Innenfor kunnskapsteori har Nonaka vært toneangivende innen forskning på feltet og
beskriver kunnskap til å være en persons «justified true belief» (Nonaka, 1994:15). Med dette forstår vi en ‘persons berettigede sanne oppfatning’, som indikerer at teorien er myntet på et individs opplevelse og tolkning av hva som er sant.
For å beskrive egenskaper ved ulike typer kunnskap har Nonaka (1994) delt kunnskap i to:
taus og eksplisitt kunnskap (Nonaka 1994:16). Den eksplisitte kunnskapen referer til kunnskap som er overførbar i et formelt språk, skriftlig og systematisk. Denne formen for kunnskap er relativt enkelt å sette ord på og kommer eksempelvis til utrykk gjennom journaler, manualer og rapporter. Et eksempel på dette er den formelle kunnskapen som finnes i Hæren i form av reglementer og tekniske prosedyrer. Taus kunnskap på den andre siden har et personlig preg som gjør den vanskeligere å sette ord på (Nonaka 1994:16), samt at den kan komme til syne gjennom individuelle ferdigheter i rammen av en gruppe
(Szulanski 1996:28). Jacobsen og Thorsvik (2013:363) hevder at taus kunnskap «… hovedsak er erfaring som den enkelte har utviklet over tid, ting som man bare vet hvordan fungerer, men har vanskelig for å sette ord på». Med dette forstår vi taus kunnskap til å være ubevisst.
Taus kunnskap kan være krevende å sette ord på og gjøre den vanskelig å forstå for utenforstående som ikke deler den samme forståelsen. Et eksempel på taus kunnskap kan være en prosedyre som er blitt til på bakgrunn av erfaringer fra en gruppe soldater, for å møte den situasjonsbestemte konteksten på en best mulig måte. I et slik eksempel vil medlemmene
av «gruppen» ta for gitt de tilpasningene en har gjort som resultat av konteksten, mens prosedyren kan fremstå som uforståelig for en utenfor gruppen.
Hvordan skapes kunnskap
Vi har nå definert og belyst hva vi legger i begrepet kunnskap. Vi vil nå belyse hvordan kunnskap skapes og forklare ulike egenskaper ved forskjellige typer kunnskap. Vi vil her avslutte med å trekke frem vår forståelse av begrepet kontekst. Nonaka (1994) viser til fire metoder for å skape kunnskap. Disse fire metodene er beskrevet som:
(1) Sosialisering innebærer å overføre taus kunnskap til taus kunnskap. Denne metoden innebærer å overføre taus kunnskap gjennom interaksjon mellom mennesker. Nøkkelen til å ta til seg taus kunnskap er erfaring over tid og det å utvikle en felles forståelse av hva denne erfaringen består av. Taus kunnskap kan skapes gjennom observasjoner, imitering (dvs. å utføre etter å ha blitt vist ved eksempel) og on-the-job training (OJT) hvor alle metodene vil øke erfaringen innenfor den samme konteksten (Nonaka 1994:18-19). For Hæren kan det antas at forhold ligger til rette for å skape taus kunnskap gjennom å jobbe i samme kontekst med en stor grad av felles erfaringer, siden personellet er utdannet likt og jobber tett på hverandre.
(2) Kombinering som innebærer det å overføre eksplisitt kunnskap til eksplisitt kunnskap.
Denne metoden utnytter allerede eksisterende kunnskap og kombinerer denne kunnskapen med ytterligere kunnskap om en allerede kjent praksis. Metoden er basert på en felles forståelse om kunnskapens kontekst for å skape ny eksplisitt kunnskap. Denne formen for kunnskap kan utvikles gjennom sosiale prosesser som for eksempel møter og telefonsamtaler.
den skaper ny kunnskap på allerede eksisterende kunnskapsgrunnlag (Nonaka 1994:18-19).
Det er en forventning om at noe kunnskap er kjent og tilgjengelig for både sender og mottaker av kunnskap.
(3) Eksternalisering som innebærer å gå fra taus kunnskap til eksplisitt kunnskap. Her blir taus kunnskap hos et individ beskrevet skriftlig eller muntlig, slik at det blir tilgjengeliggjort for andre (Jacobsen og Thorsvik 2013:363). Denne metoden forventes å være tidkrevende da taus kunnskap er krevende å språksette.
