M OTORIKK

For personer med en synssvekkelse kan det være vanskelig å få med seg ulike detaljer.

Med denne informasjonen som utgangspunkt var jeg nysgjerrig på hvordan disse

utfordringene påvirket barnet i forskjellige situasjoner i løpet av barnehagedagen. Både foreldrene, pedagogisk ledere og støttepedagogene fikk spørsmål om hvordan barnet hadde blitt kjent med de forskjellige områdene i barnehagen. Ingen av barna hadde fått noe spesiell oppfølging når de skulle bli kjent og starte i barnehagen, men både Jonas, Vilde og Sigrid hadde hatt større søsken som gikk i samme barnehage. På den måten hadde de vært med på både hente og bringe situasjoner og under andre sosiale arrangement i barnehagen.

Med tanke på at barn med synssvekkelse kan ha vansker med å se detaljer ble det også naturlig for meg å spørre både foreldrene, de pedagogiske lederne og støttepedagogene om hvordan barnet oppførte seg/lekte ute på en lekeplass, på tur eller i barnehagen.

Alle informantene trakk frem viktigheten av at barnet var kjent på området det lekte eller gikk tur til.

Hvis hun er kjent, sånn som i barnehagen der kjenner hun uteområdet godt. Da er hun litt mer avslappet enn på et nytt område, da er hun litt mer usikker. Hun

Både pedagogiske ledere, støttepedagoger og foreldrene fortalte at de opplevde barnet mer passivt på nye steder. I barnehagen til Jonas hadde de opplevd at han var passiv på vinteren ute. Han søkte mye til de voksne og var lite i lek. Dette hadde de snakket om på ansvarsgruppemøte, og de stilte spørsmål ved om det at Jonas var passiv kunne

forklares med det mørke været som gjorde at kontrastene ikke kom godt nok frem.

Videre uttrykte Marit at situasjonen hadde endret seg når det ble vår og lysere i været.

Som et oppfølgingsspørsmål til hvordan barnet lekte ute i barnehagen var jeg interessert i å vite hvordan barnet oppførte seg på tur med barnehagen.

På tur valgte Sigrid tidligere alltid å holde hånden, og hun var litt sånn forsiktig.

Derfor har hun og jeg vært mye i skogen, og vi har gått disse turene som vi pleier å gå med barnehagen, slik at hun kan de. Ja og hun har fått løpe der hun har følt hun kan løpe, og klatre der det går an å klatre, så alt det de andre barna gjør lett har vi øvd på. (Nina).

Her beskriver Nina hvordan de hadde valgt å jobbe for at Sigrid skulle bli mer selvstendig og trygg når barnehagen gikk på tur.

Hilde fortalte også om utfordringer som de opplevde når barnegruppen til Ola gikk på tur. Hun beskriver Ola som en aktiv gutt med mye pågangsmot.

På tur kan det være farlig. Spesielt om høsten når det er skumring og mørkt. I skogen så klarer han ikke å se humpene, så han kan gå rett utfor stup, fordi han tror det er vei, men veien har stoppet. Han har mye mer pågangsmot enn noe annet barn jeg kjenner. Han kan gå opp en bakke med de korte beina, han puster og peser i det ulendte terrenget. Det er masse steiner og kvister. Han snubler og faller, men når vi spør om han vil ha hjelp svarer han tvert NEI. (Hilde).

De ulike pedagogiske lederne og støttepedagogene trakk på ulikt vis frem viktigheten av at barna hadde ekstra støtte når barnegruppen skulle gå på tur. Noen av barna, slik som Ola var veldig aktive og trengte dermed en annen oppfølging enn barn som var mer passiv. Måten barnehagene støttet barna med moderat og alvorlig synssvekkelse på når

de var på tur var dermed noe ulik. Noen barnehager valgte at en voksen fikk et ekstra ansvar for dette barnet på tur, mens andre valgte at støttepedagogen var med på tur.

Barnehagen til Jonas på 2,6 år valgte å ha han i vogn når de gikk på tur.

Vi går til samme sted, slik at han skal være bevisst på terrenget. Og da har vi sett at når han går frem til turstedet selv, blir han ganske passiv nede i skogen, sikkert fordi han er sliten. Så da endret vi, han satt i vognen frem til turstedet, og da fikk han den sosiale biten sammen med de andre barna nede i skogen. (Marit).

Jeg tolker her at Marit beskriver hvordan utfordringene som Jonas har med å gå i ulendt terreng også kan hemme den sosiale utviklingen. Når Jonas bruker mye krefter på å gå i ulendt og ukjent terreng fører dette til at han ikke har samme energi til å være sosial sammen med de andre barna. På grunnlag av dette har de valgt å ha Jonas i vogn når de går på tur. Det er bare Marit som forteller om hvordan de motoriske utfordringene også kan hemme Jonas sosialt når barnehagen er på tur. At de andre informantene ikke sier noe om dette kan være tilfeldig. Da de andre barna er eldre enn Jonas kan det hende at de har mer trening i sosialt samspill sammen med andre barn.

For barn i barnehagealder er gjerne formingsaktiviteter eller andre finmotoriske

aktiviteter en del av barnehagehverdagen. Jeg spurte dermed informantene om hvordan barna med moderat og alvorlig synssvekkelse fungerte i ulike formingsaktiviteter.

Moren til Ola ytret i intervjuet en bekymring for den finmotoriske utviklingen hans.

Han har slitt litt finmotorisk. I forhold til tegning så har han ligget lenge på rablestadiet, kanskje til han var 4,6 år. Jeg som foreldre tilkoblet ergoterapeut for jeg syns ikke dette var bra. Han hadde ikke noe utvikling. Barnehagen tenkte at han måtte få lov å tegne sånn. Men jeg som mor tenker at han skal videre på skolen, og da kan han ikke ligge langt bak allerede før skolestart. (Ida)

Når jeg så spurte Hilde om hvordan han fungerte i finmotoriske aktiviteter i barnehagen fikk jeg et litt annet svar enn Ida gav. Hilde uttrykte at Ola tidligere ikke hadde vist noe særlig interesse for finmotoriske aktiviteter. Han hadde ikke lyst til å tegne og valgte heller fysisk aktivitet og lek. Hun mente dette kunne skyldes synssvekkelsen, når det var

tungt for Ola å holde på med finmotoriske aktiviteter så valgte han mer fysisk lek i stedet. Hilde la også til at de hadde opplevd at Ola hadde begynt å få litt mer ro i høst. Da begynte han blant annet å vise interesse for perler.

Nina uttalte at også Sigrid tidligere har vært et barn som valgte vekk finmotoriske aktiviteter. Men at dette nå har endret seg. Nina uttaler at:

Finmotorikk har vi jobbet en del med. Så nå perler hun med små perler. Hun er også blitt veldig flink med puslespill og har et godt blyantgrep. Tidligere har hun ikke vært noe tegner. De gangene hun ble satt til bordet ble det rabling. Så vi har jobbet med å tegne vannrette og loddrette streker, sirkler, firkanter og trekanter. Nå kan hun det og hun tegner alt. Hun er blitt skikkelig god på å tegne. (Nina).

Svarene til informantene bærer preg av at det er ulik alder på barna med synssvekkelse.

Hos de yngste barna var ikke finmotorikken og formingsaktiviteter en så stor del av barnehagedagen enda. Personalet i barnehagen uttalte i intervjuet at de var bevisst at dette kunne bli en utfordring seinere for barnet.