Nærmere begrunnelse for mindretallets syn på beredskapsordning

Enhver beredskapsordning har som formål å ivareta samfunnets beredskapsbehov. Det krever at det eta-bleres ordninger som avspeiler til enhver tid gjeldende trusselbilde og derigjennom tilfredsstiller krav til fleksibel respons av adekvate innsatsressurser. Samlet må den til enhver tid etablerte ordningen bidra til en effektiv opp- gaveløsning og en best mulig utnyttelse av samfunnets samlede nasjonale beredskapsressurser. Ved alvorlige og ekstraordinære hendelser vil dette kreve innsats både fra politiet og Forsvaret uavhengig av hvor hendelsen finner sted innenfor norsk jurisdiksjon.

Dagens beredskapsbehov forutsetter beredskapsressurs-er som beredskapsressurs-er tilgjengelige nasjonalt med høy reaksjonsevne og evne til fleksibel og pragmatisk oppdragsløsning.

Dette er kjennetegn ved norske politi som gjennom sin organisering er «alle steds nærværende». Innenfor dagens trusselbilde er det flere mulige scenarier som ut-fordrer politiets kapasitet og utholdenhet. Tross politiets kapasiteter er det derfor ikke mulig å dekke samfunnets beredskapsbehov uten bistand fra Forsvaret.

I følge flertallet eksisterer en konflikt mellom politi og forsvar som bygger på det faktum at politiet har ans-varet for maritim kontraterror samtidig som Forsans-varet tradisjonelt har hatt det som en særlig bistandsop-pgave og rent faktisk har betydelige større og bedre kapasitet til å løse krevende oppdrag. I den grad det eksister en slik konflikt som hemmer ivaretakelsen av

samfunnets beredskapsbehov, må utfordringen løses på andre måter enn å endre på dagens ordning for fordeling av rolle og ansvar mellom etatene.

Mindretallet er av den oppfatning at foreslåtte løsning ikke vil bidra til å løse en slik konflikt, ei heller bidra til å oppklare eventuelle uheldige uklarheter mellom politi og forsvar, og mellom berørte departement.

Tvert i mot, det er mye som taler for at en slik ordning vil ytterligere forsterke eventuelle uklarheter og/eller motsetninger. Mindretallet vil i den anledning peke på utfordringen knyttet til grensedragningen mellom terror og annen kriminalitet, og de utfordringer den gir i lys av flertallets forslag til § 7. Forslag til løsning krever at det foretas en nærmere grensedragning mellom hva som i

§ 7 forstand anses som maritim terror og annen terror/

kriminalitet. Som også flertallets nærmere redegjørelse viser, er det vanskelig å gi en tydelig og oversiktlig avgrensning som Forsvaret og politiet kan forholde seg til i en tidskritisk situasjon. Det vil i initialfasen av en slik hendelse være utfordrende å vurdere handlingens kar-akter. På dette tidspunkt vil informasjonstilgangen ofte være sparsommelig og fragmentarisk. Utfordringen vil særlig gjøre seg gjeldende under en pågående operas-jon hvor handlingen stadig er under utvikling.

Utfordringen blir ytterligere forsterket dersom det etableres en ordning hvor to etater, som begge gis kompetanse og myndighet til å iverksette en operasjon, uavhengig av hverandre skal vurdere ugjerningens kar-akter. Mindretallet opplever det som uklart hvor skillet går mellom de hendelser som eksklusivt ligger innenfor politiets kompetanse og myndighet, og de tilfeller hvor Forsvaret gis en tilsvarende parallell kompetanse og myndighet. Forslaget vil utgjøre en tilsløring av grensen mellom Forsvaret og politiets kompetanse og myn-dighet med tilhørende ansvar med den følge at eventu-elle uklarheter med hensyn til rolle og ansvar forsterkes og faren for utilsiktet dublering av kapasiteter øker.

En annen side ved flertallets forslag er at skille mellom maritim kontraterror og annen kontraterror frem-står som noe kunstig. At kravene, kompleksiteten og behovet for kapasitet og kompetanse er relativt lik blir liggende urørt. Dagens trusselbilde tegner et bilde av terroraksjoner som utfordrer samfunnet hva angår evnen til rask respons for å stanse og/eller redusere skadevirkningene. Mindretallets vurdering er at det er behov for å foreta en bredt anlagt gjennomgang og revisjon av dagens ordninger med formål å etablere operasjonsstrukturer som avspeiler gjeldende trussel-bilde bygd på prinsipper som norsk politi og et omfor-ent «ATLAS-forum» stiller seg bak.

Mindretallet er av den oppfatning at politiet og Fors-varet innenfor dagens bistandsordning har potensiale

til å imøtekomme samfunnets beredskapsbehov uten at det rokkes ved dagens klare og forutsigbare ordning hvor politiet er det sivile samfunnets primære maktor-gan i fredstid, mens Forsvarets rolle er, på anmodning fra politiet, å yte bistand under politiets overordnede ledelse og styring. Det forutsetter imidlertid at bistand fra Forsvaret i forhold til nærmere angitte kapasiteter fremstår som sikker og pålitelig uten nærmere forbe-hold hva angår tilgjengelighet. Det vil kreve at ivare-takelse av bistandsansvaret blir dimensjonerende for Forsvarets virksomhet.

