offentlighet gradvis forandret seg i retning av pseudo-offentlig eller skinnprivat område for kulturkonsum. (Habermas 1971: 149)
”Selv om denne litterære offentlighet med henblikk på sin funksjon bare var en forform av den politiske offentlighet, hadde den likevel selv allerede den art ”politisk” karakter som gjorde at den var hevet over sfæren for samfunnsmessig reproduksjon” (Habermas 1971: 149) I den borgerlige kultur inngikk, som nevnt, ikke minst at de private borgerne møttes for diskusjon og resonnement i salonger, klubber og leseselskaper. For Habermas er det tydeligvis viktig å få frem at disse møtene ikke var underkastet
”livsnødvendighetens diktat”. Resonnementet fikk en politisk karakter, og da mener Habermas politisk forstått i den greske betydning. Frigjøring fra det livsnødvendige.
De deltakende menneskene var bevisst sin dobbeltrolle som borger og menneske. Når det ble satt likhetstrekk mellom eiendomsbesitteren og menneske, var det pga at eiendom muliggjorde å utfolde en form for ”offentlighet” ut fra selve privatsfærens kjerne.
Habermas vektlegger at når eieren identifiseres med den naturlige person, så forutsetter det et skille mellom forretninger (som de drev med for å kunne reprodusere sine liv) og den omgang de deltok sammen i som publikum.
Men så skjer etter hvert det ”skjebnesvangre”:
”Men nettopp denne terskel nivelleres så snart og så langt som den
litterære offentlighet vokser inn i konsumområdet” (Habermas 1971: 150) Habermas angir flere grunner for at dette skjer:
1. ”Fritidsatferd er i sin natur apolitisk, for den klarer ikke å konstituere en verden som er frigjort fra den umiddelbare livsnødvendighet, for den er
knyttet til arbeidstiden som dens komplement. Det betyr at den er trukket inn i produksjonens og konsumets kretsløp.”
Jeg innrømmer at jeg ikke helt ser dybden i dette resonnementet. Jeg forstår at de som blir underlagt arbeidslivets faste rammer i form av punktlighet, tidsfrister, fast arbeidstid, har langt mindre anledning til å dyrke intellektuelt samvær preget av kunnskapsrik konversasjon, originale resonnement og båret oppe av et usvikelig engasjement for det som hører samfunnet til. Samtaler som krever mentalenergi og grundige forberedelser ikke minst. Det vil si tid til kontemplasjon og tid til å fordype seg i viktige litterære tekster, i form av tidsskrift, magasiner, kritikker, romaner, seriøse aviser. Fritid forstått som restitusjonstid, gjenvinne krefter, skiller seg klart fra salongens krevende samvær. Men slik jeg forstår Haberman er fritidsarbeid pr definisjon ikke mulig å være politisk, siden den er arbeidstidens komplement. Betraktet ut i fra Habermas teori om kommunikative handlinger, har jeg vanskelig for å tro at jeg har tolket ham rett. Selv om ”Borgerlig offentlighet” ligger 20 år forut i tid og Habermas endret en del av sine resonnement underveis.
Det er lettere å følge Habermas når han fremsetter den neste grunnen:
2. ”Når markedets lover – som behersker sfæren for varesamkvem og samfunnsmessig arbeid – også trenger inn i den sfære som er forbeholdt privatfolk samlet til publikum, forvandler resonnementet seg tendensielt til konsum. (Habermas 1971: 150)
Kulturindustriens produkter distribueres gjennom massemediene.
”som på sin side først skaper skinnet av borgerlig privathet i forbrukernes bevissthet”. (Habermas 1971: 150)
Dette kaller Habermas en omfunksjonering av det opprinnelige forholdet mellom intim-område og litterær offentlighet, og Habermas mener den sosiologisk henger sammen med familiens strukturforvandling.
