konkrete interesser (som jakt) samt lokale maktforhold, kan spille når det gjelder folks syn på ulven, inkludert oppfatninger av hvor farlig den er. Heller ikke her er lokalsamfunn samstemte, selv om den sosiale konstruksjonen av lokalt fellesskap spiller en sentral rolle i kontroversene om ulveforvaltningen, og utgjør en viktig pilar i mange menneskers selvforståelse.
skal du bryte opp fra alt da, bare for at noen glupe hoder synes det er fint å ha noen slike dyr gående i skogen?
I: Mhm.
C: Det er jo ingen som har spurt oss.
A: I praksis så har dem jo egentlig flyttet hele østsiden av Glomma [til Sverige], og den burde dem egentlig ha gitt bort til svenskene.
(….)
B: (…) At du ser at dem har vært på gårdsplassen, og du hører at dem har vært på nabostedet, og du hører at dem har bitt i hønsenettingen for å ta seg inn og sånne ting, så det er klart at det gjør noe med folk, da. Og det er jo som [A] sier, at du tror det ikke skal skje, men tenk om det skulle skje, da. Og jeg er såpass stygg at hvis en av oss som bor (…) langs med Osensjøen mister ungen sin, så er jeg helt sikker på at det blir brukt mot oss at vi ikke har passet på ungene våre. Men derimot hvis det er en millionunge fra oppi Trysilfjellet som er turist, det hadde vært helt noe annet. Og jeg er såpass stygg [at jeg] sier at hvis fuglehundene til Bjørn Dæhlie hadde blitt tatt i Trysilfjellet … det hadde skapt mye større ringvirkninger enn om jeg mister hunden min i skogen.
C: Ja, helt klart.
B: Det er det ingen tvil om. Det er helt sant. For det har blitt brukt mot oss i debatten, ja sikkert tusenvis av ganger, at vi må passe på ungene våre. Vi må gjerde inn gårdsplassen vår (…). Det blir som en omvendt dyrepark, dyra går på utsiden og kikker på oss på innsiden.
C: Ja, det blir sånn.
B: Det blir sånn. (…) Jeg har vært med på så mye i denne debatten at det hører jeg folk [mener], at hvis en som bor i Slettåsreviret skulle miste ungen sin, så er det hans egen skyld.
C: Ja.
B: Jeg er ikke i tvil heller. At det kom til å… når VG legger ut det der, hvis det skulle skje en gang, så kommer det til å rase inn med tusenvis av kommentarer om at det er din egen skyld.
A: Barnevernssak.
B: Ja.
A: Du burde ikke få unger mer.
B: Ja, det er det ingen tvil om. (…)
C: Jeg må jo si at jeg føler i hvert fall at vi blir sett på som annenrangs borgere, på mange måter.
Vi har ingen rettigheter, vi blir ikke hørt, og jeg synes også at forvaltningen burde være på lokal-nivå, det synes jeg. Det nytter ikke at det skal sitte noen i Oslo som ikke vet hvordan folk har det her, som skal sitte og bestemme. Det nytter ikke.
Flere snakker om forvaltningen, forskere, «vernere» og ikke minst maktforhold mellom by og land i samme åndedrag som de snakker om ulven. Folk synes at de ikke blir tatt alvorlig, ignore-res, latterliggjøignore-res, stemples som bygdetullinger, osv. Selv om deler av sitatene ovenfor bærer preg av å være nokså standardiserte presentasjoner, er det ingen tvil om at de fanger opp en dyptfølt forståelse av situasjonen. En etablert diskurs står til disposisjon, i våre dager formidlet ikke bare gjennom sosiale nettverk, men også i høy grad gjennom sosiale medier. Men den er også sann på den måten at den formidler et budskap som er viktig for informantene. At den inneholder det vi kan kanskje kalle klisjeer, gjør den ikke mindre dekkende for den opplevde livssituasjonen. Vi tar alle i bruk etablerte «skript» om verden for å beskrive den fra vårt eget perspektiv. Dette er kollektive forestillinger om virkeligheten, så at de deles er en selvsagt ting.
Den diskursen vi her står overfor, handler om små lokalsamfunn og en hel livsform under press.
Dette må forstås på bakgrunn av de sosiale endringsprosessene som pågår i bygdene, og som ulvekonfliktene er uløselig knyttet til. I meget korte trekk handler det om sentralisering og avfol-king som går hånd i hånd med nedgang i den ressursbaserte økonomien og en kulturell ‘urbani-sering’, og – ikke minst – endringer i verdigrunnlaget for naturforvaltningen. Det siste innebærer mer vern og restriksjoner, og vern av ulv er et av de mest symboltunge eksemplene. Sosiale grupper med røtter i tradisjonell utmarksbruk og en rural kultur kan oppleve dette som truende, og at de er på defensiven i et ujevnt maktforhold. Dette er en viktig faktor som driver kampen mot dagens ulveforvaltning, og mot dem som er ansvarlige for den. For mange blir motstand mot ulv, eller i det minste mot dagens forvaltningsregime, et ledd i en kamp for en hel livsform, og dermed noe som skaper et intenst engasjement.
