Konteksten beskrevet ovenfor er bakteppe for fremmedkrigerdiskursen. Den første saken fra Aftenposten 19. oktober 2012 (sak A1) er den første saken om fremmedkrigere som figurerer på en forside hos de tre avisene som behandles her. Denne forsidesaken kan settes inn i en kontekst der fremmedkrigere som tema nettopp har gjort sitt inntog i det norske mediebildet.
Bare to dager tidligere rapporterte NTB via en rekke norske medier om at minst sju nordmenn kriget i Syria, og at de i følge E-tjenesten deltok i kamper sammen med Al-Qaida.22 Samme dag som sak A1 ble publisert, rapporterte NTB om at daværende justisminister Grete Faremo tok til orde
21 Se vedlegg 1
22Andersen for NTB 17.10.2012, Etterretningen: - Minst sju norske kriger i Syria
59 for å straffe nordmenn som reiste til Syria for å krige med opprørsgrupper.23 I denne saken kom det også frem at ¨Mer enn 20 radikale norske islamister er for tiden i Syria for å delta i krigshandlinger¨
og at flere var på vei. Det at justisministeren kom på banen så fort etter at det ble kjent at det var nordmenn som kriget i Syria kan ha vært med på å styrke inntrykket av at vi stod ovenfor en alvorlig situasjon. Denne antakelsen styrkes av at justisministeren eksplisitt tok til orde for å tillate bruk av vold24 for å takle fenomenet, noe som er den mest alvorlige sanksjonsmuligheten
myndighetene har til rådighet.
Sak A1 knytter den nye trusselen som det nettopp var blitt informert om fra myndighetens side opp mot kjente ytterliggående islamister i Norge med tilknytning til gruppen Profetens Ummah.
Profetens Ummah var kjent for deres radikale islamske syn, og klare avstandstaken fra det norske samfunnet og de verdiene nordmenn flest følte de selv stod for. Her er det mer relevant kontekst av spesiell interesse for sak A1 som bør nevnes.
Både Arfan Bhatti og Mohyeldeen Mohammad som var sentrale skikkelser i gruppen, omtales i saken og hadde begge tidligere fått mye negativ oppmerksomhet i mediene. Mohammad fikk blant annet mye negativ oppmerksomhet etter en appell i 2010 hvor det ble protestert mot Dagbladets publisering av en karikaturtegning av profeten Mohammed. Han ble av mange beskyldt for å true Norge med terror, men hvis man ser nærmere på innholdet i uttalelsene kan det også tolkes som en advarsel, uten at man trenger å lese noe truende inn i uttalelsene. Han påpekte at det finnes radikale krefter som ikke aksepterer karikaturer av Profeten og at hvis mediene ikke tar dette på alvor og fortsetter å trykke slike karikaturer vil man kunne få voldelige reaksjoner. Det ble lagt mindre vekt på at han også sa at han fryktet dette, og at det ville være uheldig fordi det ville skade muslimers omdømme.25 Advarsel kan også virke naturlig sett i lys av tidligere voldelige reaksjoner på karikaturer, da spesielt etter Jyllandpostens karikaturer i 2006. Men reaksjonene mot Mohammad var overveldende negative og det han sa ble tolket som trusler. Dette skjedde selv om mange andre både i 2010 og tidligere hadde advart om det samme og tok til orde for å la være å publisere karikaturer uten at de ble beskyldt for å true noen. En av de som tidligere hadde kommet med lignende advarsler var den pakistanske ambassadøren Nab Rawas Kahn, som i 2008 beskrev Adresseavisens publiseringen av karikaturer som en form for terrorisme som ville kunne føre til at
23Berg for NTB 19.10.2012, Kraftige reaksjoner på at nordmenn kriger i Syria
24 Anvendelse av straffeloven for å takle et fenomen er en legitimering av voldsbruk igjennom voldsapparatet,
innebærer en trussel om vold. All straff kan sees som inngripen som bare lar seg gjennomføre med vold eller trusler om vold.
25Vinding, Andresen og Andresen i VG 12.02.2010, Norske politikere reagerer på terroradvarsel
60 norske liv gikk tapt.26 Det er vanskelig å finne relevante forskjeller på uttalelsene til Kahn og
Mohammad, og man kan spørre seg om det var fordi Mohammad selv ble ansett som en trussel at hans uttalelser ble tolket som trusler, mens ambassadørens uttalelser ble tolket som noe annet.
Bhatti har på sin side ved flere anledninger også kommet i negativt søkelys. Han var kjent som en tidligere sentral skikkelse i gruppen Young Guns fra Oslo's gjengmiljø og var siktet og dømt for en rekke lovbrudd. Bhatti ble blant annet tiltalt etter terrorparagrafen27 etter en skyteepisode mot synagogen i Oslo i 2006, og senere ble han mistenkt for terrorplaner mot den amerikanske
ambassaden i Oslo. Begge sakene fikk mye medieoppmerksomhet, men han ble aldri dømt for terror i relasjon til disse sakene. Han ble også kritisert i 2010 for kommentarer i etterkant av en episode der fire norske soldater i en Nato-ledet militær koalisjonsstyrke ble drept i et bombeangrep i
Afghanistan. Etter episoden uttalte Bhatti at norske soldater i Afghanistan bidrar til drap på sivile og derfor må sees som terrorister, og at når de deltar i krig må de regne med å bli drept.28
I 2012 holdt Bhatti en appell der han advarte det norske folk om at sikkerheten deres ville være truet dersom Norge ikke trakk sine styrker ut fra Afghanistan.29 Også disse uttalelsene fikk mye negativ oppmerksomhet og ble sett på som trusler, selv om det kan sies at det er et tolkningsspørsmål hvorvidt det var noe truende i det han uttalte. Advarsler om at norske styrker i Afghanistan kan bidra til en forverret sikkerhetssituasjon i Norge, og ulike krav om at disse styrkene må hentes hjem, har kommet fra flere andre hold tidligere uten at det har blitt ansett som trusler.