På den ene side blir privatfolk frigjort fra den ideologiske sammenføyningen av dobbeltrollen ”borger” og ”menneske”, altså på den måten at det ikke lenger er eierskap til kapitalistisk eiendom som skaper en offentlighet av emansiperte privatfolk. Men på den annen side tolker jeg Habermas slik at privatfolks autonomi nå, egentlig ikke er en reell autonomi, bare i ordet:
”den frie borger”. For Habermas skisserer at borgerne nå inngår i
avhengighetsforhold med det offentlige:
”Privatfolks autonomi…….ville bare kunne virkeliggjøres som en autonomi avledet av offentlige garantier for privathetens status når menneskene som ”citoyens” selv fikk i hende – ved hjelp av en politisk fungerende offentlighet – disse betingelsene for sin private eksistens” (Habermas 1971: 151)
Habermas mener at man ikke kan regne med under de gitte omstendigheter at disse betingelsene er oppfylte. Habermas begrunner denne drastiske påstanden med at når borgeren ikke kan skaffe seg autonomi fra disposisjon over
privateiendom, altså at det ikke lenger er noen institusjonell garanti for individuering (lik den som skisseres i den ”protestantiske etikk”) så blir muligheten for autonomi helt avhengig av en ”politisk etikks” dannelse.
Altså at den klassiske inderliggjørelse erstattes med en ”politisk etikks”
dannelse. For på denne måten ville individuasjonsprosessen kunne bli gitt et nytt innhold. (Habermas 1971: 151)
Men Habermas er skeptisk til om dette vil la seg kunne realisere. Han understreker at den borgerlige idealtype forutsatte at det ble skapt en litterær offentlighet. Denne offentligheten var følgelig basert på:
”at den var blitt dannet ut fra den publikumsorienterte
subjektivitets godt funderte intimsfære” (Habermas 1971: 151) Men Habermas mener forholdene i 1962 er totalt forandret.
”Denne litterære offentlighet blir i dag i stedet til en innfallsport for de sosiale krefter som sprøytes inn i kjernefamiliens indre rom gjennom massemedienes konsumkulturelle offentlighet” (Habermas 1971: 152)
Sprøytes inn! Habermas sin fortvilelse/raseri over tingenes tilstand synes åpenbar.
Hva er det som sprøytes inn? Som gift å regne? Eller kanskje snarere narkose eller
”likegladsprøyte”. For han utdyper videre at fra midten av det 19. århundre rystes de institusjoner som inntil da hadde sikret publikums sammenheng som et resonnerende
publikum:
-familien mister funksjonen av å være en ”litterær propagandakrets”. Habermas mener at småbyenes middelstand lenge hadde mer eller mindre overfladisk ”imitert”
de vitale dannelsestradisjoner fra forutgående generasjoners lesende storborgerfamilie.
-I Tyskland erstattes allerede på midten av det 19. århundre litterære
kvalitetstidsskrifter med en type litterært familietidsskrift. Disse blir selv foreldet og deres plass inntas etter hvert med hva Habermas benevner som illustrerte reklameblad for leseringer.
”til tross for at deres erklærte mål er å øke omsetningen av bøker - er de allerede vitnesbyrd om en kultur som ikke lenger har tillit til bokstavenes kraft”
Som en følge av at familiens litterære sammenheng går tapt, går også den borgerlige salong av mote. Habermas viser også til at da alkoholen forsvant, effekten var den motsatte av kaffens selskapsdannende i det 17. århundre. Herreselskaper og - foreninger døde bort, klubber lagt ned og stamstedene sjeldnere besøkt.
Habermas påpeker at de borgerlige former for selskapelighet i det 20. århundre har, til tross for stor regional og nasjonal mangfoldighet noe felles:
”avholdenhet fra litterært og politisk resonnement” (Habermas 1971: 152) Jeg legger til at dersom man sjekker i ”skikk og bruk”-bøker inklusiv de senere års utgaver så vil man se at politikk som regel er ført opp på listen tema som den dannede gjest ikke berører (sammen med sykdom, religion og sommerferien i fjor)
Samværet mellom enkeltpersoner er delvis erstattet med hva Habermas betegner som uforpliktende gruppeaktiviteter:
-felles kinobesøk
-felles radiolytting og fjernsynsseing
Mens det kulturelt resonnerende publikum leste i den hjemlige privatsfæren for så å diskutere og resonnere i et større publikum, mener Habermas at dagens
konsumerende publikum ikke møter sosiale forventninger om at mottak av
kulturproduktene etterfølges av diskusjoner. (Habermas 1971: 152). Så produktene sprøytes inn og absorberes. Den offentlige kommunikasjon over det tilegnede faller altså bort.