Hvordan menneskenes plass i landskapet forstås, og hvordan spor etter menneskelig virksomhet i landskapet betraktes og verdsettes, er avgjørende for hvordan folk ser på ulvens plass i det samme landskapet. Landskapsforståelsen som uttrykkes i det norske ordet «utmark» er sentrert rundt idealet om at fornuftig ressursutnyttelse er en plikt, og at spor etter menneskelig virksomhet er med på gi landskapet verdi. Ulven forstyrrer harmonien og har derfor ingen plass i bruksland-skapet – og hele Norge er et slikt brukslandskap. Bakenfor ulvekonfliktene finnes en dyp uro over endringer i måten naturen brukes på (Ghosal et al. 2015, Skuland og Skogen 2014).
I tillegg til at ulven blir viklet inn i en problematikk som er mye bredere enn rovdyrforvaltning, skaper den problemer for jegere, og særlig for bruken av løs hund under elg- og harejakt. Jakta er av mange grunner viktig i ulveområdene, og for en del – særlig menn – er den en bærebjelke i livet. Jakt representerer også en symbolsk ‘bru’ tilbake til en høstingskultur som ellers er i ferd med å bukke under. Vi har gått dypere inn i dette i tidligere studier (se Skuland og Skogen 2014, Skogen et al. 2017), og det er ikke slik at folk med et bruksorientert landskapssyn er tilhengere av å utnytte naturen slik at menneskene vinner og naturen taper. Utmarka er et kulturlandskap formet av generasjoners fornuftige og møysommelige bruk. Et slikt kulturlandskap oppfattes som det beste for alle, også for skogen og viltet, fordi det blir pleiet. Ettersom det oppleves som et bytteforhold, har mennesket en rettmessig og naturlig plass i kulturlandskapet. For de som ser på landskapet på denne måten, betyr avvikling av bruken av landskapet ikke å gjeninnføre urørt natur eller villmark. Det er ikke urørt villmark som kommer tilbake når det gror igjen, men forfall og kaos. Å ikke lenger bruke landskapet betyr å bryte båndene til tidligere generasjoners arbeid, og å ødelegge det landskapet de har skapt.
Det som må forsvares er således ikke bare lokalsamfunn, men utmarka som kulturlandskap,
«høstingskulturen», «jakta», og bygdekulturen mer allment. Sosiale nettverk som verdsetter og viderefører elementer i en slik bygdekultur, ikke minst knyttet til jakt, har vi også observert ved Østmarka. Her var lokalsamfunnsperspektivet mindre framtredende i de fleste av våre intervjuer.
Ikke fraværende, men mindre eksplisitt. Det betyr ikke at det ikke kan være viktig også der (det er vi temmelig sikre på at det er i enkelte deler av de østlige områdene, og i en av fokusgruppene var det klart til stede), men det er nok en større del av befolkningen som finner sin sosiale for-ankring i andre typer nettverk enn de rent lokale. De kan likevel være bygget rundt en høstings-kultur og andre bygdeverdier, slik vi bl.a. så konturene av i vår fokusgruppe med jegere.
Når ulven dukker opp i Østmarka, har jegere og andre lokale med en tradisjonell orientering, f.eks. i Enebakk og omegn, en diskurs som ligger der ferdig og venter på dem, og som de bare
kan ta i bruk. Dette skyldes nettopp koblingene til generelle sosiale mekanismer og overordnede forhold i samfunnet som oppfattes likt av grupper som har mye til felles, og der det finnes etab-lerte fortolkningsrammer. Fortolkningsrammer som ikke bare gjelder ulven, men også nettopp slike mer overordnede forhold som f.eks. makt (over naturforvaltning, jakt, men også mye mer).
Det er også påfallende utbredt kunnskap, både rundt Østmarka og Osensjøen, om situasjonen på den andre studielokaliteten. Det viser blant annet at flere av våre informanter har vært enga-sjert i ulvesaken i lengre tid, før ulven kom til dem. De har ikke bare kunnskap om forholdene andre steder, de kan også ha personlige erfaringer med ulv fra andre steder enn der vi intervjuer dem. Det er det flere eksempler på i materialet.
I vår tidligere forskning har vi støtt på en utbredt oppfatning om lokalsamfunn under press, nær-mest under angrep (Skogen et al. 2017). Også i denne studien kommer dette tydelig fram hos en del av informantene rundt Osensjøen, altså blant folk som bor i grender som er mindre, mer
«avsides» og formodentlig sosialt tettere enn det vi stort sett finner rundt Østmarka.
