Av Marit Egge og Bjørn Barland
Dette kapitlet tar utgangspunkt i en større studie som kartlegger det krimi-nalitetsforebyggende samarbeidet rettet mot barn og unge i fem store byer1. Utdraget fra undersøkelsen som ble lagt fram på forskningskonferansen hadde som siktemål å presentere en modell som problematiserer politiets arbeid innen-for denne delen av innen-forebyggingsfeltet.
Datagrunnlaget i studien bygger på intervjuer med sentrale aktører i de fem by-ene, der forebyggende koordinator og politiet er blant de viktigste informantene.
Av intervjuene framgår det at det er store forskjeller i hvordan det kriminalitets-forebyggende arbeidet blir organisert, hvilke etater som inngår i samarbeidet, og ikke minst hvilke innsatsarenaer man retter arbeidet mot. Dette vil bli nærmere beskrevet og diskutert i rapporten fra prosjektet som skal publiseres våren 2008.
Innsatsarenaer
Ulike forfattere deler forebyggingsfeltet inn etter ulike prinsipper. Det mest brukte har vært primær- sekundær- og tertiærforebygging (Brantingham og Faust i Erstad 1997: 49). Begrepene er hentet fra medisin og er ikke uten videre selvforklarende og logiske når man omtaler kriminalitetsforebygging (KRÅD 2003). I vår studie har vi valgt å dele inn feltet i tre innsatsarenaer: den byg-gende, den forebyggende og den kriminalitetsforebyggende.
1 «Storbyprosjektet». Oppdragsgiver Kommunenes Sentralforbund. Samarbeidsprosjekt mellom NIBR og PHS
154 PHS Forskning 2007:7
Den byggende arenaen handler om «den gode oppvekst». For det enkelte barn eller den enkelte ungdom betyr det å oppleve forutsigbarhet og trygghet, og å bli gitt muligheter og utfordringer. Arenaen «befolkes» av skoler som både er et sted å være og et sted å lære, foreldre som er tilstedeværende, nærmiljøer som er trygge, venner som inkluderer og fritid som er interessedrivende.
Den forebyggende arenaen gjenkjennes ved at man går inn med styrket inn-sats der de byggende strukturene er svake, med andre ord iverksetter tiltak for å kompensere eller forsterke sider ved oppvekstmiljøet som ikke fungerer opti-malt. Det kan være sosialpedagogiske tiltak innenfor skole eller barnehage, nær-miljøtiltak, styrking av foreldrerollen eller inkluderende tiltak som hjelper barn og unge til å bygge sosiale nettverk. Innsatsen på den generelt forebyggende eller kompenserende arenaen er i utgangspunktet ikke rettet mot en bestemt type problemutvikling.
Når problemene manifesterer seg i form av kriminalitet, rus eller psykiske problemer, har de kompenserende tiltakene ikke tilstrekkelig treffsikkerhet.
Da trengs mer målrettet arbeid knyttet til endring. Hvis kriminalitet er ho-vedproblemet vil endringsarbeidet foregå på den kriminalitetsforebyggende arenaen.
På denne arenaen er målgruppen ungdom som befinner seg i miljøer med mange kriminalitetsutløsende faktorer, eventuelt ungdom som har begått lov-brudd og er registrert av politiet. I det siste tilfellet må endringsprosessen byg-ges inn i reaksjonen som følger den kriminelle handlingen. Disse spesifikke kriminalitetsforebyggende tiltakene kan ha flere endringsmål. Det kan være å endre situasjoner man mener er kriminalitetsskapende – såkalt situasjonell forebygging, være lokalorienterte eller rette seg mot sosiale, medisinske eller psykologiske faktorer ved ungdommen selv, foreldrene eller nære omgivelser.
Inndelingen som er valgt i dette arbeidet må ikke forståes dit hen at det bare er på den kriminalitetsforebyggende arenaen man forebygger kriminalitet.
Gode byggende og tryggende oppvekstforhold vil være viktige beskyttelsesfakto-rer mot en kriminell utvikling. Det samme gjelder de kompenserende tiltakene som iverksettes. Vi har likevel valgt å reservere begrepet kriminalitetsforebygging
til det endringsarbeidet som iverksettes når det er identifisert faktorer som er kriminalitetsutløsende eller –drivende.
Fire suksesskriterier for samarbeid
Det er etter hvert en sannhet uten særlige modifikasjoner at ingen enkeltetat eller fagdisiplin klarer å dekke de ulike innsatsarenaene alene. Til det er kom-pleksiteten for stor og årsaksfaktorene for mange. Samarbeidet som involverer mange etater har imidlertid vist seg å være utfordrende. Det er etter hvert godt dokumentert hvor viktig det er at rammene for den enkelte fagdisiplin tydelig-gjøres, regelverket avklares, og at ansvaret er forankret på ledelsesnivå.
