Behov for tydelig rolle- og ansvarsfordeling: «Du har egentlig hatt hele ansvaret

Foreldrene fortalte gjennomgående om hvordan avklarte forventninger hadde betydning for hvordan de følte seg på sykehuset. «Det var veldig viktig for meg egentlig, å finne ut hva min

32 rolle var her», forteller en mor. Flest skildringer av mangel på tydelig ansvarsfordeling var i starten av oppholdet. Som en mor fortalte:

«Den første kvelden, så hadde jeg en sykepleier som sa ‘Ja, vi forventer at dere skal ta iallfall halvparten av stellene’. ‘Åja, ja selvfølgelig’ og så følte jeg at jeg allerede ble møtt med at jeg liksom hadde gjort litt feil, også, og ble ekstra sensitiv. (…) for meg så var det en overraskelse at det i det hele tatt var de forventningene. Jeg tror at det hadde vært så mye bedre start hvis de forventningene hadde vært avklart.»

I overgangen til mindre intensive stuer ble foreldrenes ansvar større, og det var viktig at det ble kommunisert, påpeker en mor: «Det var veldig deilig, men det er klart at når man har vært vant til at man bare er med, så er det en overraskelse. ‘Du har egentlig hatt hele ansvaret i flere dager, du har bare ikke visst det’, heh.» En annen mor opplevde at det var avgjørende at det ble satt mening til forventningen om hennes bidrag:

«For eksempel bare å skifte bleie, da. Så sier de ‘Det er ikke fordi vi ikke har lyst til å gjøre det’, ikke sant, hvis man ikke kommuniserer godt, så kan det fort være at

foreldrene kanskje ikke forstår, sånn ‘Du, det er jo jobben din, hvorfor vil ikke du bytte bleier på babyen min?’ Men de er veldig tydelig på at nei, det er fordi det er en arena for dere [foreldre] til å skape bånd til babyen din, ikke sant, tilknytning, og samspill og alt sånt og hvorfor det er så viktig. Og det var også veldig fint at de sa.»

Om de ansatte hadde ulike rutiner og tanker rundt ansvarsfordeling, kunne dette nøre opp under utrygghet og frustrasjon. Frykten for å bli ansett som en dårlig mor ble tatt opp av flere mødre i forbindelse med dette. som denne moren:

«Jeg får ikke klare beskjeder. Noen sier ‘det er greit at du hviler, du må spise, du må passe på deg sjøl. Gå og sov, la ungen være her.’ (…) det er så forskjellig den rutinen de gir oss (…) så noen ganger er jeg litt redd. Skal jeg gi beskjed, ‘nå orker jeg ikke mer’, er det riktig eller ikke, og kanskje sier de ‘du er en dårlig mor’.»

De foreldrene som opplevde en tydelig ansvarsfordeling mellom dem og de ansatte, beskrev at det var deilig å ha ansvar for barnet. Flere fortalte at de opplevde at sykehuset hadde det medisinske ansvaret for barnet, men at de trivdes med å inkluderes i stell og omsorg så snart det var mulig. En far fortalte om den gode følelsen ved å bli inkludert og gitt ansvar helt fra begynnelsen. Han hadde forberedt seg på at barnet skulle tas fra dem etter fødselen:

33

«Det første de sa var ‘pappa må komme og klippe navlestrengen’ og ‘pappa må holde ham og ta ham til det andre rommet’ og ‘pappa må gi ham mat’, og jeg ble – jeg hadde ikke forventet det, så det var virkelig godt å bli tenkt på som – jeg var ansvarlig for ham. Og at det var mitt barn og at jeg hadde ansvaret (…) kanskje ikke for medisiner og sånt, men bare, alt det normale føles som – det er vårt ansvar, og så er det hjelp der når vi trenger det. Som er en god følelse.»

Tydelig ansvarsfordeling var ett premiss for å sette pris på ansvaret. Et annet premiss var at det oppleves i tråd med kunnskapen og kompetansen den enkelte hadde. En mor beskrev redsel og sinne da hun opplevde å være overlatt til seg selv da barnet mistet pustestøtten og ble blå i huden: «Når det hadde stabilisert seg litt så kjente jeg at jeg ristet, og da gikk jeg rett inn på kontoret og sa at ‘Hvis det er jeg som skal ha ansvaret for babyen, så vil jeg ha

opplæring.» Hun fikk dårlig samvittighet over å ikke ha fått til å hjelpe barnet sitt, men ble samtidig sint: «(…) hva er vitsen med de [alarmene] som piper hvis det ikke kommer noen’.»

Et tredje premiss for å trives med ansvar var å senke terskelen for å ta kontakt. Det kunne gjøres ved at pleierne kom og spurte om man trengte hjelp, selv om foreldrene gjorde en del på egen hånd. Sykepleierne hadde et vaktrom med skjermer der de kunne følge med på monitorene til alle barna ved avdelingen. Når sykepleierne oppholdt seg på dette rommet opplevde flere foreldre at de ikke ble helt sett, samt at det økte terskelen for å be om hjelp.

Denne praksisen ble mindre negativ for foreldre som erfarte at sykepleierne påpekte at de fulgte godt med, og der sykepleierne oppmuntret foreldrene til å ta kontakt med dem. En mor fortalte at hun ikke ville være til bry ved å be om hjelp: «Jeg har ikke lyst at det skal være sånn at jeg skal være hun mammaen som ikke gjør sånn eller sånn.» Flere foreldre beskrev at de satte pris på at sykepleierne hjalp til med mat og stell i begynnelsen, spesielt om natten, når det skulle gjøres hver tredje time. De ville gjerne kontaktes og involveres, så de kunne være der når barnet var ute av kuvøsa. Å bli involvert så ut til å være viktig for foreldrenes følelse av å være betydningsfull for barnet. Utsagn om ikke å bli involvert kom gjerne sammen med beskrivelser av kjedsomhet, og av å føle seg i veien. En mor fortalte:

«Husker jeg syns det var litt ekkelt. Det måtte passe, da, for han, så bomma vi litt på tidene, ‘Å nei, nå hadde han akkurat spist så da kan vi ikke ta’n ut før om tre timer’

(…) jeg husker de sa at i starten så forventa de ingenting. Men det var kanskje det som var problemet, at vi ville være med. Og derfor så fikk vi ikke vite mate-tidene og sånn, de sa det ikke til oss, men det hadde vært bedre å vite det og kunne velge å komme.»

34