Kulturarv og identitet

Ordet identitet er avledet fra latin: ”identitas”, formet av ”idem”, “den samme”, altså “den samme som seg selv” og/eller “den samme som visse andre”. Det peker på et jeg og et vi (Thuen 2003: 60). I likhet med kulturbegrepet fins det også mange oppfattelser om begrepet identitet.

Hylland Eriksen skiller mellom personlig identitet, det som gjør meg unik og forskjellig fra andre, etnisk og nasjonal identitet, som er forbundet med politiske rettigheter og kollektiv identitet, som er deltakelse i fellesskap (Hylland Eriksen 2001: 39-41). Identitet betyr at man er

en og samme på en spesiell måte som skiller seg fra andre mennesker (Zander i Karlegård &

Karlsson 1997: 83).

Jensen hevder at identitet skapes gjennom speilinger. Ved etableringen av en individuell eller en kollektiv identitet klargjøres og markeres forskjellen imot “de andre”. En identitet skaper sammenheng i tid og rom: for å bli en del av et ”forestilt fellesskap” må man etablere en forbindelse mellom fortidstolkning, nåtidstolkning og forventninger om framtiden. Når man forflytter seg i tid og rom, møter man “de andre” og “de fremmede”. Det å forstå oss selv er i praksis å forstå de andre. Disse prosessene former og forandrer menneskets følelser.

Historiebevissthet er således en del av oppbyggingen eller nedbrytingen av venn- og fiendebilder (Jensen i Karlegård & Karlsson 1997:74).

Johansen (1995: 37) er en av de som har gått sterkest ut mot identitetsbegrepet på kulturarvfeltet.

”Det er tingligliggjøringen av kulturen som står på spill når vi søker bekreftelse på vår moderne identitetsfølese i det fjernt fortidige”. Det som skjedde i fortiden og som er del av vår historie tilhører en helt fremmed kultur, hevder han. Johansen (2001: 89-96). Vi som lever nå kan ikke identifisere oss med fortidens levestandard som sult og nød, blodslitet i kroppsarbeidet, spanskrør og gapestokk, analfabetisme og overtro, standsprivilegier og livssynstvang. Det er bare deler av kulturen og tradisjonen vi vil føre videre. ”Vi vil ha tradisjoner, vi vil ha røtter, vi vil ha kulturen overlevert som arv – så vil vi altså ha en økonomi, en kunnskap osv. som er i stand til å revolusjonere seg selv kontinuerlig. Vi vil ha både i pose og sekk: Vi vil ha modernisering i teknisk-økonomisk, men ikke i kulturell forstand”, mener Johansen. Han er skeptisk til at vi kan lære vår identitet bedre å kjenne ved å gjøre oss kjent med spor etter folk som bodde i Norge for fem hundre år siden. Det begrunner han med at de som bodde her da, var så forskjellige fra oss, i levemåte, i kunnskaper og trosforestillinger osv. at de er minst like fremmede som nær sagt en hvilken som helst nå – levende person. Historiske kilder og arkeologisk funn er ikke spor etter “noen av oss” som levde her før. Vikingene oppleves som

“fremmedkulturelle” for dagens nordmenn. Spor etter dem angår ikke oss nordmenn i høyere grad enn de angår alle andre som er interessert i historie. Johansen ser ikke på historiebevissthet, verken som kunnskap om eller troskap mot det fortidige. ”Historiebevissthet er et perspektiv på tilværelsen i det hele: Det er bevissthet om tilværelsen som foranderlig”. Den moderne historiebevissthet skiller seg fra tradisjonsbevisstheten. Et blikk på det fortidige kan utviske forskjellene mellom fortid og nåtid (ibid).

Jensen (1997:75) er uenig med Johansens oppfatninger om vikingene som fremmedkulturelle.

Han betrakter kunnskaper om vikingtiden som noe som skal prege forestillingen om “oss selv”

og “de andre”, det skal berøre følelser.

I følge Bøe (2006:120,121,123) fins det fins eksempler på hvordan identifikasjon med Leiv Eriksson og vikingtiden banet vei for norske ”immigranter” i Amerika på 1800-tallet.

”Hovedsaken er at norskamerikanerne fikk status og legitimitet i det amerikanske multikulturelle samfunnet fordi de var etterkommere av den første europeer som kom til den nye verden”. De legitimerte et forestilt fellesskap ved å argumentere for at de var de første og opprinnelige. Bøe trekker også fram de poetiske tekstene og de arkeologiske funnene av skipene fra vikingtiden som noe positivt man kan identifisere seg med.

Mennesker må sammenkoble sine tolkninger av fortiden, sin forståelse av nåtiden og sine forventninger innenfor framtiden i forsøket på å komme til innsikt om hvordan man kan og skal leve. Det forutsetter at man skaper en forståelse for hva som er mulig under bestemte natur- og kulturforhold og hva som er fornuftig og bra, mener Jensen. Dessuten kan mennesket utvikle sin kulturelle scenariekompetanse, sin evne til å stille opp, gjennomføre og vurdere sosio-kulturelle scenarier, noe som er nødvendig for å fungere i sammen i et fellesskap (Jensen 1997:

76,77).

Andersen om identitet og betingelser for identitetsdannelse i to ulike faser av moderniteten.

Identitetsbegrepet har i vår tid fått en ny betydning. Fortellingen er modell for identitetsdannelsen. Han legger til grunn en identitetsforståelse som er dynamisk og bevegelig.

Identitet er ikke bare et sett med egenskaper og forutsetninger som livet har gitt oss, men beror også på vår egen selvforståelse. Bauman beskriver situasjonen slik: “Identitet “ viser seg for oss som noe som må bli oppfunnet snarere enn oppdaget, som målet for en anstrengelse, “et formål”, som noe man likevel må bygge fra grunnen av eller velge fra et sett med alternative tilbud og deretter kjempe for å beskytte gjennom ytterlige kamp”. Andersen inkluderer også den historiske og estetisk koblingen til sted, plass, topos, reise og kryssing av grenser. Andersen definerer identitet som ”den egenskap som gjør at jeg kan gjenkjenne noe, fra ulike synsvinkler, og fra den ene situasjon til den neste, og hele tiden mene at det hele tiden dreier som ett og det samme”

(Andersen 2006: 7,8,9).

Historikeren Knut Helle er opptatt av den skade man kan gjøre på historien ved å søke seg selv i den. Identitet er ingen fast, objektiv størrelse som venter på å bli funnet. Identitet skapes

gjennom læring og erfaring. Hvis identitet skal utvikles gjennom historie, må historien skrives for å tilfredsstille vekslende sosiale og psykologiske behov (Johansen 2001: 98).

Ulf Zander referer til historikeren John R. Gillis som betrakter begrepet identitet med stor skepsis. Den globale spredningen av identitetsbegrepet har gjort at det har mistet sin betydning og har blitt til et flytende fenomen, uten kontakt med tid eller rom. Denne utviklingen lar seg ikke stanse i den nærmeste framtiden (Zander, 1997: 82).