Med debatten som var oppe sommeren 2014, var et av ”problemene” som ble tatt opp der at det er for få kvinnelige artister til de store kommersielle festivalene. Dette skapte kraftige reaksjoner fra alle kanter, og jeg snakket også med artistene i intervjuene om hvordan de forholder seg til dette.
Informant 2 er i mot at det skal være kjønnskvotering når det bookes artister til festivaler. Hun sier:
For eksempel når vi snakker om kvotering til festivaler og sånn, noe som jeg er veldig i mot. Ja, at det blir sånn 50-50. Jeg synes det er en umulig måte å måle kunst på for det første. Og for det andre så er det ikke like mange kvinner som holder på med musikk. Så jeg synes det er veldig trist at vi ikke kan snakke pragmatisk om det uten at det skal bli et spørsmål da om lojalitet til jentene.
En kjønnskvotering er for henne svært problematisk både fordi det er færre kvinner enn menn som holder på med musikk, og fordi det blir helt feil å måle kunst ut fra kjønn og ikke
kunstnerisk kvalitet. Det er viktig å kunne snakke om dette uten at kvinner mister sin lojalitet, slik det har en tendens til å være i dag. Hun mener det blir veldig konstruert når kjønnet skal styre både hvordan man som artist høres, blir sett på og bookes, og henviser til Susanne Sundførs kjente uttalelse ”jeg er ikke først og fremst kvinne, men først og fremst artist”, og mener at hvis man er artist så må man også tåle å bookes som artist og ikke som kvinne.
Informant 2 er tydelig på at musikken burde være det som er i fokus for booking til konserter:
[…] men som kunstner så er det veldig vanskelig å booke noen på, som bare skal ha en stillingsbeskrivelse. Det er et særegent originalt uttrykk som skal være ledende. Og da skal man ikke bestille på forhånd om det er en jente eller en gutt. Det er at det du leverer uttrykker det hele, summen av det hele som er viktig og ikke at du i
utgangspunktet er kvinne.
Informant 2 forteller videre at hun ikke synes at festivalbookingen er urettferdig selv om det ikke er 50-50-booking mellom kjønn. Både fordi det som nevnt er færre kvinner enn menn som spiller musikk, men også fordi hun mener at hele problemstillingen på mange måter er konstruert av media. Hun mener et større problem vil være om bookingen skjer på grunnlag av politiske krav om kvoteringer og at hun av og til ser tendenser til en homogen booking som er kjedelig. Hun påpeker videre: ”Men jeg tror virkelig ikke at det handler så mye om at jentene blir forbigått. Om det finnes, jeg synes ikke det finne gode nok tall på at det
stemmer”. Videre sier informant 2 at det er viktig å huske på at det er mye som skal tas hensyn til og mye som skal gå opp når det gjelder booking som datoer, penger, publikum i forhold til artist, balanse mellom artister til festivalen osv. Informant 6 sier og at det er andre ting enn det musikalske som spiller inn for festivalene: ”Men det handler jo til syvende og siste om ølsalg. Altså festivaler og utesteder er helt avhengig av å selge øl på festivaler for det er det man tjener penger på, og for å selge øl så må man ha et band som gir tilstrømning av folk som tenker ’yes, nå skal det drikkes øl’ ”. Informant 2 tror festivalene er glade for å få booket kvinner: ”Og jeg tror de priser seg lykkelig når en jente eller et jenteband har gjort det ganske bra og de kan rettferdiggjøre en plass høyt på plakaten. Jeg tror de er dritglad for det”.
Hun sier at kvotering som et politisk krav vil være synd mot selve kunsten og mot de gutter og jenter som jobber hardt for å komme et sted, men at man heller kan snakke om
bevisstgjøring rundt bookingen.
I motsetning til informant 2, er informant 5 klar på at hun er for kvotering av kjønn til festivaler, men at kvoterings-begrepet muligens på vurderes:
[…] det paradoksale er at i det man skal snakke om at det skal være like mange kvinner og menn så må man kalle det kvotering. Bare det i seg selv er jo litt sånn oppsiktsvekkende, fordi det er jo like mange damer som menn her i verden og da burde det jo egentlig være en selvfølge at det er like mange kvinner. Så hele kvoterings-begrepet er jo liksom ja, men det er jo å dra det veldig langt. Men jeg mener at det er kjempeviktig å snakke om kvotering, jeg mener at man skal kvotere.
