Konsert i kantina

På en tirsdag i september 2019 ble musikkterapiforløpet avsluttet med to konserter i kantina på skoleavdelingen. På disse konsertene spilte deltakerne og jeg både coverlåter, og sanger som de innsatte selv hadde skrevet. Informantene beskriver dette som en viktig opplevelse på ulike måter.

Jakob: De to konsertene vi hadde, først for driftslunsjen og så for skolelunsjen. Det var et skikkelig klimaks etter en ni ti måneder med å være her på dette opplegget her.

Høydepunt, en topp. Det er den intense mestringsfølelsen jeg hadde etter de

konsertene der, og det jeg følte at jeg opplevde etter å ha vært her i så lang tid som har endt opp i at... Jeg som ellers til vanlig, før i hvert fall, men i mindre grad nå, er veldig sosialt innesluttet og har litt sosial angst. At jeg så står og synger foran

mennesker i kantinen her det er helt vilt med tanke på mestring og utvikling. Det var utrolig gøy, og det bare sier litt om at dette her funker da. For det er liksom. Hele livet så er jeg sosialt innesluttet, altså introvert naturlig egentlig og liker helst fred og holder meg for meg selv, og ikke veldig sosial av meg. Og stort sett hatet alt og alle av mennesker som kommer bort til meg. Uansett om de mener godt eller vondt. Men så har jeg kommet hit da, og så kom det til det at vi hadde konsert, og det var bare utrolig gøy. Det var bare helt topp. Det var den ville mestringsfølelsen. Det var ikke som han sa da han gikk på månen: a small step for man... det var det kanskje, men det var et giant leap for meg i hvert fall. For å si det på den måten. Det var et stort

sprang for meg å stå der og synge foran mennesker i kantinen. Jeg har ikke et vondt ord å si om det altså.

Olav deltok også på konserten. Både i bandet, og som vokalsolist.

Olav: utover den positive reaksjonen fra publikum. Jeg var glad for at vi tok den der Olav's versjon av Creedence clearwater-sangen. Og spilte musikken slik jeg var vant til. Og det var bra. For på kort tid så trengte jeg ikke å bekymre meg for lære nye ting

47 og legge til sangen. Det var jeg glad for. Og det hørtes så bra ut! Musikken og gitaren og pianoet alt. Og ikke minst koret vårt. Chorus. Det var jo fantastisk. Jeg likte den versjonen vi gjorde. Det var en positiv opplevelse.

Henning ble ikke med i musikkterapien før på slutten. Han ble nærmest hyret inn som gitarist fordi vi trengte en ekstra til konserten.

Thomas: Hva tenker du om det Henning? Det var jo dette du ble hyret inn for.

Henning: Ja det var jo det. Jeg synes jo alle slike musikkopptredener er morsomme og har vært borti mye forskjellig i livet mitt, og har liksom som mål og alltid takke ja.

Det er alltid noe læring. Et læringsutbytte. Det er god trening, og det er gøy. Det er alltid spennende. Det var jo en liten konsert vi spilte, men så er det jo en sånn nerve knyttet til det og man går og tenker på det og øver og forbereder seg mentalt. Det er alltid gøy å spille foran folk. Det er det.

Lars var med i musikkterapien fra begynnelsen av, og hadde en lang pause, før han ble med igjen på slutten.

Lars: Ja altså jeg er jo litt der som Henning da. At det var mer som et sånt oppdrag.

Men jeg synes jo at det var veldig gøy. Å se mestringen som andre føler. At jeg kan få et så stort utbytte og glede av det. Og for min del så handlet det aldri hverken om vokalprestasjoner eller spilleprestasjoner, men bare det at man tok noe herfra til en åpen scene. Det var det som var det fine. Det handlet liksom ikke om det var på en måte fint eller flott, men det var bare det å få tatt det steget. Og det var jo ekstra morsomt å se både Olav og Jakob framføre med svært god innlevelse. Det var gøy.

For meg er det tydelig at mestring er et viktig tema i forbindelse med å spille denne konserten. Informantene beskriver at de opplever mestring på ulike måter. Mestring av å tørre å spille foran folk. Mestring av å beherske instrument. Mestre sin egen frykt for å spille foran andre. Å se at kameratene mestrer. I tillegg kan det tenkes at det også

foregår andre former for mestring, som ikke blir nevnt av informantene. Det kan for eksempel tenkes at det foregår mye sosial mestring i forberedelsene til konserten. Når

48 en skal spille sammen, finne et felles musikalsk uttrykk, jobbe sammen som gruppe og få det til å groove er det mange subtile sosiale prosesser som foregår. De innsatte nevner ikke sosial mestring i forbindelse med konsertene og konsertforberedelsene, men jeg tenker at det er mulig at det like fullt foregår mestring også på dette nivået.

Disse to konsertene, og prosessen fram dit, er etter min mening eksempler på at dette prosjektet passer inn i Stige og Aarøs samfunnsmusikkterapi. I samfunnsmusikkterapien blir blant annet deltakelse, ressursorientering og økologi vektlagt (Stige & Aarø, 2012).

Det er ingen tvil om at det er deltakelse i dette prosjektet, slik det defineres av Stige og Aarø. Jeg som musikkterapeut deltok svært ofte på lik linje med de innsatte. Når vi spilte sammen og øvde inn sangene var det ikke et skille mellom oss. I tillegg var det musikken som var hovedfokuset, ikke det at de innsatte var innsatte. I en resursorientert

tilnærming har terapeuten fokus mot klientens ressurser, ikke på diagnosen (Stige &

Aarø, 2012; Rolvsjord, 2008). I denne sammenhengen kan det å være innsatt forstås som en slags diagnose, eller et problem. I musikkterapien hadde vi fokuset mot å styrke ressursene. Noen ganger snakket vi om at deltakerne faktisk sonet straffer i et fengsel, og om hvorfor de sonet en straff. Men stort sett var fokuset vårt på musikken, og på de musikalske og personlige resursene som deltakerne hadde.

Det økologiske aspektet i samfunnsmusikkterapi handler om at en jobber på ulike nivå (Stige & Aarø, 2012). Ikke bare i terapirommet, men også med andre aktører. Som tidligere nevnt kan fengselet ses på som et samfunn. Ved å ta musikkterapien ut fra musikkterapirommet og inn på den lille scenen i kantina blir musikkterapien noe mer enn en behandlingsform som foregår bak lukkede dører. Den tas ut i samfunnet, og ble en del av fengselssamfunnet. Da de innsatte snakket om soningsskader, beskrev de ofte en ganske passiv versjon av seg selv. En av dem forteller at når han er ute på permisjon klarer han ikke å få gjort alt han har planlagt. Inntrykkene fra lyder, fra folk og fra verden blir så store at han trekker seg inn i seg selv, ikke klarer å ta valg, og blir utslitt etter en halvtimes tid. Når de innsatte spilte konsert i kantina for både ansatte og innsatte er det derimot ikke passivitet som kommer til syne, etter min mening. De innsatte får mulighet til å invitere til konsert, planlegge rekkefølgen på sangene,

presentere egenskrevet materiale, framføre foran en god del mennesker, og ikke minst ta imot en anerkjennende applaus. Jeg ser på dette som en miniatyrversjon av å komme

49 tilbake til samfunnet etter en fengselsstraff. Når de innsatte får mestre det å

gjennomføre en slik konsert kan det tenkes at det kan gi et indre håp om at de etter hvert på samme måte kan kunne mestre det å komme ut igjen i den virkelige verden.