Nedenfor gis det en skjematisk beskrivelse av dagens beredskapsordning og nærmere begrunnelse for dens hensiktsmessighet.

En god beredskapsordning må «bygge på» og ikke «bygge om» grunnberedskapen. Ved etablering av effektiv og hensiktsmessig beredskapsordning må det tas utgang-spunkt i den etablerte grunnberedskapen. I Norge ivare-tas grunnberedskapen for forebygging og bekjempelse av all alvorlig kriminalitet gjennom den ordinære politit-jenesten organisert og ledet av landets 12 politimestre underlagt Politidirektørens nasjonale koordinerings- og samhandlingsansvar. Som påpekt av Gjørv-kommisjo-nen er samfunnets beredskap ved alvorlige hendelser som «skyting pågår» basert på hurtig og effektiv respons fra operativt politipersonell som er til tjeneste rundt i landet. Dette sammen med en forventning og hurtig respons forankret i bl.a. handlingsplikten utgjør «ryg-graden» i norsk beredskap mot alvorlig kriminalitet. IP3 skal, innenfor gitte rammer, ha kapasitet til å operere i maritimt miljø og på maritime objekter.

All den tid samfunnets grunnberedskap ivaretas av politiets innsatspersonell i kategori 3 og 4, er det på dette nivået en målrettet innsats mot enhver ugjerning vil starte. Det vil ved en reell hendelse være nedlagt mye innsats, herunder tatt mange beslutninger på de laveste nivåer før hendelsen defineres som terror.

Tradisjonelt har man innenfor de operative bered-skapsmiljø i både politiet og Forsvaret operert med et tydelig skille mellom øyeblikkelig aksjon (ØA) og for-beredt aksjon (FA). I terroraksjoner generelt, men innen maritim kontraterror spesielt, er dette bildet både noe foreldet og unyansert. Innsettings-/entringsmetodene vil hovedsakelig være like ved ØA og FA i maritim kontraterror (sjø og luft). En ØA-plan vil underveis i hendelsen, styrkes og forbedres etter hvert som etterretning tilkommer og ressurser allokeres.  Det er derfor viktig å etablere en beredskapsordning som tar utgangspunkt i at det er grunnberedskapen samfunnet skal «bygge på» og ikke «bygge om» når de øvrige deler av beredskapskonseptet skal tre inn. Etter mindretallets vurdering vil flertallets forslag avvike fra dette sentrale prinsipp. Forslaget innebærer at det etableres et

«paral-lelt» løp hvor Forsvaret gis fullmakt og kompetanse til også å iverksette en aksjon på selvstendig grunnlag.

Dagens beredskapsordning ivaretar det viktige krise-håndteringsprinsippet om å «bygge på» i motsetning til å «bygge om» ved at politiet har etablert et spesial-istnivå, de Nasjonale Beredskapsressurser, som foruten Beredskapstroppen består av spesialister innenfor forhandlere, hundetjenesten, etterretning og spaning for å nevne noen. Alt av teknikker, taktikker, prosedyrer og teknologi understøtter dette konseptet.

All den tid de nasjonale beredskapsressurser ikke er regionalisert, men sentralisert i Oslo er det en forut-setning for etablering av en god beredskapsordning at enheten har tilgang på forutsigbar transportkapa-sitet som understøtter krav og forventning om rask respons. Dette er ikke situasjonen i dag. For at politiet skal kunne utnytte sin spesialkompetanse nasjonalt raskt og effektivt, er de i enhver sammenheng avhengig av ekstern lufttransportstøtte Praksis viser at dagens ordning ikke understøtter samfunnets behov for rask respons ved tidskritiske situasjoner. Dersom det ikke er mulig for Forsvaret å stille til rådighet forutsigbar transportressurser, må politiet gis tilgang til egen luft-transportkapasitet.

Et ytterligere element i en god beredskapsordning er tilgangen på forsterknings- og støtteressurser. Som nevnt er det en rekke scenarier som utfordrer politi-ets kapasitet og utholdenhet og som nødvendiggjør bistand fra relevante ressurser i Forsvaret. Det vil i praksis si Forsvarets spesialkommando (FSK). De vil, med dagens samtreningsgrunnlag, prosedyrer og utstyr utfylle Beredskapstroppen. På den måten understøttes viktige beredskapsprinsipper ved at FSK utfyller og ikke erstatter politiet/Beredskapstroppen i en gitt situasjon.

Flertallets forslag bryter etter mindretallets vurdering med dette prinsippet.