Informant 5 hevder at det er ubalanse i bookingen av artister som det må skje noe med, og at kjønnsforskjeller ikke utjevnes av seg selv så man må våge å gjøre noe: ”Ja, det er en prosess, og å kvotere dem inn er en fornærmelse mot dem. Men så tenker jeg at det som er
fornærmelsen er jo at strukturene i f.eks. festivalbransjen gjør at kvinner bare mye sjeldnere bookes. Det er fornærmende”. Hun ser på kvotering som en forebyggende effekt, som en metode for å unngå nedverdigenhet hos kvinner og vil derfor ikke kalle kvotering for fornærmende.
Informant 4 mener at når det kommer til de store kommersielle musikkfestivalene så er hun i mot et kjønnskvotert booking. Hun mener at det er for seint å snakke om kvotering her og at det ikke er festivalenes ansvar: ”Det er så klart deres ansvar å være bevisste på det
selvfølgelig, men det er faktisk ikke deres ansvar å kvotere inn. Jeg føler at det er for seint, det må skje når ting… Ja, mer ned på grasrota”. Man må altså lengre ned i alder og fokusere
på å gjøre musikk mer attraktivt for kvinner slik at flere kvinne fortsetter med musikk, mener informant 4. Det er ikke opp til festivalene å utjevne den eventuelle kjønnsujevnheten som finnes, men: ” Og jeg vet ikke, ha kampanjer og gå ut i ungdomsskolen og vgs. og hente inn til flere fritidsklubber og ja. (…) Jeg synes at på festivaler er det vondt å skulle kvoteres inn”.
Hun er altså opptatt av at det er viktig at det blir gjort tiltak fra tidlig alder for å få jenter til å spille musikk og særlig instrumenter. Om dagens booking sier hun også:
Men samtidig så er det jo viktig å si ifra og at folk gjør statistikk og sånn for selvfølgelig det er mange festivaler som sikkert er på ’kompis-booking’. Og det
handler jo også litt om at det er veldig mange menn som driver med booking ikke sant.
Det blir flere ledd. Mange menn som gjør artistbookingen til festivaler, og mange menn som sitter å booker artister til andre festivaler ikke sant. Også er de kompiser og tar en øl også får man noe ut av det. Det skjer jo. Så det er viktig at de blir satt litt på plass noen av disse.
Selv om hun er i mot kjønnskvotering til festivaler hevder hun at det faktisk skjer booking som menn kommer bedre ut av enn kvinner fordi de er menn og mange menn booker. Men hun sier at selv om dette skjer er det ikke et stort og utbredt problem. Informant forteller videre om dagens festivalbooking: ”Jeg føler liksom at de aller fleste festivaler er skikkelig gode på å være litt ’out there’ og gå på masse konserter i løpet av året og ta jobben sin på alvor da, og da er det jo et faktum at de booker jo fortsatt en del kvinner”. Festivalbookingen i dag er altså gode på å følge opp musikk-Norge gjennom året for å vurdere ut fra konserter om hvilke band og artister som er gode å ha med på festivalen, mener informant 4.
Informant 6 sier at debatten 2014 har bidratt positivt når det kommer til festival-booking. Hun sier at nå er de på andre siden av bransjen -de som booker og arrangerer- blitt mer bevisste og det skjer en mye jevnere booking enn før selv om det ikke er noen direkte kvotering. Hun forteller at ved at aktørene har fått en bevissthet mot en eventuell kjønnsujevnhet, har de nå medgitt at dette er et problem og booker deretter og mange dyktige kvinnelige artister må bookes:
De vil aldri innrømme det, men det ville ikke skjedd for et år siden liksom. Det er ikke snakk om, og du ser at det er flere andre som kjører en linje der de første slippa er 50-50 kvinner, 50-50-50-50 menn. Det vil si at kvinner kommer høyere opp på plakaten og forhåpentligvis får like bra betalt og blir ansett som et vel så publikumstrekkende varemerke som sine mannlige kollegaer.
Informant 6 forteller altså at det har skjedd mye positivt i forbindelse med bookingen de siste årene, og påpeker viktigheten at en bevisstgjøring også hos apparatet til utøverne og sier at utøverne er avhengig av dem.