Nærmere om begrensningene

Lovens krav er at den tildelte politimyndighet «i alminnelighet [skal] være be-grenset i tid eller til nærmere bestemte saker eller funksjoner». Den geografiske begrensning er overraskende nok ikke nevnt i loven. En betydelig begrensning vil følge allerede av at det normalt er politimesteren som meddeler begrenset politimyndighet, og han eller hun ikke uten særskilt bemyndigelse vil kunne gi politimyndighet som utenfor sitt eget distrikt. I Justisdepartementets rundskriv pkt. 2 heter det dessuten at «myndighetsområdet, både saklig og geografisk, må beskrives nøyaktig …». Både av loven og av instruksen i rundskrivet følger det således at tildelingen av politimyndigheten etter politiloven § 20, 3. ledd skal begrenses. Men hva er de rettslige yttergrenser?

Loven krever at myndigheten skal begrenes i tid eller til bestemte saker eller funksjoner. Etter ordlyden er rundskrivets krav at det skal være en begrensning

122 PHS Forskning 2007:7

«både saklig og geografisk». Ser man på hvordan myndigheten er praktisert, er det likevel vanskelig å legge til grunn at en slik kombinert og kumulativ be-grensning som rundskrivet gir uttrykk for, er et absolutt vilkår. Som vi skal se meddeles det politimyndighet som ikke er saklig begrenset, og dels myndighet som ikke er geografisk begrenset. Tar en utgangspunkt i lovens og rundskriv ets ordlyd, og kombinerer dette med forarbeider og praksis, må det legges til grunn at den rettslige yttergrense for hva som kan meddeles etter § 20, 3. ledd går ved den alminnelige politimyndighet. Det vil si: Det kan ikke meddeles en politi-myndighet som verken er begrenset saklig, geografisk eller tidsmessig. Men ut over det er det ingen absolutte skranker.

I langt de flest tilfeller vil den begrensede politimyndighet knyttes til be-stemte saks- eller lovgivningsområder, eller til bebe-stemte funksjoner. Men for en ganske betydelig gruppe, nemlig politistudentene i praksisåret og engasjerte vi-karer uten fullverdig politiutdanning, vil politimyndighet normalt bli meddelte uten saklig begrensning. Den tidsmessig begrensning vil i disse tilfeller følge av praksistidens eller vikariatets lengde.

Meddelt politimyndighet vil normalt minst være begrenset til vedkom-mende politidistrikt. Som oftest er det vesentlig mer begrenset enn det også, for eksempel til «Tinghuset og umiddelbar nærhet», eller til nærmere bestemte ut-marksområder. Men Politidirektoratet har i rundskriv 2006/006 åpenbart ikke sett Justisdepartementets rundskriv som noe hinder for å gi Sjef ØKOKRIM adgang til å meddele spesialetterforskere uten politiutdanning (revisorer) be-grenset politimyndighet som gjelder for hele landet. I samme rundskriv gir de for øvrig også den enkelte politimester adgang til å gi arrestforvarere begrenset politimyndighet i hele riket, formentlig for transport av fanger utenfor politi-dis riktet.

Av rundskrivet følger at begrenset politimyndighet skal meddeles for 1 år første gang, og ved fornyelse kan myndigheten gis for inntil 2 år. For personer uten tilknytning til politiet synes disse frister å bli fulgt nær sagt uten unntak.

I de tilfeller hvor reglene om begrenset politimyndighet meddeles sivilt ansatte i politiet, synes det på den annen side ikke å bli satt noen tidsfrist. Her gis

myndigheten så lenge de er ansatt i den stilling og utfører den funksjon myn-digheten er gitt til. Siden loven bare krever at mynmyn-digheten skal være avgrenset i tid eller funksjon, kan det ikke være noe innvende til dette.