(4) Internalisering på sin side innebærer at eksplisitt kunnskap blir til taus kunnskap. Ved internalisering blir eksplisitt kunnskap som er kjent av flere ansatte, tilpasset og omgjort til taus kunnskap (Jacobsen og Thorsvik 2013:363). Nonaka (1994) beskriver eksternalisering og
internalisering som metoder hvor kunnskap skapes over tid. Hver kombinasjon av taus og eksplisitt kunnskap krever samhandling og ressurser for å bli forstått som ny kunnskap i en ny kontekst (Nonaka 1994:18-19).
Kontekst i kunnskapsoverføring
Siden vi i denne studien peker på midlertidige organisasjoner og deres
kunnskapsoverføringsprosess mellom kontingenter i Irak, anser vi det viktig å konkretisere vår persepsjon av begrepet kontekst. Nonaka (2000) hevder at kunnskap trenger en kontekst for å bli skapt. Videre beskrives det at de sosiale, kulturelle og historiske konktestene er viktige for at et individ eller en gruppe skal kunne tolke kunnskap og tillegge kunnskapen en relevant mening (Nonaka et al. 2000:13-14) Den japanske filosofen Kitaro Nishida (1970) har i sine studier beskrevet det japanske ordet “Ba”, som videre ble tolket og utviklet av Shimizu (1995). Nonaka (2000) har sammenfattet disse tolkningene og beskrevet det japanske ordet
“Ba” som en felles kontekst der kunnskap er delt, etablert og benyttet (Nonaka et al 2000).
Videre beskrives Ba til å være «… a place where information is interpreted to become
knowledge”. Ba referer til både tid og sted, og er betegnelsen for konteksten hvor kunnskap er skapes mellom individer, og mellom individer og miljøet de er en del av (Nonaka et al 2000).
Vår forståelse av Ba, er at det er den delte oppfatningen av de forhold som påvirker kunnskap og gir den mening. Dette kan forklares som kontekst.
Figur 3-1 beskriver hvordan kunnskap omdannes som en del av den konteksten kunnskapen skapes i. Den individuelle oppfattelsen av den sosiale, kulturelle og historiske kunnskapen som ligger til grunn, blir gitt mening gjennom den enkeltes forståelse av den. Summen av disse gjør at gruppen, her representert med to individer, bygger sin kunnskap med
utgangspunkt i egen kontekstforståelse og deres delte forståelse for konteksten (Ba).
Vi kan forstå dette med at NOR TU er del av sin egen kontekst i operasjonsområdet som en gruppe mennesker plassert sammen i en gitt tid, på et definert sted, med sitt eget miljø. Å skape kunnskap i denne konteksten (Ba) antas å være enklere for soldatene i samme kontingent, enn for dem utenfor. Røvik (2007) beskriver at det kan være utfordrende å overføre en praksis dersom den er for innvevd i sin organisatoriske- eller
utenomorganisatoriske kontekst (Røvik 2007:264). Med organisatorisk kontekst forstår vi kulturelle, sosiale og mellommenneskelige forhold som påvirker en organisasjon innenfra.
Utenomorganisatorisk kontekst forstår vi som alle forhold utenfor en organisasjon som kan ha en effekt på organisasjonens effektivitet og legitimitet, videre omtalt som omgivelser
(Jacobsen og Thorsvik 2013:199). Eksempler på disse kan være klima, forskjellige kulturer, politiske prosesser og sikkerhetssituasjon. Vi forstår omgivelsene til å kunne være dynamisk, siden faktorene klima, politiske prosesser og sikkerhetssituasjonen kan endre seg.
For å forstå de handlingene som ivaretar kunnskapsoverføring i NOR TU har vi valgt å ta utgangspunkt i Szulanski sin kunnskapsoverføringsprosess. Vi vil i neste underkapittel beskrive kunnskapsoverføringsprosessen og knytte denne opp mot våre antakelser til funn i vår analyse av kunnskapsoverføringen mellom kontingentene i NOR TU.
Figur 3-1:: Illustrasjon på hvordan kunnskap skapes i en kontekst (Nonaka et.al 2000:14)