Den norske offentlighetens tidligere møter med Bhatti og Muhammad utgjør selvfølgelig en viktig del av konteksten sak A1 må leses i forhold til og danner en ramme som kan tenkes å ha hatt stor innvirkning på hvordan saken ble oppfattet og tolket.
Den andre saken i analysen fra Aftenposten med overskriften ¨Flere grunner til å dra til Syria¨, publisert 3. Mars 2014 (sak A2), er en sak hvor det informeres om ekstreme islamistiske miljøer spesielt i Østfold. Saken trekker frem to kamerater som har reist hvor den ene var returnert og pågrepet av politiet. Saken går igjennom radikalisering som fenomen og informerer samtidig om ting borgere bør være på utkikk etter for å oppdage radikalisering.
Saken ser ut til å være knyttet, foruten til resten av fremmedkrigerdebatten som sådan, til
26Aftenposten 06.06.2008, Ambassadør kaller karikatur terror
27Almindelig borgerlig straffelov §147a
28Flågen, Andresen og Hammerstad i VG 29.06.2010, Hyller soldatdrapene på Facebook
29Klungtveit et al. i Dagbladet 20.01.2012, Dette er ikke en trussel, men en advarsel til deres eget beste
61 publiseringen av Etterretningstjenestens trusselvurdering for 2014 uken før denne saken og
publiseringen av PSTs trusselvurdering dagen etter at saken stod på trykk. Det er Politiet og PSTs perspektiver som er i hovedfokus i saken, og i saken pekes det på momenter som ble viktige i PSTs trusselvurdering fra 2014. Blant disse momentene er fremveksten av islamistiske miljøer på
Østlandet, og spesielt i Østfold, som viktige aktører i fremmedkrigeraktiviteten, og advarsler om returnerte fremmedkrigere som kan tenkes å utgjøre en trussel. To uker før denne saken, og uken før E-tjenestens trusselvurdering, ble en nordmann som returnerte fra Syria arrestert og sent til sykehus med skuddskader han hadde pådratt seg i Syria. Mannen ble siktet for terrorhandlinger i Syria, og er omtalt i sak A2. Mannen er en av to kamerater fra Østfold som reiste til Syria som omtales i saken.
Sak A2 viser til E-tjenestens trusselvurdering som påpeker en økt terrortrussel som følge av nordmenns aktiviteter i Syria, og at både E-tjenesten og PST frykter terror fra hjemvendte fremmedkrigere.
I tillegg informerer sak A2 om at PST kommer med sin trusselvurdering neste dag, den 04 mars 2014. Denne trusselvurderingen kan tenkes å ha betydd mye for publiseringen av saken, og kan tenkes å ha bidratt til økt oppmerksomhet omkring trusselvurderingen siden den enda ikke var lansert. Man kan se saken, ikke bare som en sak om fremmedkrigere, men også som en
markedsføringsarena for politiet, PST og regjeringen for å få mer fokus på deres arbeid og øke bevisstheten omkring den kommende rapporten til E-tjenesten. Dette perspektivet øker viktigheten av PSTs trusselvurdering fra 2014 som kontekstuell faktor for denne saken. Sak A2 kommer også på et tidspunkt hvor fokuset på fremmedkrigere i norske medier hadde tatt seg betydelig opp, og
norske myndigheter hadde på grunn av dette fått ett økt politisk press for å vise handlekraft i møte med fenomenet. Det at PST og politiet var tydelig inne i mediebildet, må også sees i sammenheng med det politiske klimaet. På dette tidspunktet var regjeringen godt i gang med i utarbeidelsen av en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som ble påbegynt i november 2013, og som ble lansert i juni 2014. Denne handlingsplanen kan sees som en direkte reaksjon på den økte aktiviteten i såkalte ekstreme islamistiske miljøer og i fremmedkrigeraktiviteten. Handlingsplanen viser blant annet til opprettelsen av nettstedet www.radikal.no, hvor flere av tegnene på
radikalisering som listes opp i sak A2 blir nevnt.30 Det at PST og politiet var fremme i mediene kan ha gitt mange et inntrykk av at de hadde en viss kontroll på, og oversikt over situasjonen, og at det foregikk arbeid på området. Dette er noe som vil ha kunne bli sett på som et tegn på handlekraft fra regjeringens side.
Mange tok til orde for handling ovenfor fremmedkrigere, og i det politiske miljøet i begynnelsen av
30Regjeringen 2012, Radikalisering - Risiko- og beskyttelsesfaktorer
62 2014 kan man si at det var viktig for regjeringen å vise at problematikken ble prioritert. Saker som A2 kan tenkes å ha bidratt til en oppfattelse hos mange om at dette ble gjort og det politiske klimaet utgjør en viktig kontekst for tolkningen av politiets og PSTs perspektiver som kommer til utrykk i saken.