Det som verken loven, forarbeidene eller rundskrivet omtaler, er om myn-digheten kan begrenses til å bare å gjelde enkelte av de inngrepshjemler som omfattes av politimyndigheten. For eksempel adgang til å avvise og bortvise personer, men ikke rett til å bruke makt for å gjennomføre pålegget. Prinsipielt og rettslig kan det neppe være noe i veien for dette. Loven angir bare hvordan be-grensningen «i alminnelighet» bør være. Og siden ingen har rettslig krav på å bli meddelt politimyndighet når visse vilkår er oppfylt, og en slik begrensning som beskrevet heller ikke legger noen ekstra byrde på den som rammes, må en her kunne basere seg på en «fra det mer til det mindre»- slutning. Politidirektoratets rundskriv 2006/006 tyder også på at direktoratet ikke er fremmed for en slik begrensning. I rundskrivet gis Sjef Økokrim adgang til å meddele sine revi-sorer begrenset politimyndighet for hele landet, men da bare for «å ta avhør i straffesaker». Det vil ha fremgått av fremstillingen foran at jeg stiller meg noe undrende til hva man i denne sammenheng trenger politimyndigheten til, men avgjørelsen gir i alle fall en indikasjon på at man ikke er fremmed for også bruke en «inngrepsmessig» begrensning.

3.4 Kan tilsynsmyndigheter gis begrenset politimyndighet? ⁷ Det følger av politiloven § 2 nr. 5 at politiet på anmodning skal

«… yte andre offentlige myndigheter vern og bistand under deres tjenes-teutøvelse når dette følger av lov eller sedvane».

I politiinstruksen kap. 13 er det gitt nærmere regler om denne bistand. Et spørsmål som reiser seg i denne forbindelse, er om politimesteren eller Politidirektoratet i stedet for å yte bistand, kan utstyre tilsynsmyndigheten med begrenset politimyndighet. Basert på ordlyden i politiloven § 20, 3. ledd og Justisdepartementets rundskriv fra 2000 er det i og for seg ikke noe som hindrer dette. Rundskrivet gir bl.a. adgang til å gi begrenset politimyndighet

7 Tilføyd på bakgrunn av problemstilling og diskusjon reist under presentasjonen ved Forskningskonferansen.

124 PHS Forskning 2007:7

når dette fremstår som «absolutt nødvendig ut fra politiets eget behov». I en ressursknapp tid kunne en tenke seg at politiet kunne frigjøre ressurser ved å gi kontrollpersonalet i tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter begrenset politimyndighet slik at de selv kunne bruke makt mot personer eller gjenstander, for eksempel bane seg adgang til hus eller rom.

I denne sammenheng er det imidlertid grunn til å minne om at en begrenset politimyndighet som hovedregel ikke er begrenset til visse beføyelser, men at be-grensningen er saklig, geografisk og tidsmessig. I forhold til tilsynsmyndigheter vil formentlig den saklige begrensning – dvs. håndhevelse av visse lover – være det sentrale, mens myndigheten for øvrig ville gjelde for hele riket og for den tiden vedkommende person er ansatt i den aktuelle stilling. En slik tildeling av begrenset politimyndighet vil derfor innebære et grunnleggende brudd med grunnprinsippet om et enhetspoliti. Vi ville få «tollpolitiet», «konkurransepoli-tiet» osv. At dette ville være en uaktuell og uønsket bruk av bestemmelsen om begrenset politimyndighet fremgår med all tydelighet av «grunnprinsippene for norsk politi» slik de i sin tid ble utformet av Politirolleutvalget, men gjentatt og i hovedsak gitt tilslutning også i St. meld. nr. 42 (2004-2005) Politiets rolle og oppgaver, (s. 9-11). Som prinsipp nr. 3 gjelder:

Vi skal ha et enhetspoliti.

