Ekstrem

PST sin begrepsbruk kan virke mer presis når de viser til ekstrem islamisme i sin uttalelse i sak A1.

Selv om PST ikke definerer begrepet direkte virker den forståelsen jeg la til grunn over nærliggende ettersom den som sagt benyttes av myndighetene ellers, og det faktum at det antakelig ikke ville

69 være noe juridisk grunnlag for å overvåke folk fordi de var radikale i et fritt samfunn, hvis det å ønske grunnleggende endring ikke er ulovlig.

Dersom de ønsker å bruke vold for å oppnå denne endringen stiller det seg muligens noe

annerledes, selv om ønske og vilje ikke er det samme som å gjøre. Ekstrem virker dermed som et mer presist begrep som ikke åpner et like stort tolkningsrom som kan øke faren for assosiasjoner til radikale basert på usikre korrelasjoner. PSTs bruk av begrepet ekstrem fra starten av, og andres bruk av begrepet radikal som et tilsynelatende synonym for ekstrem viser også hvordan ulike

diskurssamfunn har ulike forståelser av begrepenes betydning, men viser også hvordan tvetydige begreper åpner tolkningsrom som tillater for ideologisk bruk av begrepene ettersom

tolkningsrommet åpner for at ulike ideologiske fordommer kan finne bekreftelse for sitt syn i begrepsbruken.

Begrepet ekstremisme slik det har blitt benyttet i forhold til fremmedkrigere, også i sak A1, antyder et ideologisk bakteppe, og kan tolkes som et utrykk for en ideologisk hegemonikamp. Ekstremisme trekkes frem som noe problematisk som samfunnet og myndighetene må bekjempe fordi det utgjør en trussel mot samfunnssikkerheten. Den vide definisjonen, som ser ut til å være dominerende, er at ekstremisme kjennetegnes ved vilje til voldsbruk for å nå ideologiske mål, og det ser ut til å være enighet om at de som viser en slik vilje er farlige og bør kontrolleres.

Med denne vide forståelsen avslører samtidig et motsetningsforhold. Definisjonen omfatter også hele statsapparatet og de fleste norske borgere som mener at det er riktig å bruke politi og forsvar for å takle enkelte problemer og utfordringer i samfunnet. Bruken av begrepet kan da være en indikasjon på at man ikke anser ¨vår¨ vilje til voldsbruk som ekstremisme, og at det er lav bevissthet om volden og truslene om vold som utøves daglig for opprettholde samfunnet. Statsmakt er ofte voldsmakt, enten direkte eller indirekte, og dersom logikken som legges til grunn for bekjempelse av ekstremisme skal være førende (man må bekjempe de som utviser ønske eller vilje til å bruke vold for å nå sine mål) tilsier det at statsmakten selv bør bekjempes. Hadde man gjort et klart skille mellom legitim og illegitim vold i definisjonen ville man kanskje kunne unngått denne

motsetningen, men det krever samtidig en kritisk refleksjon omkring, og anerkjennelse av

samfunnet som voldsutøvere igjennom det demokratisk styrte voldsmonopolet som ansees som en forutsetting for samfunnsordenen. Volden i systemet er noe mange ikke reflekterer over til daglig, og som det påpekes av ideologikritisk teori som den vi finner hos Fairclough vil det også være i den styrende elitens interesse og sørge for at volden blir så lite synlig som mulig og at bevisstheten omkring denne holdes til et minimum. Både Gramsci og Fairclough fastholder også viktigheten av

70 dette for at den dominerende ideologien skal kunne utøve hegemoni. Det kan dermed virke som det er et ideologisk aspekt ved et begrep som ekstremisme når definisjonen ikke klarer å bringe frem prinsipielle skiller mellom de som benytter begrepet som et maktpolitisk verktøy og de som rammes av det ved å få betegnelsen ekstremist festet til seg.

En fordom som vil kunne befestes av sak A1 vil være en sammenkobling av begrepenes antatte betydning og antatte intensjoner og fremtidige handlinger hos personer som på usikkert grunnlag kan kobles til enkelte grupper. En tolkning som vil kunne bekreftes vil da være at alle muslimer som reiser til Syria oppfattes som ekstremister som vil kunne tenkes å utøve vold i Syria eller når de kommer tilbake, uten at noen kan påberope seg å vite hvorvidt det er noe de vil komme til å gjøre.

