Hva ligger det i begrepet «unntaksvis»?

Uttalelsene fra den korte historiske gjennomgang foran tyder på at bruk av begrenset politimyndighet i mellomkrigsårene kan ha vært forholdsvis utbredt, og da som et middel til å styrke den alminnelige politiberedskap og kapasitet.

Dette var da også på et tidspunkt da den faste politistyrken var forholdsvis liten og med en begrenset grad av spesialisering, og hvor transportmulighetene satte klare begrensninger i muligheten til å få bistand fra nabodistrikter. Etter frigjø-ringen skjøt arbeidet med å gi landet en fast, profesjonell og enhetlig utdannet og trent politistyrke, fart. Fra 1950 og fram til den nye politiloven trådt i kraft

mot slutten av 1995 ble den norske politistyrke fordoblet, fra 3.850 til 7. 829 tjenestemenn og –kvinner. Det er derfor ikke til å undres over at det i denne periode festnet seg den oppfatning at politimyndighet som den store hovedregel bare skulle innehas av denne profesjonelle styrke. Om dette spørsmål heter det i Politilovutredningen fra 1991:

«I henhold til rundskriv av 1970 fra Justisdepartementet skal det føres en restriktiv praksis ved tildeling av politimyndighet til personer som ikke er ansatt i politiet. Det foreslås at dette innskjerpes ved at det i selve lovteksten sies uttrykkelig at begrenset politimyndighet bare bør gis unntaksvis.»

I rundskrivet fra 2000 har departementet utdypet dette ytterligere: Det skal foreligge «et sterkt og begrunnet behov», enten ut fra politiets eget behov, eller sterke og dokumenterte behov fra søkerens side.

Rundskrivet peker på tre vilkår som må være tilfredsstilt for at dette kan anses oppfylt:

De to primære vilkår er hyppigheten av straffbare handlinger på det aktuelle om-rådet og nødvendigheten av straffeprosessuelle (eller polisiære) inngrep. Selv om de ikke uttales direkte må vilkårene være kumulative. Hvis det bare i liten grad inntrer straffbare forhold, vil skaden med å måtte tilkalle det ordinære politi være små. Og selv om skjer en rekke straffbare forhold, er det ikke behov for begrenset politi-myndighet hvis vedkommende ikke skal gripe inn mot overtredelsene. Vakt- eller oppsynsvirksomhet som bare har til oppgave å observere og registrere over tredelser vil derfor som hovedregel ikke kunne meddeles begrenset politimyndighet.

Men i siste tilfelle kan det tredje kriterium som etter departementet di-rektiv skal tillegges vekt, likevel tilsi at vedkommende utstyres med begrenset politimyndighet: Nemlig behovet for politimyndighet til egenbeskyttelse. Den oppsynsmann som blir iakttatt mens han registrerer og fotograferer personer som har overtrådt jaktbestemmelsene, kan lett få behov for den beskyttelse som ligger i politimyndigheten.

Det er grunn til å reise spørsmålet om rundskrivets klare henvisning til

«straffbare handlinger» og «straffeprosessuelle inngrep» kan gi grunnlag for

120 PHS Forskning 2007:7

antitetisk fortolking. I så fall vil det innebære at det skal vesentlig mer til før begrenset politimyndighet kan meddeles til rene polisiære gjøremål. Svaret på dette spørsmål må temmelig åpenbart bli «nei». Alene den forholdsvis utstrakte praksis med å gi begrenset politimyndighet til arrestforvarerne viser vel dette.

Det er neppe omfanget av straffbare forhold og behovet for straffeprosessuell inngripen som begrunner meddelelse av begrenset politimyndighet til denne gruppe.

Meddelelsen av begrenset politimyndighet til arrestpersonale kaster også lys over et annet spørsmål. Både når man leser forarbeider og Justisdepartementets rundskriv fra 2000, sitter man igjen med inntrykket av at begrenset politimyn-dighet er «et gode» som politiet deler ut til utenforstående etter søknad. Det er likevel ikke dekkende for hvordan «begrenset politimyndighet» benyttes, verken historisk eller i nåtid. Meddelelse av begrenset politimyndighet vil i stor grad bli initiert av politiet selv. Begrenset politimyndighet til arrestpersonale og til andre

«sivilister» i politiet er eksempler på dette. Indirekte fremgår denne adgangen også av rundskrivet som blant annet fremholder at begrenset politimyndighet kan tildeles når det er «absolutt nødvendig ut fra politiets eget behov».

Det synes å være en ganske utbredt oppfatning at nødvendighetskravet er oppfylt alene av den grunn at sivilister ansatt i politiet skal utføre oppgaver som vanligvis utføres av polititjenestemenn. Etter mitt skjønn kan dette ikke være riktig. I Ot. prp. nr. 22 (1994-95) s. 38 fremholdes det at «politimyndig-het» brukes som betegnelse på den samlede myndighet til å gi påbud og foreta inngrep overfor publikum, om nødvendig med makt, og som er særegen for politiet. En problemstilling som aktualiserer «nødvendighetskriteriets» gren-ser, er spørsmålet om å gi begrenset politimyndighet til sivilt ansatte som skal ta i mot anmeldelser. Her har jeg vanskelig for å se at man skal ha behov for begrenset politimyndighet. Dette er situasjoner hvor det verken er aktuelt å gi påbud eller foreta inngrep overfor publikum, og det er neppe heller behov for politimyndigheten til egenbeskyttelse. Anmeldelsesansvar følger av lov-givningen og ikke av politiets «pålegg». Det kan ikke være i samsvar med kriteriet «unntaksvis» å meddele noen begrenset politimyndighet bare som fargerike fjær å bruse med.

Til en viss grad kan man si det samme om gjennomføring av avhør. Som den store hovedregel er det en frivillig sak om man vil forklare seg for politiet. Det kan neppe heller kreves politimyndighet for å forholde den som skal forklare seg de rettigheter og plikter som følger av prosesslovgivningen. Plikten til å forklare seg sant følger jo ikke av politiets «pålegg». Meg bekjent er det ikke krevd dokumentert at politistudenter som har foretatt avhør i praksisåret, er meddelt begrenset politimyndighet for å anse den avhørte gyldig formant. Det er likevel ikke slik at en sivilt ansatt, for eksempel en revisor, som skal gjen-nomføre avhør aldri vil ha behov for begrenset politimyndighet. Skal vedkom-mende gjennomføre avhøret alene, kan det være behov for myndigheten som egenbeskyttelse, og i noen situasjoner vil det også være behov for å holde den avhørte tilbake med makt inntil formell pågripelse kan iverksettes. Også gjen-nomføring av signalering – først og fremst opptak av fingeravtrykk - kan kreve maktanvendelse som fordrer begrenset politimyndighet hvis oppgaven skal ut-føres av sivilt ansatte alene. Men er det ordinære polititjenestemenn som kan tre støttende til, vil slike oppgaver i seg selv ikke fordre politimyndighet. Det vil derfor være den lokale organisering og ressurstilgang som er avgjørende for om

«nødvendighetskriteriet» er oppfylt i disse tilfeller.