida» var at de virket å kunne si minst om hva som egentlig var galt med foreldrene, utover at «hu slite mye med hjernen og hu tenke ikkje heilt klart og sånn» («Ida» 17 år).

«...» Di sa ingenting om ka mamma sleit med og sånn, men eg tror det va bare fordi eg va den som kjente mamma best. Det va eg så hjalp na kver dag, så det va ikkje akkurat den informasjonen eg trengte der og då «..» eg vett egentlig ikkje («Ida»

17 år).

«Pål» forteller:

«Eg trenge ikkje informasjon når eg allerede vett det. Det vise seg veldig godt igjønå hu. «...» Kor ufint det er å være med henne. Det e ganske mye som e gale med hu, og hu e aldri ærlige. Så det e ikkje et menneske å ver rundt. «...» ustabile som det går ann te å bli» («Pål» 22 år).

Av dette fremkommer det at «Ida» og «Pål» ikke behøvde informasjon om mors psykiske sykdom som barn og ungdom. Dette fordi de kjente foreldrene best og var klar over deres uforutsigbare og merkelige fungering, at de ikke behøvde en

diagnose for å forstå det. Ut fra «Ida» sine beskrivelser virket det som hun tok mye ansvar for moren i hverdagen. «Ida» virket også å behøve hjelp fra signifikante voksne for å slippe å ha så mye ansvar i ung alder.

I samfunnet for øvrig er det allmenn kjent at små barn og ungdom ikke skal måtte ha så mye ansvar i hjemmet og for foreldrene. Jeg har i teorikapittelet omtalt dette som parantifisering eller rollereversiering der barnet overtar rollen som omsorgsperson for den voksne.

Videre i neste punkt beskriver «Siri», «Leo» og «Liv» hvorfor de ønsket informasjon om mors psykiske vansker.

4.1.1 Ønsket informasjon om mors psykiske vansker

«Siri», «Leo» og «Liv» fortalte at de ikke fikk informasjon om mors psykiske vansker og ustabile fungering. De ønsket alle mer informasjon og er tydelig på at denne informasjonen kunne ført til mindre usikkerhet, redsel og stress i barndommen.

«Liv» fortalte at hun ikke fikk informasjon om mors psykiske sykdom før hun var 16-18 år gammel. Dette fordi familien ønsket å skjerme og beskytte henne grunnet

«Livs» egne psykiske vansker. Hun forteller om forståelse for familiens beslutning, men at hun likevel kunne ønske hun fikk informasjon og mulighet til å delta i pårørendegrupper. «Liv» sier at ved å få informasjon ville hun økt sin forståelse for morens vansker og derav kunne situasjonen gjøres mer forståelig. «Siri» og «Leo»

forteller videre:

«...»Eh, ikkje før eg va 13 år, fordi det va då eg begynte på BUP....Det va veldig viktig for meg at eg forstod at de tingene som ble sagt og gjort ikkje va lov, og at det ikkje e vanlig «...» («Siri», 23 år).

«...» «Når eg va liten så fikk eg ingen informasjon, eg visste ikkje at mamma va psykisk syk. «....» I 4.klasse når mamma flytta inn på sykehuset då fekk eg ingen informasjon om keffor hu va på sykehuset. Det einaste eg fekk vita va at mamma va dårlige.

«...» Det fysta eg fikk når någen sa te meg at mamma e psykisk syk, det va fyste sommeren eg flytta te «Per» og «Kari».

«...» I fylkesnemda sa han at «Leo» kan bli skadet psykisk da, hvis han e med morå.

«...» Så såg eg den filmen «...» i engelsktimen på skolen «a beautiful mind» å han va jo schizofren han John Nash. Å då snakte me om den her, å då sa «Per» og

«Kari», det e jo sånn mor di e. «...» men mamma e jo og bipolar, og det fekk eg ikkje vita før sånn i august eller sommeren i fjor, då fant eg ut koss bipolar var.

«...» Ja, de hadde kanskje vært litt lettere. Då kunne eg sluppe å blitt så redde når mamma gikk rundt og sa at hu hørte stemmer» («Leo» 17 år).

«Siri» utrykket et sterkt ønske om å få informasjon om hvordan en «normal» familie kunne fungere. Dette fordi hun som barn fant ut at hun ikke hadde det som alle andre barn da hun fikk reise på besøk til venner og observerte deres familier.

Hun forteller:

«...»Forklart på en måde ka som e normalt og ka som ikkje e bra og gi eksempler på det «...» For då kan det ver at barnet ikkje visste at det ikkje va lov å sei det. Di visste kanskje at det gjør vondt i magen når mamma eller pappa seie det, men de har kanskje tenkt at alle har det sånn hjemma. For det e vanskelig å sei ka som e galt, når du ikkje vett det sjøl» («Siri» 23 år).

Når «Siri», «Leo» og «Liv» beskriver mangel på informasjon og åpenhet rundt foreldrenes psykiske vansker opplever jeg at det også handler om deres inderlige ønske om å forstå forelderen. Å forstå hvorfor forelderen sa, gjorde og fremstod på en måte som avviker fra «normalen». I tillegg kunne informasjon og åpenhet redusere usikkerhet, uforutsigbarhet og unødvendig ansvar og skyldfølelse for barn.

Det handler om å få forståelse for at egen omsorgssituasjon ikke er som alle andres, ved å få informasjon om hvordan en «vanlig» familie kan fungere. Særlig «Siri» og

«Leo» trekker frem informasjon om foreldrenes psykiske helse som viktig, og at dette kunne forhindret mye vansker i barne- og ungdomsårene. De beskriver at mer

livssituasjon. Det kan virke som manglende åpenhet og informasjon om foreldrenes psykiske helse førte til redusert forståelse for deres oppførsel og væremåte. Dette medførte stor forvirring og usikkerhet for barna.

Alle fortalte at det var manglende informasjon og åpenhet rundt mors psykiske helse. Det jeg opplevde som annerledes med «Siri», «Leo» og «Liv» som ønsket informasjon om mors psykiske sykdom, og gjerne hadde etterspurt dette, virket å ha en større forståelse for hvorfor foreldrene kunne oppføre seg annerledes, si og gjør merkelige ting, enn det «Pål» og «Ida» virket å kunne.

Av fem informanter var det bare «Liv» som hadde familie og nettverk som fortalte om mors sykdom. «Leo» fikk beskjed om at mor var på sykehuset med forklaring om at hun var «dårlig». Deretter fikk han gradvis informasjon om at mor var psykisk syk etter han flyttet i beredskapshjem og fosterhjem, men det skulle gå flere år før han fikk vite hvilke diagnoser hun hadde. Han fikk ved en tilfeldighet informasjon etter å ha sett en film på skolen om John Nash som var Schizofren.