Begrepet enhetspoliti betyr at politioppgavene er samlet innenfor en og sam-me organisasjon i motsetning til en politiordning som bygger på spesialpo-liti av ulike slag. Prinsippet forhindrer sektortenkning, og gjør det lettere å foreta en avveiet prioritering mellom oppgavene. Prinsippet om enhetspoliti må føre til at man ikke utstyrer andre forvaltningsmyndigheter med politi- eller påtalemyndighet. (Understreket her)

For uten at det vil være i strid med det grunnleggende prinsipp om enhetspo-litiet på generelt grunnlag å gi kontrollører i tilsynsmyndigheter m.v. begrenset politimyndighet, vil det også skape uklare ansvar og overordningsforhold. Ved utøvelse av ordinær kontrollmyndighet er det ledelsen i kontrolletaten som er kontrollørenes foresatte og har ansvar for virksomheten. Men benytter kontrol-løren politimyndigheten, er det politimesteren som er foresatt og har ansvaret

for denne del av virksomheten, og som skal ha rapport om maktanvendelsen direkte fra den som har fått begrenset politimyndighet. Selv om det prinsipielle skille er klart nok, skal det ikke stor fantasi til for å forestille seg at dette i praksis vil føre til uklarheter og mangler i rapporteringen.

På bakgrunn av de grunnleggende prinsipper som i dag gjelder for politiet, må det derfor etter mitt skjønn fremstå som uaktuelt på et mer generelt grunn-lag å gi kontrollører i tilsynsmyndigheter m.v. begrenset politimyndighet.

3.5 Opplæring

Kravet om at de som skal meddeles begrenset politimyndighet må gjennomgå opplæring er ikke lovbestemt, og er overraskende nok heller nevnt i forarbei-dene som en forutsetning for at borgerne «skal utsettes for tvangsinngrep fra andre personer enn dem som loven selv angir». Det er likevel ikke tvilsomt at opplæringskravet er solid forankret i den alminnelige fullmakt departementet er gitt til å gi «nærmere bestemmelse om tildeling og anvendelsen av begrenset politimyndighet». Det er likevel bare i begrenset utstrekning gitt generelle og standardiserte krav til hva opplæringen skal inneholde.

Av pkt. 3 i Justisdepartementets rundskriv fra 2000 fremgår direkte eller indirekte følgende krav:

Gjennomført opplæring er et vilkår for å bli meddelt begrenset

politimyndig-•

het med mindre søkeren utvilsomt allerede har den nødvendige kunnskap. I den siste gruppen vil åpenbart ordinære polititjenestemenn som gis begren-set politimyndighet etter § 20, 3. ledd if., befinne seg.

Det er den oppdragsgiver som søker om begrenset politimyndighet for sine

•

mannskaper, som har ansvaret for og skal bestride utgiftene til opplæringen.

Politidistriktet er imidlertid forpliktet til å bidra med undervisning, og politi-mesteren har ansvaret for å kontrollere at de som gis begrenset politimyndighet

«har tilfredsstillende kvalifikasjoner». Lest i sammenheng synes politiets kvali-fikasjonskontroll likevel å være en kontroll med om vedkommende har gjen-nomgått opplæring, og ikke så mye hva vedkommende rent faktisk har lært.

126 PHS Forskning 2007:7

I rundskrivet fra 2000 er omfanget av opplæringen kvantifisert. Kursets

•

omfang skal være på minst 40 timer. Innholdet i kurset må være slik at de som skal meddeles begrenset politimyndighet har «god innsikt i regler om bruk av tvangsmidler, rapportskriving og de alminnelige regler for politiets opptreden.» Det følger også at politidistriktet er forpliktet til å medvirke ved denne opplæring. Tatt i betraktning den tid vi her ved PHS bruker på å gi studentene kunnskap om tvangsmidler og politimessig opptreden samt lære dem skrive rapporter, synes det å være et ambisiøst mål at de som skal gis begrenset politimyndighet skal ha «god innsikt» etter bare 40 timer.

Det er i det hele tatt overraskende at det på dette felt ikke er utarbeidet et mer standardisert opplæringsprogram som angir innhold og læringsmål.

Kanskje er dette en oppgave for Politihøgskolen.