Etter mindretallets vurdering må denne delen av bistandsordningen videreutvikles og styrkes ytterlig-ere. Samtrening vil styrke kvaliteten på felles koordin-erte aksjoner mot objekt under politiets ledelse. Det forutsetter imidlertid at dedikerte bistandsressurser i Forsvaret operer med en «klartid»/responstid som er avstemt med politiets/Beredskapstroppens krav og reaksjonsevne. Eventuelle tilpasning/endring i fullmak-ter, myndighet med korresponderende ansvar mellom etatene, herunder «kommando og kontroll», må etter mindretallets vurdering forankres i allerede etablerte samarbeidsfora for politiets antiterrorenheter og ikke et beredskapskonsept fra 1980-tallet.

I dag er norsk politi assosiert medlem i en EU-finansiert organisasjon for politiets antiterrorenheter – «ATLAS».

Foruten EU-landene inngår Norge, Sveits og Island som assosierte medlemsland. Samarbeidet er organisert i hovedtemaer/-grupper som Naval, Avion, Breaching og Transportation. I tillegg pågår det ulike prosjekt med fokus i forhold til trender og utviklingstrekk. BT er for eksempel med i prosjekt «Rapid Response» og har fått gjennomføringsansvar for prosjekt «Drone» som start-es opp høsten 2016. Prosjektene er reprstart-esentert med enheter fra omlag 4-5 land, men funn, konklusjoner og anbefalinger bekjentgjøres på en egen informasjons-plattform. Formålet er å utvikle enhetenes innsatsevne gjennom å dele utfordringer og erfaringer innen fagom-rådet. Innenfor maritim kontraterror har NAVAL-group fokusert på å styrke medlemslandenes enheters maritime kapasitet og har i den forbindelse lagt ned et betydelig arbeid i å utvikle felles standardiserte oper-asjonsprosedyrer (SOP) for lufttransport innen maritim kontraterror. Det har vært gjennomført mer enn 10 store øvelser med ulike vertsland de siste årene. April 2013 var norsk politi arrangør for en med deltakelse fra Sverige, Danmark og Finland. Samarbeidet gir norsk politi mulighet til å utvikle, tilpasse og kvalitetssikre egne maritime taktiske konsepter basert på europeiske spesialstyrkers erfaring.

Flertallet har i sin redegjørelse gitt uttrykk for at forslag til endring vil løse dagens «konflikt/uenighet» mellom etatene. Mindretallet har et annet syn på hva som er ut-fordringen. Utfordringen knytter seg ikke til det faktum at politiet sitter med ansvar og beslutningsmyndighet, mens Forsvaret innehar nødvendige støttekapasiteter i form av bl.a. lufttransport.

Dagens situasjon skyldes mangel på relevant luft-transportkapasitet. Konseptet som ligger til grunn for dagens beredskapsordning krever at både politiet som primærressurs og Forsvarets spesialstyrker som bistandsressurs har tilgang på lufttransportkapasiteter.

Ved øvelser og reelle hendelser vil hver av etatenes isol-erte behov for lufttransport forbruke tilgjengelig kapa-sitet med den følge at den som gis tilgang på ressursen utelukker den andre. Følgelig kan ikke hele beredskap-skonseptet aktiveres samtidig. Etter mindretallets syn vil ikke flertallets forslag løse denne situasjonen.

Avslutningsvis vil mindretallet knytte noen kommen-tarer til flertallets bruk av evalueringene etter Gem-ini-øvelsene som støtte for behov for endring. Det kan etter mindretallets syn stilles spørsmål ved om konstruksjonen «øvelse Gemini» med dens øvingsmål er egnet som grunnlag for å fremme anbefalinger av modell for maritim kontraterror. Øvelse Gemini er en av forsvarssjefens høyest prioriterte øvelser og har som formål å sertifisere Forsvarets spesialstyrker på operasjoner mot oljeinstallasjoner/plattform. Premis-sene, og de kritiske øvingsmål som øvelsen tuftes på,

kan tenkes å være i veien for å gi egnet evaluering til bruk som beslutningstøtte i arbeidsgruppens oppdrag.

Øvelsen har vokst frem som den øvelsen hvor alle nivåer i justis og forsvarssektor deltar. Øvelse Gemini 2015 ble sterkt påvirket av manglende lufttranspor-tressurser (les SeaKing). Helikoptrene kunne ikke settes tilgjengelig for både politiet og Forsvaret med den følge at fastsatte øvingsmål ikke ble nådd. Som en følge av mangel på lufttransportressurser ble det besluttet at øvelsen skulle deles. Etter mindretallet viser dette at øvelseskonseptet var basert på lufttransportkapasitet som ikke er tilgjengelig. Samme utfordring vil kunne gjøre seg gjeldende ved en reell hendelse med den følge at det samlede beredskapskonsept ikke kan aktiveres samtidig grunnet mangel på lufttransport-kapasitet. Det pågår arbeid med å utarbeide forslag til anbefaling om fremtidig konstruksjon av en Nasjonal Kontraterrorøvelse som skal støtte samvirke mellom politiet og Forsvaret. Arbeidsgruppen ledes av POD og består av fire personer. To fra POD, en fra forsvars- staben og en fra FOH. Anbefalingen skal levers JD i september 2016.