En kraftfull bygdediskurs maner fram bildet av lokale fellesskap under et overveldende press fra fiendtlige ytre krefter. Men lokale felleskap, eller kanskje vi skal si fellesskapsfølelse i lokalsam-funn, vokser ikke opp av jorda verken i bygda eller i byen. De blir aktivt konstruert; folk må i en viss forstand velge å forstå lokalsamfunnet som et fellesskap. Tatt i betraktning at det vanligvis er lett å oppdage interessemotsetninger i ethvert lokalsamfunn, er det absolutt mulig å betrakte lokalsamfunnet som noe helt annet enn fellesskap.
Vi har pekt på de store endringene som norske bygdesamfunn gjennomgår. Økonomisk moder-nisering, sosiokulturell differensiering og større sosial og romlig mobilitet gjør at landbruk og utnyttelse av naturressurser ikke er en opplagt basis for lokalt fellesskap. Noen av disse forand-ringene, slik som færre arbeidsplasser i tradisjonelle næringer, fraflytting, trusler om og nedleg-gelse av institusjoner som post og skole, vil de fleste oppfatte som negative. Store endringer fører til en form for sosial turbulens som kan oppleves truende, og det svekker ikke behovet for et fellesskap – det tvert imot styrker det. Behovet for symbolske uttrykk for fellesskap og indre samhold blir gjerne særlig sterkt når det materielle grunnlaget for et lokalsamfunn forvitrer eller settes under press. I slike situasjoner kan folks behov for å markere samhold øke, og et bilde av ytre trusler kan bidra til å understreke indre fellesskap, og markere forskjellen mellom «innenfor»
og «utenfor» gjennom å gjøre grensene ekstra tydelige (Cohen 1985).
Selvsagt er det en del mennesker som påvirkes negativt av utviklingen. Selvsagt er det en del som rammes økonomisk eller på andre konkret følbare måter av ulvens tilbakekomst. Sånn sett kan bestrebelser på kollektiv motstand mot dagens forvaltningsregime være rasjonelle valg som handler om å ivareta egne interesser. Men en annen side ved dette, som angår mange flere enn de som rammes konkret, er at strukturelle og kulturelle endringer kan true både individuelle og kollektive identiteter. Identitet, altså hvordan man forstår seg selv og hvordan man presenterer seg selv for andre, har mange kilder. Men det er ingen tvil om at virksomhet, hva man gjør, i arbeid og på fritida, spiller en svært viktig rolle. Derfor kan strukturelle endringer, som forandrer folks daglige livsførsel, gjøre det vanskelig å bevare følelsen av kontinuitet i spørsmålet om
«hvem man er».
Opplevelse av sosialt fellesskap er også uløselig knyttet til identitet; til folks forståelse av hvem
kollektive identiteter. Men denne motstanden kan ha ganske forskjellig innhold for ulike grupper innenfor den «motstandsfronten» som påberoper seg det lokale fellesskapet (Cohen 1985, Sko-gen et al. 2017). Det vi har sett i tidligere studier, er at mange flere enn de som er uttalte «ulve-motstandere» kan dele et syn på «storsamfunnet» eller staten som undertrykkende og fiendtlig i en mer allmenn forstand (Skogen og Krange 2003, Skogen et al. 2017). Dette har to konse-kvenser, nemlig at det lokale fellesskapet kan slutte rekkene i enda større grad om andre spørs-mål (som skolenedleggelser, for å ta et aktuelt eksempel), og dessuten at det å framstå som aktiv ulvetilhenger kan forstås som svikefullt også av de som faktisk ikke har noe imot ulven.
Denne siste mekanismen kommer vi nærmere tilbake til.
I noen grender rundt Osensjøen oppsto en voldsom og symboltung effekt gjennom politiaksjonen for et par år siden, der en rekke jegere ble innbragt grunnet mistanke om ulovlig jakt på ulv. Det var en stor politioperasjon i flere kommuner, og den var en del av prosessen om førte fram til domfellelse av flere jegere fra Elverum. Men for jegerne fra vårt studieområde ble alle siktelsene frafalt. En stor aksjon med bevæpnet politi, som attpåtil viste seg å være grunnløs, kan selvsagt lett ses som det ultimate overgrep mot bygda. Tankene går til andre deler av verden, der det er vanligere at statens voldsmakt viser seg på denne måten. Det var en dramatisk hendelse som kan ha framkalt «maktkritiske» holdninger nesten uansett folks tidligere oppfatninger av forholdet mellom staten (eller «storsamfunnet») og lokalsamfunnet. Det er vanskelig å tenke seg et tyde-ligere uttrykk for at lokalsamfunnet faktisk er under angrep, og må slutte rekkene.