Metarefleksjon som etterrettelighet

Mange av funnene i avhandlingen har å gjøre med at de pedagogiske tek-stene er ladet med mening, og at de akkumulerer til en skjev maktbalanse

der majoritetskulturen – hvorfra tekstkritikken utøves – favoriseres. Jeg kritiserer hvordan læreverkene representerer minoritetskultur ved å bruke eksotiske og annerledesskapende ord, og hvordan majoritetskultur natu-raliseres, og en vestlig estetikkforståelse forutsettes. Den grunnleggende kritikken er at de pedagogiske tekstenes representasjon ikke er nøytral; det formidles noe i tillegg. Jeg har for egen del i avhandlingen forsøkt å bruke et så korrekt og vitenskapelig nøytralt språk som mulig. Spesielt vanskelig er det å finne begreper som ikke plasserer majoritetskulturen som utgangs-punkt for forståelsen av de andre. Betegnelsene omkring vestlig/ikke-vestlig musikk, minoritet-/majoritetskultur, etnomusikk og lignende er eksempler på dette (se tidligere behandling av dette i kappen, samt i artikkel 4). Valg av begreper og talemåter er kritisk for en så presis formidling av vitenskapelig kunnskap som mulig.

Vitenskapsteoretikeren Bruno Latour kaller i boken «Vi har aldri vært moderne» også vitenskapens språk for et stammespråk (Latour og Myklebust, 1996 [1993]). Det er et problem at det akademiske språket, som tilstreber nøytralitet, opptrer som om det direkte mobiliserer naturen, på en slik måte at «kulturaliteten» i dette språket forglemmes. Det er blitt en sort boks (Latour, 1987). Likevel er det nødvendig å bruke begreper, og det er ingen grunn til å ikke tilstrebe en så nøytral fremstilling som mulig. Selv om begrepene bærer med seg avhengigheten til den diskursen de er knyttet til er de nødvendige å bruke. «De er nødvendige, og i alle fall er det slik for oss at vi overhode ikke kan tenke uten dem» (Derrida og Gundersen, 2006:64).

Forfatteren Yoko Tawada, skriver om sin opplevelse som ung voksen å komme til Europa fra Japan.

Da jeg kom til Europa, hadde jeg ingenting å fortelle om det, fordi jeg ikke hadde noe språk som noen av mine nye medmennesker kunne forstå. Sakte men sikkert lærte jeg meg Xanders språk, idet jeg gjentok alt han sa. Dette språket, som jeg nå snakker om Europa med, er også et europeisk språk.

Ikke bare språket, men kanskje også måten å argumentere på og tonefallet tilhører Europa og ikke meg. Jeg gjentar Europa i Europa. Ikke før har jeg begynt å snakke om Europa, har jeg gjentatt Europa. Derfor slutter jeg å snakke. Jeg må prøve å finne en ny måte å omgås Europa på. (Tawada, 2010:42)

Tawadas erfaring forteller mye om inkommensurabiliteten i språk- og forståelsessystemer. Idet man må bruke språket for å gjøre seg forstått, gjentar man også det de andre innenfor dette språkfellesskapet sier.

Poststrukturalistister har valgt forskjellige strategier for å unngå dette. Et

av kjennetegnene med poststrukturalistiske tilnærminger er bruk av neolo-gismer – nye ord – eller ny bruk av gamle begreper. Dette kan være bevisste strategier for å forhindre både leseren og forskeren fra å ubevisst falle inn i etablerte kategoriseringer og tenkemåter (Søndergaard, 1999). Det ville være som om Tawada fant på nye ord inn i sin nye språkverden fordi hun med sin bakgrunn har erfaringer som ikke til fulle lar seg beskrive i det nye språket.

Av denne grunn kan poststrukturalistisk inspirert filosofi være vanskelig tilgjengelig og kreve en hel del av leseren. Bruken av nye og ukonvensjonelle begreper og analysestrategier kan være grunnen til at en del poststruk-turalister gjennom sin bruk av motsigelser og neologismer især fra mer essensialistiske og positivistiske retninger innen akademia blir kalt «tåke-fyrster».¹ Poststrukturalistiske perspektiver kan virke inkommensurabelt med andre forskningsperspektiv og vitenskapsteorier. Språklige vendinger som brukes på en ny måte vil ikke nødvendigvis ha samme grad av presi-sjon som etablerte begrep, fordi de ikke tilhører etablerte diskurser som gir stabile assosiasjoner som kan være med på å forklare dets innhold. På den annen side vil noe av deres styrke ligge nettopp i dette at de ikke kan relate-res til en diskurs med et fast sett av assosiasjoner og at de kan åpne rom for ny forståelse.

Jeg har i artikkel 4 kommentert hvordan det å snakke uansett skaper en mulighetsbetingelse for at noe finnes, eller ikke finnes. Med andre ord at et forsøk på å gi noe et navn, eller å argumentere for at navnet eller kategorien ikke passer på kjensgjerningen uansett konstruerer fenomenet.

En strategi for å holde seg borte fra å ukritisk bekrefte og «snakke til eksis-tens» gjennom kjente kategorier og bruk av begreper er å skrive «under erasure», som jeg har kommentert i artiklene 2 og 5 og i denne kappens teo-rikapittel. Dette involverer å samtidig problematisere og likevel bruke kon-septer som vi ikke klarer å tenke foruten. Det handler om på den ene siden å beholde disse begrepene synlige fordi vi trenger dem for i det hele tatt å tenke, men stryke dem ut idet vi ikke anerkjenner deres meningsinnhold som korresponderende med kjensgjerninger i verden. «Since the word is

1 Jon Elster har målbåret dette i den Norske debatten, spesielt rettet som en kritikk av Holbergprisen. Han mener at «Det er en åpen hemmelighet at mye franskinspirert forskning innenfor humaniora nærmest kommer i kategorien tull», og skriver at en positiv referanse til for eksempel Kristeva, Derrida eller Deleuze medfører at han umiddelbart slutter å lese. (Elster 2006)

inaccurate, it is crossed out. Since it is necessary, it remains legible» (Derrida og Spivak, 1976:60).

På samme måte kan man i et flerkulturelt forskningsarbeid som dette fanges inn i språk og fremstilling, kultur og tankemåter, som er en del av det feltet man undersøker. Selv med egen erfaring fra andre kulturer, kan man ikke ta et annet perspektiv enn det man får gjennom avhandlingsspråket. Tawadas erfaring ovenfor kan omskrives for å sette ord på min utfordring i å forsøke å formidle noe utenfra den akademiske kulturen:

Da jeg kom til akademia, hadde jeg ingenting å fortelle om det, fordi jeg ikke hadde noe språk som noen av mine nye medmennesker kunne forstå. Sakte men sikkert lærte jeg meg akademias språk, idet jeg gjentok alt han sa. Dette språket, som jeg nå skriver i denne avhandlingen med, er også et akademisk språk. Ikke bare språket, men kanskje også måten å argumentere på og tonefallet tilhører akademia og ikke meg. Jeg gjentar akademia i akademia.

Ikke før har jeg begynt å snakke akademisk, har jeg gjentatt akademia.

Derfor slutter jeg å snakke. Jeg må prøve å finne en ny måte å omgås akademia på. (Fritt etter Tawada, 2010:42)