Det finnes liten forskning når det gjelder samfunnsdelen av kommuneplanen, dette gjelder også kommuneplanen sin arealdel. Det har latt seg gjøre å finne noen masteroppgaver som omhandler medvirkning og borgermedvirkning, disse er:
Medvirkning i samfunnsplanlegging og helsefremmende arbeid – mellom politikk og realitet. Roy Whittall Nordborg, Høgskolen i Vestfold, juni 2009.
Borgermedvirkning i arealplanprosesser - visjon eller virkelighet : med fokus på muligheten for en helsefremmende arealplanprosess. Udness, Ellen og Hjelm, Ingunn, Høgskolen i Vestfold, 2008.
Medvirkning ved planlegging av shared space, Andreas Rønsdal, Universitetet for miljø- og biovitenskap, 2010.
Medvirkning i kommunale reguleringsplanprosesser – holdninger og praksis i nordtrønderske kommuner. Per Morten Bjørgum, Høgskolen i Volda, 2011.
Marit Anne Bongo, Høgskolen i Volda 2013. Medvirkning i arealplanprosess i Alta.
Medvirkningens krav og praksis: en studie av Hammerfest kommune sin medvirkningspraksis. Universitetet i Tromsø 2014, Kathrine Hanssen.
29 De to første masteroppgavene omhandler medvirkning i forhold til helse, og de tre neste omhandler arealplanlegging. Videre er det en doktoravhandling av Eivind Brendehaug, Trondheim 2013, Mobilisering, makt og endring. Dette er en studie av deltaking i verneplanprosessen for oppretting av Breheimen nasjonalpark med tilgrensende verneområde.
Arthur Wøhni evaluerte planmedvirkning i storbyene i Norge på oppdrag fra entreprenøren Asplan Viak og KS (kommunenes sentralforbund). (Wøhni, 2007). Her er det tretten raguleringsplan-caser fra de fem største byene i landet som er gjennomgått i forhold til medvirkning, i rapporten oppsummeres ti råd for hvordan kommunene skal bedre medvirkning i arealplanprosessene.
Det har også blitt utarbeidet en NOU (Norges offentlige utredninger) i 2011 som har tittelen:
«Ungdom, makt og medvirkning». Denne utredningen er omfattende, og har fokus på organisering av ulike ordninger for barn og unges deltakelse. (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011). Den omhandler ikke ungdomsråd sin deltakelse i planprosesser, og har heller ikke planprosesser som tema. NIBR (Norsk institutt for by- og regionforskning) har utarbeidet en rapport med tittelen «de unge stemmene», (Knudzon &
Tjerbo, 2009), den har også fokus på organisering av ungdomsråd, men ikke hvordan ungdomsråd medvirker i planprosesser.
I rapporten til NIBR om planforskning og planutdanning i Norge, vises det til at det har vært liten kontinuitet og generelt liten forskning på planlegging i Norge de siste 20 årene. Det vises til ett forskningsprogram kalt «Miljøvern i norsk planlegging (MILKOM). Det vises også til annen forskning som var foretatt tidlig på 90-tallet, dette var kalt «Lokal transport- og arealpolitikk (LOKTRA)». Videre var byforskningsprogrammet 2000-2005 en oppfølging av MILKOM, denne forskingen omhandler storbyer, byer og tettsteder i endring, boligmarked og governance i norske storbyer. «Demosreg» som står for forskningsprogrammet Demokrati, styring og regionalitet blir gjennomført i to faser, første fase (2006-2010) er avsluttet. Dette programmet har tre tematiske hovedsatsinger:
1. økonomisk utvikling og strukturelle omstillingsprosesser 2. offentlig styring og planlegging
3. demokrati, deltakelse og identitet
30 Det vises til at denne forskningen ikke har vært særlig rettet mot planlegging, dette med unntak av boken Norsk planleggingshistorie 1965-2005 av Terje Kleven. (Kleven, Bjørn, &
Naustdalslid, 2011).
Punkt nr. 3 i «demosreg» kunne vært relevant i forhold til min problemstilling, men denne forskningen er lite rettet mot planlegging og dermed heller ikke borgermedvirkning i planleggingen. (Kleven, Bjørn, & Naustdalslid, 2011).
