Den manglende tilliten til forskning kom tydeligst til uttrykk blant de som i større eller mindre grad var negative til ulv i nærnaturen, og knyttet seg særlig til tre spørsmål: ulvens genetisk opphav, variasjon i ulvers atferd og ulveforskernes integritet.
Blant informantene som uttrykte skepsis til ulvens til stedeværelse, virket det som mange var opptatt av å formidle at personlige opplevelser, som at ulven er et fascinerende dyr (se for ek-sempel sitatet over), er lite relevant i den store sammenhengen. Snarere understreket de at de faktiske konsekvensene av å leve med ulv, interessemotsetningene som ligger til grunn for kon-flikten og det politiske spillet i ulvedebatten, er sakens kjerne. En viktig del av spillet knytter for dem an til den vitenskapelige kunnskapens autoritative rolle, og hvordan forskningen brukes til å ugyldiggjøre deres egne observasjoner og meninger. Det kan dermed virke som om det har blitt et poeng å motsi forskerne på forskningens egne premisser. Tar forskerne – etter informan-tenes syn – feil på ett punkt, kan de også ta feil på andre områder av avgjørende politisk betyd-ning. Kan man så tvil om det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget eller om konsensus mellom
Osensjøen, nabolagsgruppe 2
D: Det som blir litt interessant nå er at det jo nå er stor fokus på DNA, og hvor disse ulvene opprinnelig kommer fra. Og hvis det viser seg at de ikke kommer i fra Russland eller Finland, hva skjer da?
C: Det har de funnet ut allerede på universitetet.
D: Ja, hva skjer da?
C: Nei, de er for det.
D: Da er vel det godkjent. Da tar vi altså inn en fremmed art her.
C: Ja, men jeg mener at de sa at de kom fra noen av de baltiske statene jeg. At de hadde funnet ut det.
I: Det er de samme … altså det er jo på en måte den samme opprinnelsen kanskje?
C: Nei, det er ikke det. Nei, det er ikke det skjønner du.
I: Nei, det er kanskje ikke det?
C: Og hvordan har den kommet den veien der da?
I: Altså, jeg …
C: … dette er helt nytt, fordi de var og tok prøver under ulvejakta fra universitetet. Det er der de holder på nå og de har kommet frem en del ting som er ganske interessant.
I: Mhm, for… ja det skal jo gås igjennom på nytt etter hva jeg forsto. Nye [prøver].
C: Ja.
Flere betvilte også forskernes redelighet og motivasjon. Tanker om tette forbindelser mel-lom ulveforskere, miljøbevegelsen, forvaltningen, toppolitikere og andre sentrale maktper-soner ble uttrykt i flere intervjuer. En felles agenda, tildekning av fakta og hemmelig utset-ting av ulv er sentrale elementer i disse fortellingene. Forskningens rolle har, slik de beskri-ver det, bestått i å legitimere en politisk villet utvikling om reintroduksjon av ulv i Norge – til en hver pris. En utvikling forskere bifaller, mente de. I sitatet som følger fortsetter infor-mantene fra fokusgruppeintervjuet over diskusjonen om ulvens opprinnelse. Utdraget illus-trerer hvordan den sviktende tilliten også omfatter lovverket.
Osensjøen, nabolagsgruppe 2
B: Da kan du lure på hvorfor ikke Arbeiderpartiet støtter det da. Nei, fordi han Torbjørn Berntsen satt som miljøvernminister når ulven kom tilbake igjen! Torbjørn Berntsen, [navn på forsker], Stein Lier Hansen og han høyesterettsadvokaten var på en hytte på Finnskogen og gjorde om Norges lover, naturmangfoldloven, til fra å gjelde også hybrider da, bastarder. At det også skulle tolkes som vill ulv, eller ulv. På slutten av 80-tallet og på begynnelsen av 90-tallet, og det var han Torbjørn Berntsen som satt med Arbeiderpartiet da, hvorfor støtter dem ikke dem forsk-ningen da for å finne ut hvem ulven er? Dette her går helt opp til toppen. Det er det ingen tvil om.
A: Det er så korrupt.
D: Men det er litt merkelig hvis dem skal godkjenne en hybridisering da. Altså da fortrenger du en ekte ulv i forhold til hybridisering. Og det er jo skremmende da, altså da begynner du å tukle med naturen.
B: Ja, altså ulven har jo … i en tidlig forskningsrapport så visste vi at det var to hanner da, eller to tisper, eller hva det begynte med ikke sant. Og det blir ikke mye valper av samme kjønn da.
Og så plutselig så begynte det å poppe opp valper på Finnskogen og rett ovenfor svenskesiden
I: Mhm, men det har vel vært enighet om at man skal ta ut hybrider så langt. Det har jo vært gjort også. Det er også inntrykket fra før det. Det er det vel ingen som egentlig ønsker å …
D: Ja da, men altså det de ser [etter] er hybrider, men jeg tror det er mye rart som går rundt i skogen som vi ikke vet hva er.
