Konklusjoner

Det er mulig å peke på flere spenningsforhold ved fagopplæringsordningen og hvordan disse nedfeller seg i det praktiske liv. Med strukturendringene i videregående opplæring som følge av Reform 94, med tettere integrasjon av videregående skole og fagopplæring i arbeidslivet, ble motstridende hensyn videreført og bygget inn i regelverket. Fra å være en rekrutteringskanal for næringslivet, skulle fagopplæringen gjennom Reform 94 omformes til å bli en utdanningsordning (Michelsen et al. 1998:78). Dette førte til et dilemma mellom det formelle prinsippet om lik rett til utdanning som gjelder innenfor skoletradisjonen, og bedriftenes rett til selv å velge sine lærlinger. I det nye regelverket ser det også ut til å ligge en erkjennelse av at dette er et dilemma en må leve med. Spesielt for minoritetsspråklige søkere har det vært fremhevet at overgangen kan være særlig vanskelig mellom den universalistiske videregående skolen og det partikularistiske lærlingesystemet.

Et annet spenningsforhold knytter seg til oppgavefordelingen mellom den fylkeskommunale formidlingen og opplæringskontorene. Ansvaret for alle læreplassøkere med rett, som påhviler fagopplæringskontorene, står i motsetning til opplæringskontorenes gode forutsetninger for og vilje til å påta seg formidlingen av de læreplassøkere som er de mest attraktive for bedriftene og derfor lettest lar seg formidle. Det finnes erfaring for at fagopplæringskontorene blir sittende igjen med formidling av de søkerne som krever større innsats, og blant disse inngår minoritetsspråklige søkere ved siden av søkere med høyt fravær og søkere med ekstremt svake skoleprestasjoner. Lærlingeetaten i Oslo kommune kan sies å representere et unntak blant opplæringskontorene, ettersom etaten tar ansvar ikke bare for all opplæring av lærlinger i helse- og sosialfagene, men også for fordeling av alle kvalifiserte læreplassøkere i disse fagene.

I privat sektor kan man spore et spenningsforhold med hensyn til oppgavefordelingen mellom opplæringskontor og bedrifter. Små bedrifter har vært fremhevet som et karakteristisk trekk ved næringsstrukturen i Oslo og Akershus, og dette kan oppfattes som en ulempe for formidlingen av minoritetsspråklige søkere. Opplæringskontorene har imidlertid vært tiltenkt en nøkkelrolle for at næringslivet skulle se seg i stand til å ta imot lærlinger. Selv om opplæringskontorene kan øve et press på medlemsbedriftene for å ta inn lærlinger, må de finne en balansegang for ikke å støte fra seg medlemsbedriftene og dermed sette sin egen eksistensberettigelse i fare.

Elever i yrkesfag er ikke de mest skolesterke sammenlignet med elever i allmennfag. På gruppenivå har det vært dokumentert at blant søkere til yrkesfaglige VKII-kurs som foregår i skole, er gjennomsnittskarakteren høyere enn blant elever som søker læreplass. Her kan gjennomsnittskarakterene skjule store variasjoner.

Oslo og Akershus er preget av høy allmennfagfrekvens. Noe høyere andeler av minoritetsspråklige elever i Oslo søker lærefag sammenlignet med elevene med majoritetsbakgrunn. Som referert tidligere i kapitlet, finnes holdepunkter for at minoritetsspråklige søkere til læreplass samlet sett har et lavere karaktersnitt og at en høyere andel har strykkarakterer sammenlignet med det samlede bildet av etnisk norske læreplassøkere. Fra tidligere undersøkelser ved NIFU vet vi imidlertid også at minoritetsspråklige søkere til guttedominerte fag kom svært dårlig ut sammenlignet med etnisk norske læreplassøkere, også kontrollert for karakterer og fravær. Bilfag står her i en særstilling, og forskjellene i tilbud om læreplass har vært særlig åpenbare, ettersom minoritetsspråklige gutter har vært og fortsatt er meget godt representert blant læreplassøkerne. Det må understrekes at blant minoritetsspråklige søkere er det søkere til guttedominerte fag som kommer dårlig ut, og dette er også bemerkelsesverdig når vi legger resultater av formidlingen høsten 1999 til grunn. Her fremstår minoritetsspråklige søkere uten rett som søkte læreplass i guttedominerte fag, som en kategori søkere som har kommet særdeles dårlig ut.

Fra flere kilder rapporteres det om dårlig rekrutteringsgrunnlag til lærefagene, når det gjelder antallet søkere, og et svakt faglig nivå blant læreplassøkere har også være fremhevet. Dette står i et motsetningsforhold til det store behovet for lærlinger som kommer til uttrykk gjennom antallet intensjonsavtaler, ikke minst i tradisjonelle lærefag. Man kan neppe overvurdere høykonjunkturens betydning for det bildet som avtegner seg i formidlingsresultatene. I Oslo er rekrutteringsgrunnlaget til bilfag preget av at elever kommer inn i VKI selv med ekstremt svake skoleprestasjoner. Dette tyder på at det kan eksistere et misforhold mellom rekruttene som tilbys og næringens vurdering av egne behov. I likhet med svært mange andre fag, finnes det imidlertid tradisjon for å rekruttere lærlinger fra andre områder i landet.

Jeg har vært inne på de lave kravene til karakterpoeng ved inntak til VKI bilfag i Oslo. Vi vet at de årene det ble opprettet alternativt VKII i Oslo, var det praktisk talt bare elever med innvandrerbakgrunn i klassene. Alternativt VKII har i praksis vært et tilbud til læreplassøkere med dårligere karakterer. En større andel av minoritetsspråklige elever har strykkarakterer og et lavt karaktersnitt sammenlignet med majoritetselever. Sammenfallet mellom svake skoleprestasjoner, tilbud om VKII som alternativ til læreplass og etnisk minoritetsbakgrunn, kan tolkes som et utslag av det som i internasjonal forskningslitteratur betegnes som institusjonell rasisme. Dette er nærmere definert i kapittel 2, men det er verdt å merke seg at det ikke er aktørers intensjoner som står i fokus når dette begrepet benyttes, men heller noe i retning av en ”usynlig hånd”. Det avgjørende er ikke hva man kaller

fenomenet, men det er grunn til å ha in mente de formene for seleksjon som kan foregå i atskillige omganger. Gjennom skolen tildeles karakterer og andre signaler om hvilken posisjon en har forut for konkurransen om læreplasser. Her finner vi et formidlingssystem som i stor grad er styrt av markedets logikk. At markedet virker ytterlig selekterende og forsterker eksisterende ulikheter, har vært mer åpenbart tidligere gjennom etableringen av alternative VKII-klasser, noe det ikke var behov for høsten 1999, ettersom de søkerne som stod igjen til slutt var ikke-rettshavere.

Likevel, og for å understreke poenget om seleksjonen ytterligere, kan det nevnes at en oppfatning som kom frem i intervjuene på bedriftsnivå, går ut på at den som ikke klarer å skaffe seg læreplass i dag med den rekrutteringskrisen som finnes, vil heller ikke være særlig attraktiv i et arbeidsmarked for faglærte.

2 Teoretiske og metodiske