Likestillingsforventning – opplevd likestilling

Alle parene ga uttrykk for at likedeling var noe de tilstrebet og egentlig anså som selvfølgelig. Er det lettere å ha likestilte relasjoner når man har likt kjønn? Weeks, Donovan og Heaphy (1999:91) viser som nevnt til at mange homofile generelt er overbevist om at homofile forhold er mer likestilte, både på grunn av maktubalansen i kjønnsroller, men også fordi menn og kvinner sosialiseres inn i forskjellige forventninger til hva et parforhold er.

Dermed kan det være lettere å oppnå et likestilt forhold som likekjønnet, siden man da går inn i et forhold med et likere ståsted (1999:91-92). Dunne viser til at for mange av informantene i hennes undersøkelse mistet husholdets forskjellige arbeidsoppgaver sin symbolske, kjønnede verdi, og fremstod for dem simpelthen som oppgaver som måtte utføres (Dunne 1999:74-75). I Sullivans nevnte undersøkelse uttrykte mange av parene at deres likekjønnethet gjorde at de ikke uten videre kunne lene seg på kjønnsroller og -forventninger, og at dette dermed nødvendiggjorde mye forhandling for å komme frem til en fordeling begge parter var fornøyd med (Sullivan 2004:97-98). Tirill påpeker muligheten for å løsrive seg fra kjønnsroller som likekjønnet i det hun sier:

Når man er sammen med en av samme kjønn, så må man reflektere en god del mer over det der med kjønnsroller, siden det ikke er automatikk i det. Sånn at…man kan ikke skylde på kjønnsroller, og man kan ikke legitimere ved å henvise til dem heller.

Denne muligheten oppleves altså ikke bare som en frihet, men også som en slags mangel på retningslinjer, som nødvendiggjør mer refleksjon og diskusjon rundt hvem som skal gjøre hva, på godt og vondt. Det gir rom for flere valgmuligheter i hvordan de skal løse arbeidsdelingen, men samtidig kan disse økte valgmulighetene innebære økt usikkerhet og risiko, i det at en risikerer at familielivet blir en lang argumentasjon og drakamp, slik Syltevik som nevnt påpeker i forbindelse med likestilte heterofile par (Syltevik 2000:102).

Tre av parene i undersøkelsen gir uttrykk for hvordan en likestillingsforventning og -familieideologi har resultert i likestilt arbeidsdeling og foreldreskap, slik de selv forteller at de opplever det. Mitt inntrykk av disse tre parene er at de setter pris på de mulighetene færre retningslinjer gir, og at de gjennom lange samboerskap har forhandlet seg frem til måter å dele og fordele praksiser på som de nå er fornøyd med og som oppleves som balansert. Disse

løsningene bunner i noe forskjellige begrunnelser og delingskriterier, som jeg nå vil gå inn på.

Helhetstankegang og tidsmessig likedeling

Tea og Tirill har en felles oppfatning av at jobb, husstell og barnepass er likeverdige familieoppgaver som alle utgjør en del av familiehelheten, og som må deles på en likeverdig måte dem imellom. De har definert det slik at alle praksisene som bidrar til familiefellesskapet er familiepraksiser, som alle er like viktige oppgaver som må utføres for at familiehverdagen skal gå rundt. For dem er det derfor tiden brukt på de forskjellige oppgavene som utgjør utgangspunktet for hvordan de skal dele oppgavene seg imellom. De gjør forskjellige oppgaver, men fordeler dem slik at de i sum bruker like mye tid på familiepraksiser, og dermed har like mye fritid, eller ”egentid” som enten kan brukes på egne sysler eller sammen som par. Tea legger til at de setter opp tidslister hvis de skulle bli uenige om fordelingen, for på den måten synliggjøre hverandres praksis, og kunne diskutere frem en justering av fordelingen så den på ny er likedelt tidsmessig. Denne helhetstankegangen rundt familiepraksiser fant Sullivan var et trekk som gikk igjen hos parene hun intervjuet, i det parene hennes anså husarbeid, barneomsorg og betalt arbeid under ett, som et totalt kompleks av familieoppgaver som måtte gjøres dag til dag, uke for uke (Sullivan 2004:97). Slik likestiller Tea og Tirill hverandre i forholdet, selv om de strukturelt sett kan sies å stille ganske skjevt siden bare en part er i betalt jobb.

Likeverdighet og ”panserlikestilling”

Siri og Susanne har også likedeling som mål, men fokuserer mer på likeverdighet enn på tid.