Det indikeres i teksten at voldsutøvelse mot det norske samfunnet er noe av motivet for å reise, selv om det i streng forstand bare sies at de reiser for å få våpentrening, noe som i seg selv ikke sier noe om ønske eller vilje til å bruke vold. Men indikasjonen på et slikt ønske som indikeres i sak A1 kan være med på å bekrefte fordommer om at de har en slik vilje. Sak A1 bidrar dermed til å sementere fordommer om fremmedkrigere som er basert på en noe usikker spådomskunst om hva aktører en ikke kjenner motivene til kan tenkes å foreta seg i fremtiden. Samtidig åpnes rommet for politisk handling ovenfor denne gruppen igjennom spredningen av disse fordommene som muliggjøres blant annet ved å kontrollere meningsinnholdet i begrepene radikal, ekstrem og islamisme.

4.1.3. Fremmedkriger

Det er også to mindre artikler i sak A1 med uttalelser av forskerne Thomas Hegghammer og Truls Hallberg Tønnesen ved FFI som nyanserer budskapet i første del noe. Blant annet påpeker

Hegghammer at ikke alle som reiser nødvendigvis reiser for å kjempe med våpen i hånd, og at mange reiser for å hjelpe. Men han knytter samtidig de reisende opp mot blant annet Al-Qaida ved å vise til tidligere eksempler på at folk som reiser til konflikter i utlandet har kommet i kontakt med Al-Qaida, og at de har blitt overbevist om å bli terrorister i landene de kommer fra heller enn å kjempe i konfliktene de dro til.³⁸ På denne måten bekrefter også Hegghammer den tolkningen som virker mest nærliggende i hovedartikkelen (at alle er som reiser er ekstremister), selv om han sier at ikke alle reiser for å kjempe. Hegghammer benytter ikke begrepene radikal og ekstrem, noe som kan skyldes at han er en forsker som jobber med blant annet fremmedkrigere og antakelig er klar over hvor ladede disse begrepene kan være. Han viser også at han bruker en vid forståelse av fremmedkrigerbegrepet ved å inkludere også de som ikke nødvendigvis kjemper med våpen i hånd.

38Se vedlegg 1

71 For Hegghammer vil nok betegnelsen islamist alene bli for vid, og han holder seg nesten

utelukkende til betegnelsen fremmedkrigere selv om han tillater seg å bruke betegnelsen islamister ved et tilfelle. Hegghammer benytter betegnelsen væpnede islamistiske grupper når han på ett punkt henviser til grupper som nordmenn har knyttet seg til tidligere. Denne benevnelsen kan sies å være mindre ideologisk ladet, ettersom det å være væpnet ikke bærer med seg direkte negative

konnotasjoner på samme måte som for eksempel benevnelsen voldelig, selv om våpen kan gi assosiasjoner til vold. Men det er nærliggende å tenke at når benevnelsen opptrer i rammen av sakens hele, at det er lett og lese dette på en måte som vil kunne lese væpnede grupper som ekstreme eller voldelige grupper fordi benevnelsen opptrer sammen med begrepet islamistiske og dette begrepet allerede har blitt knyttet til ekstremisme tidligere i saken. Det er også interessant at Hegghammer er den første som benytter begrepet fremmedkrigere etter avsløringene om nordmenn i Syria i de sakene jeg her sett på. Ordet fremmedkriger er ett ord som stort sett også har vert benyttet av fagmiljøer når begrepet har dukket opp i mediene frem til sak A1 kom på trykk, men som senere har blitt et begrep som benyttes rutinemessig i mediesaker spesielt om muslimske nordmenn som reiser til utlandet for å delta i konflikter sammen med det som betegnes som terrorgrupper.

For Hegghammer vil nok også en nordmann i fremmedlegionen, PKK eller det israelske forsvaret kvalifisere som en fremmedkriger ettersom det er et vidt begrep i den akademiske diskursen. Det er på en slik inkluderende måte Hegghammer ser ut til å benytte begrepet i sak A1, men den politiske bruken av begrepet som har kommet senere kan se ut til å gjøre forsøk på å ekskludere andre enn ekstreme islamister fra definisjonen. Et eksempel er det påfallende fraværet av betegnelsen

fremmedkriger i saker om norske Hosheng Kerkuki som har vært mye omtalt i norske medier, som kjemper mot IS med kurdiske grupper i Irak.