Fremmedkriger

Analysen ser på fremmedkrigerdiskursen, og vi kan ikke starte analysen før vi har sagt noen ord om selve begrepet ¨fremmedkriger¨. I diskursen som analyseres er det min oppfatting at slik begrepet benyttes i dag finnes kan det sies å finnes en underliggende link mellom begrepet jihadist, og begrepet fremmedkriger. Begrepets popularitet er av nyere dato og kan sees som en reaksjon på nye utviklinger i det internasjonale konfliktbildet, og nye behov som har oppstått for å definere et gammelt fenomen på nye måter i en ny kontekst, på en måte som får begrepet til å passe med dominerende ideologiske interesser.

Dagens konflikter er langt mer asymmetriske og uoversiktlige enn konflikter i tidligere tider, hvor det i stor grad har vært snakk om mellomstatlige, eller interne konflikter, med klare (ofte

bokstavelige) grenser mellom partene. I dagens konflikter, som for eksempel i Syria og Irak, er bildet blitt uoversiktlig, og det er et utall parter som kjemper mot de statlige styrkene, men som også kjemper seg i mellom. Syria og Levanten kan også synes å ha blitt en proxy-slagmark for større geopolitiske aktører og deres kamp om hegemoni, og flere av de gruppene som kjemper i regionen har sine egne særinteresser og støttes av større internasjonale aktører.

Diskusjoner om fremmedkriger-fenomenet viser hvor komplisert begrepet er, men diskusjonen kan også sies å vise et tydelig et ønske om å knytte begrepet til aktivitet som anses som problematisk, og det er foreslått kriminalisering av fremmedkrigervirksomhet i flere vestlige stater. I regjeringens høringsrunde omkring fenomenet fremmedkrigere avslører tittelen på høringsnotatet hvor vagt begrepet er, og at ingen vet helt hva det egentlig er ment å referer til.¹⁵ Fremmedkrigervirksomhet er ¨visse handlinger knyttet til væpnet konflikt¨, og det foreslås en generell kriminalisering av dette, samtidig som man ikke ønsker å kriminalisere lignende aktivitet så lenge aktiviteten gjøres til støtte

15 Justis- og beredsakpsdepartementet, Forslag om kriminalisering av visse handlinger knyttet til væpnet konflikt (fremmedkrigere), 2014

52 for ¨vår¨ side. Flere av høringsinstansene er skeptiske, der iblant Røde Kors, som påpeker at

forslaget fremstår som et forsøk på å kriminalisere politiske motstandere, uavhengig av hvilke handlinger som faktisk er utført.¹⁶ Hvis vi tillater oss å mistenke underliggende ideologiske motiver, støttes en slik antakelse av at alle handlingene som det nye forbudet vil kriminalisere allerede er kriminalisert, på samme måte som med terrorisme, og fult mulig å påtale med dagens lovverk. Den foreslåtte loven, og begrepet slik det blir forsøkt definert av myndighetene, kan se ut som et forsøk på å kategorisere motstandere, uten at disse defineres. Kategoriseringen blir for generell og det er ingen, hverken myndighetene eller høringsinstansene, som klarer å identifisere noen

kjerneegenskaper som kan hjelpe oss å identifisere hva en fremmedkriger, med negativt fortegn, skal være. Man ser heller ikke ut til å ville innrømme at man selv står i en tradisjon med ideologiske interesser og det kan tolkes som om man forsøker å få det man sier til å høres allmenngyldig

og ¨objektivt¨ ut.

Høringen viser at alle forsøkene på å klargjøre hva det er som skal rammes av et mer generelt forbud blir for generaliserende, og ser ut til å ramme også de man ønsker å utelukke fra

definisjonene. Det virker som man egentlig forsøker å utvide kriminaliseringen av illojalitet mot de styrende makter til å også inkludere det å kjempe for andre enn norske styresmakter, dersom disse ikke er godkjent av styresmaktene selv. Forbud mot illojalitet mot de styrende makter er allerede omtalt i straffelovens 8de kapitel - Forbrydelser mod Statens Selvstændighed og Sikkerhed - og spesielt relevant er § 86. Dette gjør at man kan tenke seg at det er en utvidelse av kriminaliseringen av illojalitet man ser forsøk på.

Grunnen til at jeg over hevdet at man kan tolke det som om det er en underliggende link mellom begrepet jihadist fremmedkriger henger sammen med at de klareste utrykkene for motvilje mot å underkaste seg norske myndigheters lojalitetskrav for øyeblikket kommer fra grupper som

assosieres med islam. Spesielt fremmedkrigere, som også omtales som jihadister, og som kjemper enten mot det de oppfatter som vestlig ny-imperialisme, eller for det de oppfatter som ¨sann¨ islam.

For noen er det opprettelsen av en ¨islamsk¨ stat som er målet, mens det for andre er det å beskytte sine trosfeller, eller å bekjempe ¨de vantro¨. Forsøkene på å innføre forbud mot

fremmedkrigervirksomhet kan tolkes som at det handler om å opprette en fiendekategori som i utgangspunktet, etter min mening, er ment å skulle ramme såkalte ¨jihadister¨. Som Røde Kors påpeker i sitt høringssvar kan kriminaliseringen oppfattes som at ¨norske myndigheter har som mål å kriminalisere politiske eller religiøse sympatier som avviker fra det storsamfunnet anser som

16Røde Kors, Høringsuttalelse til forslag om kriminalisering av visse typer handlinger knyttet til væpnet konflikt (fremmedkrigere), 2014

53 normale¨. Fremmedkrigerbegrepet kan, slik jeg tolker myndighetenes bruk, sees som et forsøk på å opprette en fiendekategori som egentlig er ment å ramme ¨jihadister¨, og man kunne også tolket dette som om det er muslimer mer generelt de har problemer med, ettersom mange, også lovlydige muslimer, aldri vil gå med på at deres lojalitet til Gud og Profeten kan underordnes lojalitet til statelige autoriteter. Dette bryter skarpt med den vestlige tradisjonens nå normaliserte underordning av religiøse autoriteter til det statelig autoritet og makt-hegemoni.

Begrepet kan således tolkes som et ledd i en semantisk strategi for å kamuflere at man ønsker å ramme en spesifikk gruppe. Men å si ¨jihadister¨ vil være for generaliserende, ettersom ikke alle ¨jihadister¨ anses som fiender, og slik retorikk vil kunne bli oppfattet som et forsøk på å kriminalisere religiøs lojalitet. Dette ville brutt med diskursive konvensjoner og ville kunne bli oppfattet som politisk ukorrekt. Fremmedkriger er dermed et begrep som er tilstrekkelig vagt til at det kan kamuflere ideologiske motiver, men det ser ogå ut til å samtidig være så vagt at det ikke lar seg underkaste definisjoner som gjør det juridisk håndterbart.

54