L IBERAL INTERGOVERNMENTALISME

Andrew Moravcsiks teori om liberal intergovernmentalisme er en tilnærming der man ser på EU som et suksessfullt mellomstatlig regime, opprettet for økonomisk

gjensidig avhengighet gjennom fremforhandlet politikk (Cini 2003:103). På tross av at LI har vært utsatt for sterk kritikk fra flere hold, er det relativ stor enighet om at LI faktisk forklarer mye av statenes handling innad i EU (Schimmelfennig 2004:75).

3.1.1 Kjennetegn ved LI

LI inkorporerer både realistiske og nyliberale elementer, og tar spesielt for seg

forholdet mellom innenrikspolitikk og internasjonal politikk. Rasjonell-aktørmodellen står også helt sentralt i dens forståelse av staters preferanser (Cini 2003:103). I dette ligger det at det først fordres en forklaring på aktørpreferansene, dernest på det kollektive resultatet av de samlede individuelle handlingene basert på disse

preferansene (Schimmelfennig 2004:76-77). Her antas det at de mest fundamentale aktørene innenfor politikk er private individer, frivillige foreninger, politiske partier, velgere og byråkrater. Staters ulike prioriteringer og politiske ståsted er bestemt av disse samfunnsgruppenes interesser og påvirkning (Moravcsik 1993:483).

Hovedtanken er at aktørene, altså statene, velger den handlingen som maksimerer egen nytte under de rådende omstendighetene. Dette vil igjen tilsi at nasjonale politikere reflekterer preferanser innenfor innenrikspolitikk, og at alle beslutninger tatt av EU er resultatet av forhandlinger mellom stater (Cini 2003:103).

Man forklarer etableringen og oppbyggingen til internasjonale institusjoner som et felles resultat av gjensidig avhengige rasjonelle staters valg, og mellomstatelige forhandlinger i en anarkistisk kontekst (Schimmelfennig 2004:77). Stater er også de sentrale aktørene i internasjonal politikk. De handler i et anarkisk samfunn siden det, i følge teorien, ikke finnes noen overordnet autoritet i det internasjonale samfunnet (Ibid.:76). Det blir videre antatt at stater handler på bakgrunn av en enhetlig

preferanse. Økonomisk egeninteresse sees som en hovedforklaring på integrasjon, og

bestemmelser på internasjonalt nivå foregår gjennom mellomstatlige forhandlinger.

Disse forhandlingene utgjør også hovedarenaen for de store beslutningene, i følge Moravcsik (1993:476). Dette betyr igjen at internasjonale organisasjoner ikke anses som egne aktører, men snarere tilretteleggere for stabile forhandlingsfora. Dette skjer ved at de kan samkjøre aktiviteter, utvikle normer og handle som nøytrale

informasjonsaktører. Stater samkjører og delegerer makt til internasjonale

organisasjoner for å legge bånd på og kontrollere hverandre (Moravcsik 1998a:9).

Videre anser Moravcsik (1998a:13) Frankrike, Tyskland og Storbritannia som hovedaktører i integrasjonsprosessen, og han forventer at Tyskland vil være pro Europa, Frankrike mindre og Storbritannia minst rettet mot Europa (Moravcsik 1998a:34). Dette støttes av andre undersøkelser der det er funnet at Frankrike ønsker et sterkt Europa, men først og fremst ser EU som et middel for å utvikle egne

nasjonale interesser. Tyskland har tradisjonelt sett inntatt et positivt syn på videre integrasjon av EU, mens Storbritannia har vært opptatt av det mellomstatlige aspektet (Guerot et al. 2003:2-5).

For å forklare resultatet av internasjonale forhandlinger benytter Moravcsik seg av forhandlingsteori innefor internasjonalt samarbeid. Her betyr det at forhandlingsteori hevder at resultatet av internasjonale forhandlinger er avhengig av den relative

forhandlingsmakten til aktørene (Schimmelfennig 2004:77). Forhandlingsmakt på sin side, er et resultat av den asymmetriske fordelingen av informasjon, og fordelene ved en avtale (Ibid.). Samarbeidet mellom statene er frivillig i den forstand at verken militærmakt eller økonomiske sanksjoner blir brukt for å fremkalle enighet.

Moravcsik (1998a:18) slutter at det er mellomstatlige preferanser som har mest å si for integrasjonsprosessen, og hevder at EU-integrasjon best kan forstås som en serie av rasjonelle valg tatt av nasjonale ledere. Videre heter det at disse valgene samsvarer med muligheter og hindre som stammer fra økonomiske interesser til mektige

innenriksaktører, den relative makten til hver stat i det internasjonale systemet, og rollen til institusjonene (her EU) som bygger opp under troverdigheten til

mellomstatlige plikter (Ibid.).

3.1.2 Kritikk av LI

For å få en bedre forståelse av teoriens forklaringskraft i forbindelse med hvilke forhold som er med på å påvirke medlemskapsforhandlingene mellom EU og Kroatia, er det viktig å vurdere kritikken av den. Blant annet hevdes det at dens svakeste punkt er at den begrenser seg selv til å forklare europeisk integrasjon ved å se på

hovedavtalene som krevde mellomstatlige bestemmelser ved enstemmighet (Miosic-Lisjak 2006:101). På den måten blir det vanskelig å forklare hendelser som foregår innenfor EUs politikkutforming uavhengig av de store mellomstatlige møtene (Schimmelfennig 2004:81-83). Det er grunn til å anta at integrasjonsprosessen ikke kun lar seg styre under de mellomstatlige møtene. Et annet kjent ankepunkt er oppfattelsen av statenes entydige preferanser. Det er vanskelig å forstille seg at

statene kun opererer med én preferanse. Man vil kunne anta at sterke interessegrupper kan påvirke slik at staten i realiteten fremstår som en aktør med et sett av preferanser.

Videre kan man kritisere LI for å anta at medlemslandenes preferanser er fastsatte, slik at man ser bort fra at deltakelse i unionen i seg selv kan påvirke nasjonale interesser (Pierson 1998:41). Dette refererer til den sosiale interaksjonen som antakelig finner sted mellom medlemslandene innenfor EU. Man kan gå ut i fra at preferansene er stabile hvis man studerer økonomiske organisasjoner, men dette blir en vanskeligere antakelse når det gjelder politikkområder som innenrikspolitikk og nasjonal sikkerhet (Pierson 1998:41). Det er også ventet at overstatlige organisasjoner vil jobbe for å fremme interessene til det transnasjonale samfunnet (Schimmelfennig 2004:82). Teorien forklarer dermed i liten grad hvorfor EU som organisasjon og Kommisjonen som institusjon, i dag fremstår som relativt mektige aktører.

Argumentet om mellomstatlig forhandling kan kritiseres for å overdrive makten til de nasjonale regjeringene. LI feiler i å fange opp forhold i en svært kompleks og delt beslutningstakingsprosess (Pierson 1998:58). Det er også relativt lett å rette et kritisk blikk mot fokuseringen på økonomiske insentiver som hoveddrivkraft bak

integrasjonen. Særlig vil Sjursen (2002:499) peke på at normative argumenter i vel så stor grad er med på å forklare hvorfor den siste utvidelsen mot Øst-Europa fant sted.

Schimmelfennig (2004:81) retter også kritikk mot LI og Moravcsik. Han peker blant annet på at valget av caser for å forklare LIs fordeler kan være skjevt til fordel for LI.

For eksempel vil en teori som er basert på økonomiske interesser og mellomstatlige forhandlinger være nødt til å ha et høyt nivå av a priori plausibilitet for de

mellomstatlige forhandlingene (Ibid.).