Noe som var gjennomgående hos alle informantene var enten at de selv opplever forskjellsbehandling av lydmenn og teknikere i musikkbransjen, eller at de ser andre kvinnelige kollegaer gjør det.
Informant 3 forteller at det ofte er en forventning fra lydmennenes side at kvinner ikke kan noe teknisk og overlater det til menn. Hun sier det har mye med hvor kvinner stiller seg selv:
”[…] for man kan og diskriminere seg selv i sitt eget hode og tro at ’åja, nå tenker de
(lydmenn) at jeg er teit fordi jeg ikke vet hvilken DI-boks jeg skal koble i pianoet mitt’, men det er ikke sikkert de egentlig tenker det”. Hun har kjent på dette og tidligere blitt negativt påvirket av en forventning om at man som kvinner ikke kan. Men hun prøver også: ”Men jeg merker jo og det sånn at jeg klarer å koble opp pianoet riktig og at sånne ting har litt cred da, selv om det ikke er så avansert så er det litt sånn ’hun klarer seg jo fint jo’ ”.
Denne forhåndsdømmingen fra lydmenns side om at kvinner ikke kan eller ikke er gode på det tekniske, fikk informant 4 til å ta en bachelorutdannelse i musikkteknologi for å hevde seg teknisk og motbevise dette:
Jeg må innrømme at jeg tok musikkteknologi bachelorgraden litt fordi jeg ville kunne hevde meg, og at jeg hadde veldig lyst til å kunne sånne nerdeting. (…) og bare kunne snakke om mikrofoner i timevis. Og liksom kunne yrket mitt på den måten og da.
Informant 2 sier derimot: ”[…] jeg har fremdeles veldig stor vanskelighet for å tro at jenter uansett vil sitte hjemme og høre på lydforskjeller og forstå hvordan disse transformeres ifra noe du hører i et rom til å ta det inn i et annet rom og gjengi det på nytt”. Det er akkurat dette informant 4 har ønsket å motbevise og har motbevist med sine tekniske ferdigheter. Informant 4 har tidligere opplevd at lydteknikere ikke hilser på henne, og at lydmannen spør hennes trommeslager om hvor hennes gitarforsterker og DI-bokser til datamaskinen skal plasseres. På bakgrunn av slike hendelser har dette ført til at hun nå må ha med egen tekniker som vet hvordan hun vil ha det og da slipper hun forskjellsbehandling. Informant 5 kan også fortelle om lydmenn som har blitt overrasket over hennes tekniske kunnskaper som kvinne:
Jeg har faktisk opplevd at lydteknikere får hakeslepp over at jeg kan det (koble opp DI-bokser). Det endte faktisk med at jeg var lydtekniker på Blå en kveld fordi at han ble så flau han som var der. At han ikke trodde at jeg kunne noen ting av det tekniske, og tilslutt så hadde jeg opplæring med han på Blå og han var så flau.
Informant 5 påpeker også hvor mannsdominert den tekniske delen av musikkbransjen fremdeles er. Hun tror behandlingen av kvinner er ubevisst hos de aller fleste lydmenn, og mener at dette er et mønster som vi må ut av.
Informant 6 sier at som kvinnelig vokalist må man takle ”en del uvitenhet og litt tungrodde”
lydmenn og lydteknikere, men at det har blitt bedre de siste årene. Akkurat som informant 4, har også informant 6 opplevd at lydteknikeren hilser på hele bandet utenom henne: ”Jeg tror og veldig mange av våre mannlige kollegaer blir bevisst på det og ser liksom hvordan vi blir forskjellsbehandla på en måte da (…) at de også ser det, og det er veldig kult da. For de stiller de spørsmåla vi burde stille (…)”. Til tross for at lydteknikere har oversett kvinnen i
situasjoner, mener hun det kan være positivt at det bidrar til en bevissthet og reaksjon hos de mannlige kollegaene som et bidrag til kampen for kvinnene.
Både informant 4 og informant 6 sier at de opplever at de må bevise for lydmenn i
jobbhverdagen at de faktisk også kan det tekniske. Informant 4 sier: ”Jeg kan bli sliten av å være der hvis jeg ikke jobber med riktige folkene, for å hele tiden måtte overbevise”.
Informant 6 sier at det er viktig for henne med overskudd og vise autoritet ovenfor lydmenn for å kunne bevise:
Men jeg kjenner jo på en måte at jeg bidrar til å ta ansvar selv og, og at jeg er veldig på lydteknikere og stille spørsmål og ’er det greit at jeg bruker det utstyret her? Er du komfortabel med den micen? Kan jeg bruke det her?’ (…) for å gjøre
arbeidssituasjonen bedre (…).
Informant 4 (og 6) sier at jobbhverdagen deres som kvinnelige artister blir veldig slitsom når man hele tiden må overbevise for lydmenn og teknikere at man faktisk kan noe.
Informant 5 har ikke opplevd nedverdigende behandling fra lydmenn selv, men forteller:
[…] jeg har jo snakket med mange kollegaer som er kvinner og musikere som har opplevd sånn helt sånne erkeeksempler på for eksempel at når de kommer på lydsjekk så sier da en lydtekniker som da ofte er mann ’å skal du søte lille jenta spille på den gitaren der?’ (…) ’vet du hvordan man skrur på en amp?’ .
Selv har hun tatt mye teknisk ansvar fra starten av og tror dette er en av faktorene for at hun ikke har opplevd noe selv.
Noe som flere av informantene nevnte i intervjuene er forskjellen mellom lydteknikere live og i studio. Mens det tidligere har vært et standard klassisk senario kan informant 1 fortelle at hun tidligere har opplevd å bli trakassert i studio, men at det de siste årene har blitt bedre:
”Men nå heldigvis så begynner det å bli yngre og yngre gutter som jobber i studio (…). Det blir med en gang mye mer kjønnsnøytralt”. Informant 4 kan også fortelle at i studio har hun opplevd at gutta i bandet henvender seg til den mannlige produsenten/teknikeren i stedet for henne, men tror at dette er ubevisst fordi menn er vant til å snakke med menn om ting. Hun sier også at hun sjeldnere opplever forskjellsbehandling i studiosammenheng.
Det er ikke tvil om at store deler av forskjellsbehandlingen som kvinnelige artister opplever i dagens musikkbransje skjer i den ”tekniske delen” av bransjen. Den både er i dag og har lenge vært mannsdominert, noe som kan være en av flere faktorer til det som kan oppleves som en nedverdigende behandling mot kvinner. En god del ubevissthet er ute å går i den
mannsdominerte bransjen, mener flere informanter. Samtidig som det er viktig å få inn bevissthet hos lydmenn og teknikere for å bryte opp i dette mønsteret.