I: Ja, det er det jo mange som tror på.
D: Det er nok… jeg tror ikke vi skal tvile på at det har blitt satt ut dyr. Og hva de dyra er, om det er ekte ulv eller hvor dem kommer ifra eller om det er hunder i det? Det er det vel ingen som vet, men når du ser hvordan de ser ut så er det veldig mye rart. For eksempel hun der Galven-tispa som de merka og flytta på og flytta på og flytta på.
B: Tre ganger.
D: Den kom tilbake igjen til det samme stedet. Den ser jo ut som en dingo.
B: Ja, den gjør jo det.
D: Det er det er jo ikke ulv.
C: Ja, og den var genetisk viktig?!
Vi har i tidligere publikasjoner beskrevet de kunnskapsrelaterte konfliktlinjene som følger ulven (f.eks. Skogen et al. 2017). Vi vet derfor fra før at mye av uenigheten dreier seg om hvor store bestandene er og om hvordan dyra oppfører seg, og dermed også om jaktkvoter, felling og fo-rebyggende tiltak. I denne undersøkelsen var det, foruten spørsmålet om ulvens genetikk og opprinnelse, særlig individuelle og flokkvise variasjoner i ulvens adferd overfor mennesker som opptok de som uttrykte mistillit til ekspertkunnskap. Som nevnt var det stor misnøye med at det ikke ble drevet jakt i Slettåsreviret vinteren 2018. Både blant ulvetilhengere og -skeptikere ble Slettåsflokken beskrevet som spesiell i den forstand at dyra utviste liten frykt for mennes-ker. Som vi så i kapittel 7, var det mange argumenterte for at forvaltningen burde tatt kon-sekvensene av den observerte avvikende atferden, og tillatt jakt. Desto større var frustrasjonen over at ulveforskere, etter informantenes syn, har gått langt i å avvise lokalfolks erfaringer på dette punktet, og at det i det hele tatt skulle være noe spesielt eller unormalt ved Slettåsulvene.
Osensjøen, nabolagsgruppe 2
B: Men det er jo litt slik at jeg føler at Slettåsflokken går opp veien for andre ulver. At alt er normalt med Slettåsflokken. For ti år siden var jeg på seminar med [navn på forsker], ikke sant, og det stod at det var helt uaktuelt at ulven gikk på [XXX]. Og nå er det liksom helt normalt at den går på [XXX], for det har Slettåsflokken begynt å gjøre. Og det var helt unormalt at ulven var på gårdsplassen, men så begynte Slettåsflokken å være der. Og først så var det ungulvene som var der og etter hvert så kom alfaparet inn på gårdsplassen, og alt er normalt. Alt er [definert som] normalt hele tida. Ettersom dem finner på nye ting så er det normalt.
I: Jeg tror at det, det er nok en del diskusjon om det er [normalt], uten at jeg kan … dette kan jeg ikke noe om altså, bare så dere er klar over det. (…)
B: Det er jo ganske fantastisk, at når man går til Sverige, sammenligna så ble det [skutt] tre ulver fra Slettås – i fjor, blant annet i Stockholm. Og den ulven som var i Stockholm som ble skutt sist, den så jeg jo mye på kirkegården og jordet [her]. Og da stod det jo i en rapport (…) at dem spiste bare åtsel. Så da sa jeg: «Hva slags åtsel de har spist på kirkegården og jordet, det tør jeg egentlig ikke å tenke på. Men det turte jeg ikke.» [Latter]
C: Nå, de spiste jo opp bikka til [navn på person]. Det var jo den tispa som ble skutt i Stockholm…
B: Ja, det var jo den de skøyt etter med …
B: Ja, stemmer det.
D: Ja, der skremte de jo henne med knallskudd da.
C: Ja, men hun kom jo rett tilbake igjen.
D: Ja, okay.
C: Den brydde seg ikke om det. Så.
Også blant informantene fra kommunene rundt Østmarka, ble Slettåsulven omtalt som avvi-kende, og mange kjente godt til historiene fra området rundt Osensjøen. I flere av fortellingene om møter med ulv på nært hold i Østmarka, identifiserte informantene ulven som en utvandrer fra Slettåsreviret som oppholdt seg i Østmarka i en periode. Det kan virke som om den styrkede lokale motstanden mot forskning vi observerte rundt Osensjøen, i stor grad bygger på en opp-fatning om at det fra forskerhold avvises at ulvefamilier og -individer har ulik atferd, og dermed også at ulvene i Slettås er spesielt nærgående. Regjeringens beslutning om å ikke tillate felling av ulv i Slettåsreviret i 2017 settes av en del informanter i sammenheng med dette.