4. ANALYSE
4.2 K ROATISKE MEDLEMSKAPSFORHANDLINGER OG LI
4.2.2 LIs manglende forklaringskraft på de kroatiske medlemskapsforhandlingene
LI kan, som vist ovenfor, forklare forhold ved de kroatiske
medlemskapsforhandlingene, men teorien er svak på en del punkter. For det første vil man kunne hevde at teorien fokuserer for sterkt på det økonomiske aspektet, og ikke i tilstrekkelig grad tar for seg de geopolitiske årsakene (Miosic-Lisjak 2006:102). Når det gjelder Moravcsiks vektlegging av de økonomiske interessene for integrasjon, kan man finne at dette aspektet ikke nødvendigvis var det som veide tyngst fra de
eksisterende medlemslandenes side. De økonomiske fordelene ved kroatisk
medlemskap vil bli minimale. For eksempel, sett under ett utgjør Kroatias BNP 0,48
prosent av EUs BNP.16 EUs utvidelse østover, og særlig mot Balkan, kan i stedet sees som i størst grad å være et sikkerhetspolitisk anliggende. Dette blir tydelig hvis man ser på konsekvensene av krigen i det tidligere Jugoslavia. Denne førte til store
flyktningstrømmer inn i EU. Nå som situasjonen har roet seg, er det sannsynlig at det beste for EU vil være å ha Kroatia som et fullverdig medlem. Kroatia kan dermed virke som en buffer som kan hindre immigranter, så vel som å styrke samarbeidet i regionen mot kriminalitet, slik som menneskehandel, narkotika og organisert
kriminalitet (Miosic-Lisjak 2006:107). For det andre kan man hevde at Kroatia ikke spiller en avgjørende rolle under forhandlingene, og at regjeringen ikke handler i samsvar med press fra nasjonale aktører. Det er mulig å hevde at kroatene i liten grad styrer prosessen selv. Dette fordi Kroatia er under en konstant overvåkingsprosess, der Kommisjonen nøye følger utviklingen (Ibid.:103). Kommisjonen informerer videre medlemslandene om hvordan utviklingen forløper. EU kan dermed sees som en viktig aktør i forhandlingsprosessen (Ibid.:102).
På den andre siden er det her mulig å se at medlemsstatene kan spille en sterk rolle.
Storbritannia og Nederland nektet for eksempel i forkant av ratifiseringsprosedyren av Stabiliserings- og assosiasjonsavtalen å skrive under. Dette på bakgrunn av Gotovina-saken. Den endelige teksten forelå ikke før i desember 2004 i Brüssel. Den var et kompromiss mellom en blokk av EU-landene ledet av Tyskland og Frankrike, som argumenterte for umiddelbar start av forhandlingene, og en annen blokk ledet av Storbritannia, som argumenterte for et opphold i forhandlingene frem til Kroatia samarbeidet fullt ut med Haag (Ibid.:103). Videre, selv etter en eventuell positiv avis fra Kommisjonen er det fremdeles medlemsstatene som sitter med makten, da deres respektive regjeringer må ratifisere utvidelsesavtalene. Til tross for dette argumentet peker Miosic-Lisjak (2006:103) på at forhandlingsprosessen mellom Kroatia og EU består av kandidatlandet på den ene siden, og EU som organisasjon på den andre. Det hevdes dermed at hvert enkelt medlemsland ikke tar del i prosessen.
16 I 2007 var EUs BNP $14,380 000 000 000, mens Kroatias var $68, 980 000 000 (The World Factbook (h)).
Videre pekes det på at de innenrikspolitiske forholdene ikke spiller inn under
forhandlingene. Dette blir illustrert ved å trekke frem saken mot Ante Gotovina. Hvis kroatiske myndigheter skulle ha fulgt den generelle opinionen, ville han sannsynligvis ikke blitt utlevert til Haag (Miosic-Lisjak 2006:104-105). Dette skjedde som kjent, og dermed bestrides Moravsciks argument om at statspreferansene påvirkes av de
innenrikspolitiske forholdene. Et ytterligere tegn på at kroatiske styresmakter ikke lot seg styre av opinionen, er resultatet av meningsmålinger som ble foretatt i forkant av utleveringen. Her kom det frem at den negative holdningen til europeisk integrasjon steg fra 7,9 prosent i juli 2000 til 34, 5 prosent i juni 2004 (Miosic-Lisjak 2006:105;
Samardzija 2005:55).
Når det gjelder EU og Kommisjonens rolle under forhandlingene, hevder LI at disse kun spiller en sekundær rolle, og i stedet fungerer institusjonene som
problemløsningsverktøy. Dette er et av kjerneområdene til LI, og representerer
samtidig et element ved teorien som stadig utsettes for kritikk. Det er imidlertid mulig å finne tegn på at det motsatte kan finne sted. I forhold til forhandlingsprosessen mellom Kroatia og EU kan man hevde at Kommisjonen, dens president og Europaparlamentet var sterkt inne og øvet press på den kroatiske regjeringen. Et eksempel på dette kan man finne ved å undersøke hva som skjedde rundt saken om den økonomiske sonen i Adriaterhavet. Adriaterhavet er kjennetegnet av et svært rikt fiskeliv, og er således av stor interesse for spesielt Italia, Slovenia og Kroatia. På grunn av forurensning i det italienske farvannet, har italienerne fisket aktivt i områder som regnes for kroatiske (Miosic-Lisjak 2006:105-106). Da det kroatiske parlamentet skulle stemme over å etablere en eksklusiv økonomisk sone i oktober 2003, opplevde kroatene sterkt press fra Kommisjonen og daværende president Romano Prodi; hvis en slik sone ble opprettet, ville mange italienske og slovenske fiskere miste inntekten.
På grunn av det politiske presset bøyde den kroatiske regjeringen av. Kroatene benyttet seg av en mykere retorikk, og opprettet i stedet en økologisk-fiskeri sone.
Dette var imidlertid ikke godt nok for EU (Ibid.:106), og i juni 2004, da Kroatia ventet på Kommisjonens avis, uttalte Europaparlamentets utenrikskomité at den økologiske fiskerisonen var ett av tre uløste politiske problem mellom EU og Kroatia.
Under et slikt press bestemte den kroatiske regjeringen seg for at implementeringen av restriksjonene av den nye sonen ikke skulle gjelde EU-land. Dermed ble verken Italia eller Slovenia berørt (Miosic-Lisjak 2006:106). Man kan her hevde at
Kommisjonen og likeså Prodi, sammen med Europaparlamentet, handlet på vegne av EU i stedet for medlemslandene. På bakgrunn av de ovennevnte forholdene er det mulig å si at LI har en redusert forklaringskraft i forhold til Kroatia. Jeg vil nå undersøke om de forholdene som ikke lar seg forklare innenfor det realistiske rammeverket, kan forklares ved hjelp av den teoretiske metoden til kommunikativ handlingsteori.