Kunnskapsbasert praksis og veiledning: Status i Norge i dag

I den nasjonale faglige retningslinjen for oppfølging av for tidlig fødte barn anbefales det å gi foreldrene «nødvendig trygghet i omsorgsutøvelsen før utskrivelse fra sykehus og i tiden etterpå» (Markestad & Halvorsen, 2007, s. 35). En av anbefalingene er at sykepleiere i nyfødtavdelinger bør ha kompetanse til å veilede foreldrene i samspillet med barnet. Program

9 som tar sikte på å skape trygge foreldre ved at de lærer å forstå barnas behov, fører til lavere stressnivå i omsorgsutøvelsen, ifølge retningslinjene. Det foreligger ingen nasjonal plan for implementering av kunnskapsbaserte foreldrestøttende programmer, og heller ikke forskning på hvorvidt disse nasjonale retningslinjene følges her til lands (Landsem, 2016).

De nasjonale retningslinjene støtter seg til studier som har undersøkt effekter av

intervensjoner som vektlegger en individualisert nyfødtomsorg. Intervensjonene det er snakk om springer ut fra forskningsmiljøet ved The Brazelton Institute i Boston, USA, og har en utviklingspsykologisk og familiesentrert tilnærming og forståelse. Intervensjonene er basert på forskning på og klinisk praksis med Neonatal Behavior Assessment Scale (NBAS), en metode for vurdering av nyfødte barns atferd. NBAS støtter seg til forskning på temperament (Thomas & Chess, 1977) og metoder som viser at nyfødte kan lære rett etter fødsel og er utstyrt med sterke medfødte evner til å kommunisere med andre (Brazelton & Nugent, 2013).

NIDCAP - Newborn Individualized Developmental Care and Assessment Program går for å være gullstandarden for neonatalomsorg. NIDCAP er utviklet av Als et al. (1986) og er både et omsorg- og pleieprogram og et verktøy for å vurdere barnets modenhet gjennom

observasjon og tolkning av barnets fysiologiske og motoriske system. Man forsøker å skape et miljø og en omsorgspraksis som er tilpasset premature og syke barns toleransevindu. En målsetting er at foreldrene skal føle seg trygge på at det er godt for deres barn at de er der.

Flere tidligere randomiserte, kontrollerte studier viser til god effekt av tiltaket på flere områder, blant annet kortere liggetid på sykehuset (Westrup, 2007), og metoden ser ut til å redusere opplevd foreldrerelaterte stress (Als et al., 2003). NIDCAP har blitt meget godt mottatt av sykepleiere, nyfødtleger og foreldre, og noen av prinsippene er tatt i bruk ved mange nyfødtavdelinger i Norge (Ulvund, 2010). Få sykehus har implementert programmet i sin helhet da den krever betydelige investeringer. Den tar lang tid å lære seg, kun et fåtall nyfødtsykepleiere i Norge er sertifisert (Moss, 2010), og i tillegg kreves fysiske endringer på avdelingen.

Kortere og enklere varianter av NIDCAP er utprøvd i studier utført i norske sykehus, blant disse er the Tromsø Intervention Study on Preterms (TISP) det mest kjente (Kaaresen, Ronning, Ulvund, & Dahl, 2006; Landsem, 2016). TISP er en longitudinell RCT-studie som har som hovedfokus å undersøke effekten av veiledningsprogrammet The Mother-Infant Transaction-Program (MITP-M). Metoden skal blant annet øke foreldrenes bevissthet om barnets individuelle atferd og temperament (Achenbach et al., 1993). Funn fra studien

10 indikerer at veiledningsprogrammet har gitt langvarige, positive effekter hos barna, både knyttet til bedre respons på delt oppmerksomhet og kognitive utfall, færre atferdsproblemer, og rapportert kroppslig og emosjonelt velvære på nivå med fullterminbarn (Landsem, 2016;

Nordhov et al., 2010; Nordhov, Rønning, Ulvund, Dahl, & Kaaresen, 2012; Olafsen et al., 2012). Foreldre rapporterte om signifikant mindre stress, mer positive tilknytningsfølelser og bedre foreldrekompetanse enn foreldrene i kontrollgruppen (Kaaresen et al., 2006; Landsem, 2016; Landsem et al., 2019; Ulvund, 2010). De oppfattet barna som mindre vanskelige og mødrene så ut til å ha en bedre tilpasning til barnets temperament (Kaaresen et al., 2008;

Olafsen et al., 2008). Tross positive funn fra denne longitudinelle RTC-studien i en norsk kontekst er heller ikke MITP implementert, hverken i Tromsø eller ved andre

nyfødtavdelinger i Norge, og det foreligger heller ingen konkrete planer om dette. Sykehusene har kjennskap til metodene, og delelementer anvendes mer eller mindre systematisk av

personalet. En mulig årsak til at metodene ikke implementeres i sin helhet er at det ennå er et hovedfokus på medisinsk teknologi ved sykehusene, og den menneskelige faktor er sekundær.

Til tross for at barn ifølge loven har rett på å ha foreldrene sine der døgnet rundt, er også dette vanskelig i praksis. Mange norske sykehus har ikke de strukturelle rammene på plass. Få sykehus har familierom, det er ofte trangt om plassen, og i avdelingene står gjerne mange kuvøser i hvert rom.

The Newborn Behavioral Observation (NBO) er utformet i samme fagmiljø i Boston, men er en mindre omfattende og fremfor alt relasjons- og samspillsfremmende metode. Observatøren forsøker å hjelpe foreldrene med å se hvordan spedbarnet kan trenge støtte fra dem og fra omgivelsene for å oppnå god tilpasning til verden, og god utvikling (Nugent et al., 2018).

NBO-veilederen setter ord på det hun foretar seg overfor barnet og hva hun oppfatter som kommunikasjon fra barnet fortløpende, slik at foreldrene lærer å anvende toleransevinduet, kjenne igjen barnets terskler for responsivitet og erfare hva slags håndtering som hjelper barnet til bedre atferdsorganisering. Veilederen gir en stemme til barnet, med mål om å fremme omsorgsgiverens nysgjerrighet på barnet og fremme mentalisering, og involverer foreldrene aktivt i samspillet med barnet. Slik får foreldrene førstehåndsinformasjon om barnet, og veiledning blir skreddersydd det enkelte barn og deres foreldre. NBO kan også bidra til å korrigere avstanden mellom fantasibarnet og den virkelige babyen (Bruschweiler-Stern, 2013). Et mål er at omsorgsgiveren får en trygghet og selvfølelse som kompetent og viktig for barnet sitt, gjennom å erfare seg selv som en kilde til trøst og støtte for barnet.

11