En annen utfordring knyttet til samarbeid er å måle effekten av det. Det ultimale målet for utbytte av kriminalitetsforebygging ville være å kunne påvise en direkte kobling mellom kriminalitetsutvikling og måten vi organiserer det kriminalitetsforebyggende arbeidet på. Det er ikke mulig. I stedet må vi prøve å konstruere noen resultatindikatorer vi kan vurdere arbeidet opp mot. Gjennom intervjuene i prosjektet har vi identifisert tre faktorer som ser ut til å være de mest utslagsgivende for å hindre kriminalitet i å utvikle seg: tidlig avdekking, målrettede og tilpassende tiltak og forutsigbarhet og gjenkjennelighet i møte med hjelpeapparat/politi. Det blir derfor viktig at måten man organiserer arbei-det på speiler disse faktorene. Det innebærer at vi vil vurdere samarbeidsmodel-len etter i hvilken grad den bidrar til å avdekke, initiere og koordinere.
Avdekke
Den første resultatindikatoren henspiller på i hvilken grad det kriminalitetsfo-rebyggende samarbeidet klarer å avdekke uønsket atferd, negative trender og skjevutvikling. Sammensetningen av gruppa vil være et av kriteriene som på-virker muligheten for å avdekke på et tidligst mulig tidspunkt. Hvis deltakerne representerer ulike innfallsvinkler og utkikksposter vil det være større sjanse for at bildet som skapes stemmer med virkeligheten.
156 PHS Forskning 2007:7
Initiere
Den kriminalitetsforebyggende samarbeidsmodellen i de fem deltagende byene innholder ikke noe mandat om at deltakerne skal jobbe på det utførende nivået (tiltak, oppfølging etc). Men det hjelper lite å avdekke hvis det ikke medføre hand-ling. Det andre resultatmålet er derfor at samarbeidet skal initiere aktivitet innenfor de problemområdene som er identifisert. Måloppfyllelse kan omhandle alt fra å bidra til kunnskapsutvikling på feltet til å være fødselshjelper for spesifikke tiltak.
Koordinere
I prosjektet hadde alle byene en koordinator knyttet til det kriminalitetsfore-byggende arbeidet. Når vi velger koordinering som det tredje resultatmålet er det ikke koordinatorstillingen som sådan som er interessant, men i hvilken grad arbeidet er organisert på en slik måte at det oppleves helhetlig for brukeren.
Kjennetegnet på godt koordinert arbeid er blant annet at de instansene som in-volveres i arbeidet er gjensidig informert, har et avklart forhold til ansvarsdeling, møter brukeren med samme sett av holdninger og sikrer kontinuitet i opp-følging. God koordinering skal også sikre at potensialet i allerede eksisterende tiltak blir utnyttet, og hindre dobbeltarbeid.
I tillegg til disse tre resultatmålene, har vi etablert et fjerde. Det er ikke på samme måte som de tre andre knyttet til kriminalitetshemmende faktorer, men til kunnskapsutvikling. Det kom fram i intervjuene at når samarbeidet, i tillegg til å bygge på kunnskap, også klarte å produsere ny kunnskap, hadde dette klare positive følger. Kunnskapsproduksjon forutsetter integrering av nye tanker og setter egne synspunkter på prøve, noe som viste seg å utfordre samarbeidet på en positiv måte. I tillegg medførte det et større spekter av løsninger, og deltakerne fikk et eierforhold til kunnskap som virket motivasjonsdrivende.
En modell for samarbeid
Vi kan lage en modell for samarbeidet ved å kombinere de tre innsatsarenaene (byggende, forebyggende og kriminalitetsforebyggende) og de fire målkriteriene
(avdekke, initiere, koordinere og produsere). Målkriteriene gir vi to verdier,
«stor» og «liten» etter i hvilken grad målkriteriene er innfridd. Det gir en matrise med 24 felt. Samlet utgjør matrisen en modell for det kriminalitetsforebyg-gende samarbeidet, slik vi har definert det i dette prosjektet, figur 1.
figur 1
innsaTsaRena
MålkRiTeRieR Byggende arene Forebyggende
arene
Kriminalitetsfore-byggende arena
Avdekke Stor
Liten Initiere aktivitet/
tiltak
Stor Liten Koordinere Stor
Liten Produsere
kunnskap
Stor Liten Figurkommentar
Hver enkelt etat, instans eller organisasjon som inngår i samarbeidet kan bruke modellen for å analysere eget arbeid. Plasseringen i de tre kolonnene gjenspeiler hvilken innsatsarena man arbeider innenfor, og graden av måloppfyllelse (stor eller liten) forteller om utbyttet av samar-beidet.
Plassering i modellen vil kunne være med på å tydeliggjøre den enkelte delta-kende instans‘ prioriteringer og resultatoppnåelse. Hvis det viser seg å være stor grad av sammenfall knyttet til hvor de ulike samarbeidspartnerne plasserer seg i modellen både når det gjelder innsatsarena og positiv måloppnåelse, er det god grunn til å fortsette det gode arbeidet. Er det derimot liten grad av samsvar, samtidig med at resultatmålene i liten grad er oppfylt, kan det være et signal om at man bør se på organiseringen og eventuelt starte et endringsarbeid.