En artikkel tar for seg Volda, som er en kommune i samme område som disse to casene er hentet fra. Den om handler det å få borgernes initiativer implementert i kommunal
planlegging, om hvilke utfordringer en har i forhold til borgerne, kommunen sin
administrasjon og politisk styring. Det er borgerne som ofte tar initiativ til slik samhandling med det offentlige, dette har igjen medført at kommunen oftere har forventninger til
samhandling med private aktører. (Amdam J. , 2014).
Videre blir prosjektplanlegging og regional planlegging drøftet som en vital utfordring, (Zoete & Spit, 2002). Her vises det til at det er større ambisjoner når det gjelder
prosjektplanlegging enn overordna/regional planlegging, og at dette henger sammen med at prosjektet som planlegges har klare rammer i forhold til tidsbruk og pengebruk. Denne artikkelen omhandler Nederland.
Ekspertutvalget for kommunestruktur leverte i 2014 sin rapport om kommunestruktur i Norge, den inneholder også noen planfaglige vurderinger.
31
3 Teori
Teoriutvalget er langt fra eklektisk, det er derimot tenkt at Arnstein sin medvirkningsstige skal være bærebjelken i utvalget. Det er nødvending å ha med seg de fire
planleggingsretningene til Friedmann (1987). Dette da han har laget en systematisk oversikt/beskrivelse over de ulike tradisjonene som brukes innen planlegging. De to planprosessene denne studien tar for seg vil jeg da plassere/kategorisere i forhold til planleggingstradisjonene og i forhold til medvirkningsstigen. Dette for å vise hvilket vidt spekter som finnes innen planlegging og for å sette borgermedvirkning inn i de ulike
planleggingsregimene, som er politisk analyse(policy analysis), sosial reform(social reform), sosial læring(social learning) og sosial mobilisering(social mobilisation) samt
kombinasjonsmodeller av disse.
Borgermedvirkning kan ses på som en utviding og ett tillegg til det representative demokratiet vi har i Norge i dag. Det kan ses på som en ekspansjon av det demokratiske fundamentet vi har i landet, da medvirkning øker borgernes innflytelse i politiske prosesser.
Denne oppgaven handler om kommunikativ rasjonalitet – fortrinnsvis to-veiskommunikasjon.
Habermas (1987) sine kriterier for en fri deliberasjon er hensiktsmessig å ha som bakteppe i forbindelse med de fleste typer situasjoner hvor få eller mange mennesker samles for å rådslå.
Begrepet kommunikativ rasjonalitet tar Habermas (1987) i bruk for å beskrive hvilke kriterier for deltakelse som må være tilstede for å være mest mulig effektiv og for å få flest mulig til å slutte seg til det en kommer fram til. Rettferdige avgjørelser er kun mulig dersom ulike meninger kommer fram og at borgermedvirkning blir organisert på en rettferdig måte.
De fem kriteriene Habermas (1987) skisserer som krav ved kommunikativ logikk er:
1. Den ideelle deliberasjon er fri.
2. Deliberasjonen må være reel.
3. Diskusjonen må være saklig.
4. Deltakerne må være likestilte.
5. En tar sikte på å komme fram til en rasjonelt motivert konsensus.
(Habermas, 1987)
Det at den ideelle deliberasjonen er fri legger en i at deltakerne ikke er bundet av normer eller vilkår som må tas for gitt. Det at deliberasjonen er reell legger en i at det en kommer
32 fram til må bli retningsgivende for handling. Diskusjonen må være saklig, i det legges det at det er tyngden i argumentene som avgjør utfallet og ikke makten til de som kommer med argumentene. Det vil da være de som har de beste argumentene som vinner fram ved denne modellen. Det fjerde punktet krever at deltakerne er likestilte. Med det femte punktet tar en gjennom deliberasjonen sikte på å komme fram til en rasjonelt motivert konsensus.
(Aarsæther & Nyseth, 2002)
Habermas sin teori om deliberasjon krever at partene er likestilte og at det er
argumentasjonen som vinner fram og ikke maktforholdet til partene, og at en har ett felles mål om at en må komme frem til konsensus. Dette er høyst relevant i forhold til
borgermedvirkning i kommunal samfunnsplanlegging, og det er interessant i forhold til de elementene jeg ser på i den sammenheng – prosessen, planleggerne og ungdommene.