Siri forteller at et godt familieliv forutsetter likeverdighet mellom partene: ”(…)både likeverdige i at vi går ut og jobber, og får lov å følge våre karriereambisjoner og drømmer og sånn, men også likeverdige på hjemmebane. At vi har like mye ansvar, og er like godt kjente med, og like flinke til å ta oss av ungene”. Det er med andre ord viktig for dem å stille likt både i forhold til muligheter for å bygge seg opp en karriere, og i forhold til å ha ansvar foreldremessig. Siri og Susanne vil stille likt både som forsørgere og omsorgspersoner, både mulighetsmessig og ansvarsmessig. Susanne omtaler denne likestillingen som

”panserlikestilling”, og forteller at ”det er 50-50 på alt. Og blir det noe ubalanse, så retter vi det opp, hver på vår måte. Rimelig raskt.”, og videre at ”(…) for vår del så er det veldig likt, (…) både omsorg for barna, og vedlikehold i hjemmet, rengjøring og rydding og ordning og alt…det er ganske likt.”. Slik har det vært fra dag én, og Susanne legger til at ”sånn skulle

det være. Og vi er begge komfortable med det, og har ønsket at det skulle være sånn.” Paret gir her uttrykk for at de gjennom et bevisst, felles ønske om likestilling prøver kontinuerlig å dele på familiepraksisene på en måte som muliggjør både yrkeskarriere, hushold og foreldreskap for dem begge samtidig.

Fleksibilitet og rettferdighet

Pia og Pernille er også opptatt av å dele familiepraksisene på en måte som er mulighetsskapende, mer enn at man til en hver tid skal dele likt på alt. Men som Pernille understreker: ”Det er jo viktig at man kan være noenlunde rettferdig, sånn at ikke alle oppgaver tilfaller den ene”, fordi ”livet er jo fleksibelt hele tiden, og man er jo forskjellig.

Og man har forskjellige behov til forskjellige tider.” Og Pia forteller at dette er noe de har tatt opp tidligere, før de kom frem til en fordeling de var fornøyd med: ”Det tror jeg at vi har snakket en del om altså. I forhold til hva det er naturlig å gjøre, og det å dele på ting og…muligheten til å redefinere hvem som gjør hva. Det har vi hatt noen runder på.” I likhet med Pernille nevner hun rettferdighet som en styrende faktor for arbeidsdelingen, i forhold til at deres personligheter kunne ha ført til en praksismessig skeivdeling:

Hun er sånn ’gjøre nå’, mens jeg er litt mer sånn, ’ok, men jeg orker ikke akkurat nå. Tar det i morgen.’ Så sier hun ’ja men da kan jeg gjøre det’, ’nei, men da gjør jeg det’. For det kan jo ikke bli sånn at den som alltid melder seg, gjør. Det går ikke. Man har da en rettferdighetssans.

Det er altså viktig for dem at de skal dele familiepraksisene på måte som føles rettferdig for dem begge. Begge understreker også at det er viktig å gi rom for hverandres behov og muligheter, enten det er trening, alenetid, hvile eller en periode med utenbys jobbing, og dette er noe de kontinuerlig kommuniserer om for å ivareta både hverandre, forholdet og familiesamholdet. De forteller at de ser på det som viktig å dele rettferdig, men også at de ikke skal legge bånd på hverandre, i likhet med det Siri og Susanne gir uttrykk for. Deres fokus på kommunikasjon er noe Lilleaas også fant blant parene som hadde symmetriske, likestilte forhold i sin parundersøkelse på heterofile par (2003:214). Parene syntes å ha kontinuerlige og åpne diskusjoner, og tok hensyn til begges synspunkter når viktige avgjørelser ble tatt (2003:222).

Parene ovenfor er bevisste og reflekterte i sine praksiser på å ikke stivne i skjeve mønstre.

To av disse parene forsøker sågar å motvirke påvirkningen av kjønnsmønstre barna deres får gjennom barnehagen, som nevnt tidligere. Eventuelle forskjeller i familieroller tilskriver

parene personlighetsforskjeller, og det er viktig for dem å kunne bidra likt til fellesskapet selv om de som ulike personer kanskje bidrar med litt forskjellige ting. Samtidig tolker jeg disse parenes utsagn som at de sidestiller forsørgelse og omsorg som familiepraksiser, begge tillegges like mye sosial verdi.

Refleksiviteten parene her viser til er som nevnt ikke forbeholdt homofile, og er et trekk ved senmoderne parforhold generelt (Giddens 1992), særlig innen den utdannede middelklassen, der likestillingsdiskursen i størst grad har manifestert seg i praksis (jf.Syltevik 2000). Men samtidig: en del kjønnsmønstre ligger dypt i kulturen og i habitus, og kan være tunge å endre på, samt vanskelige å ikke la seg påvirke av (jf. Holter og Aarseth 1993, Lilleaas 2003, Røthing 2004). Selv om det kan argumenteres for at likekjønnethet kan gjøre det lettere å løsrive seg fra kjønnede posisjoner i familien, så er det ikke nødvendigvis slik (jf. Lauritzen 2008). Et av parene i undersøkelsen illustrerer dette, som jeg vil gå inn på nedenfor.