158 PHS Forskning 2007:7
Politiets rolle
En annen måte å nyttegjøre seg modellen er å legge inn alle områder det er mulig å bidra fra den enkelte etats side. Modellen vil da ikke beskrive det man nødvendigvis gjør, men gi en teoretisk oversikt over mulighetene for hva man kan gjøre.
Vårt anliggende i denne artikkelen er politiets rolle i det kriminalitetsforebyg-gende samarbeidet. Vi vil derfor avslutningsvis gi et eksempel på hvordan man kan bruke modellen for å tydeliggjøre denne. Vi har utelatt å vurdere grad av måloppfyllelse (stor eller liten) og får dermed en noe enklere modell (figur 2).
figur 2 poliTieTsmuligerolleriDeTkriminaliTeTsforebyggenDearbeiDeT
innsaTsaRena
Figurkommentar
Figuren viser områder poiltiet har mulighet for å involvere seg innenfor den byggende-, den forebyggende- og den kriminalitetsforebyggende arena.
Innenfor den byggende arena er ikke politiets oppgave først og fremst å avdekke, men å være informatører både til foreldre på foreldremøter, på skolen i forbin-delse med rus og trafikk og med politibamsen i barnehagen. Innsatsen i skole og barnehage har i liten grad oppstått som en følge av koordinerende innsats, men vært et tilbud fra etaten. Denne type arbeid gir politiet muligheten til å få kjennskap til hva som rører seg i de store barne- og ungdomsgruppene. Det kan være en nyttig motvekt mot det bildet av ungdom som kan danne seg gjen-nom ordenstjeneste og etterforskning, og tilrettelegge for tillit mellom politi og ungdom.
Innenfor forbyggingsarenaen bidrar politiet til samarbeidet på flere måter.
De sitter ofte med informasjon om utvikling av tendenser og trender og de er også i en posisjon der de har mulighet for å oppdage endringer på et tid-lig stadium. På den måten kan de være aktive bidragsytere når det gjelder å avdekke negativ utvikling i ungdomsmiljøene. Ut fra den kunnskapen de har kan de gå inn med forsterkende eller kompenserende tiltak, for eksempel ved å etablere «skolepoliti». I tillegg kan politiet være med å trygge for eksempel store idrettsarrangementer og konserter ved å prioritere tilstedeværelse og synlighet.
Økt patruljering, etterretning og annet polisiært arbeid kan også oppstå som et resultat av deltakelse i tverrfaglig samarbeid. I hvilken grad politiet bidrar til kunnskapsproduksjon på dette nivået avhenger av om de selv jobber systema-tisk og metodisk. Men det er grunn til å tro at andre instanser har mye å hente fra de problemløsningsmetodene politiet mange steder jobber ut fra.
Når vi kommer til den kriminalitetsforebyggende arenaen er politiets rolle udiskutabel og omfattende. Det er mange som hevder at selve definisjonen på kriminalitetsforebygging er at politiet deltar. Politiet sitter med informasjon og individdata knyttet til kriminalitet. Veien fra avdekking til reaksjon skal som kjent helst være korteste mulig. Det raskeste og enkleste er å ta i bruk de reak-sjonsformer man allerede kjenner. Samarbeidet kan imidlertid åpne for at man
finner fram til alternative reaksjoner; reaksjoner som er tilpasset den enkelte og har innbygget muligheter for de endringsprosessene man ønsker. Politiet er også ofte den instansen som møter ofrene for kriminalitet, og har derfor et særlig ansvar for å bringe denne gruppa inn i det kriminalitetsforebyggende samarbeidet.
Kunnskapsutviklingen på dette nivået er blant annet knyttet til Restorative Justice tankegangen (RJ). Tankegodset fra RJ blir av mange, både innenfor og utenfor politiet, oppfattet som utfordrende. Å ta med RJ tankegangen inn i det tverretatlige samarbeidet vil være et nyttig faglig innspill som kan være med å utvide det kriminalitetsforebyggende feltet.
Avslutning
I dette kapitlet har vi forsøkt å beskrive og diskutere en samarbeidsmodell bestå-ende av innsatsarenaer og målkriterier, og gitt en tentativ framstilling av hvor-dan vi kan benytte denne modellen i evaluering av samarbeid.
I figur 2 viser vi hvordan politiets innsats kan plasseres inn i modellen. Som det framgår er det mulig for politiet å bidra på svært mange områder, og på ulike måter. Modellen kan derfor være et utgangspunkt for å starte en diskusjon om prioriteringer, noe som kan gi politiets innsats retning mot den eller de are-naene som ansees å være mest hensiktsmessige. I undersøkelsen så vi eksempler på at denne prioriteringen enkelte steder er i full gang, noe som har resultert i at politiets innsats har blitt nedtonet i forhold til de generelle tiltakene, og spisset mot de kriminalitetsforebyggende.
Litteratur
Erstad, O. (1997). Det kriminalitetsforebyggende siktemål. Oslo: Politihøgskolen (PHS Forskning 1997:3)
KRÅD (2003). SLT-perm. Oslo: Justisdepartementet