Fra en kamp om læreplassene til en kamp om lærlingene

Utdanningsdirektøren i Akershus oppsummerer generelt om utviklingen når det gjelder lærekontrakter i 1999 at gode konjunkturer gir stort rekrutteringsbehov hos lærebedriftene og at flere fag har hatt problemer med å rekruttere kvalifiserte søkere til ledige læreplasser. Dette er også en gjennomgangstema i Oslo, hvor det som nevnt uttrykkes bekymring over at de skolesvake læreplassøkere utgjør en stadig større andel. Etaten ser det som en hovedutfordring for fremtiden å skaffe læreplasser til svake elever med stort fravær, som det vil være vanskelig å få formidlet.

Det er ikke uvanlig at antallet intensjonsavtaler kan være mer enn det dobbelte av antallet elever i et relevant VKI, hvorav noen også vil komme til å søke allmennfaglig påbygning. Som eksempel kan det nevnes at det for opplæringsåret 2000/2001 var inngått om lag 250 intensjonsavtaler i elektrikerfaget i Oslo – et fag som sammen med syv andre lærefag rekrutterer fra VKI Elektro, hvor det befant seg cirka 100 elever i Oslo våren 2000. ”Rekrutteringskrise” synes derfor ikke å være en for sterk betegnelse på en situasjon preget av et kraftig misforhold mellom tilbud og etterspørsel av lærlinger.

Fra begge fagopplæringskontorene ble det imidlertid uttrykt erfaring for at man ikke kan stole på budskapet om det store behovet for lærlinger som annonseres fra bilbransjen, ettersom godt kvalifiserte søkere ikke har fått læreplass samtidig som bransjen sterkt har fremhevet sitt rekrutteringsbehov. En nærliggende tolkning man kan gjøre av dette, er at bransjen ønsker å opprettholde en høy lønnsevne og betrakter et svakt rekrutteringsgrunnlag når det gjelder søkernes faglige prestasjonsnivå som trussel mot denne målsetningen. Som jeg straks vil komme tilbake til, har bransjen et visst grunnlag for bekymring når det gjelder søkernes skoleprestasjoner.

For bilfagene i Oslo ble det fremhevet ved Fagopplæringsetaten at bransjen har tatt inn stadig flere lærlinger med innvandrerbakgrunn, hvilket den stadige reduksjonen i antallet alternative VKII-klasser også bærer bud om. Parallelt er det imidlertid også kuttet ned på antallet VKI-klasser i kjøretøy, fra 8 klasser for noen

år siden, var antallet redusert til 6 foregående opplæringsår, med ytterligere nedskjæringer for inneværende opplæringsår. Nedskjæringen i antall VKI-kurs settes i sammenheng med en reduksjon i antallet søkere. En interessant tolkning av behovet for lærlinger og derfor for elevplasser gjøres imidlertid også på grunnlag av formidlingsresultatene: Der det er søkere som ikke får læreplass, der er det heller ikke behov for så mange elevplasser på lavere trinn. Det samme resonnementet ble uttrykt svært utvetydig og på et generelt grunnlag ved Fagopplæringskontoret i Akershus: At det opprettes et alternativt VKII betyr at bransjen ikke er villig til å ta inn elever. Dette tolkes som en overkapasitet på utdanningssiden. Dette fører til at Fagopplæringskontoret som regel vil anbefale nedleggelse av det aktuelle VKI-kurset, ettersom overskuddet av søkere blir betraktet som et tydelig tegn på at bransjen ikke er villig til å ta sitt ansvar eller at det er få arbeidsplasser innenfor faget. Slike råd kan imidlertid bli motarbeidet fra skolene, hvor det kan oppstå bekymring for å miste et fagmiljø, selv om dette betegnes som et avtagende problem.

Spesielt om minoritetsspråklige søkere ble det ved Fagopplæringskontoret i Akershus uttrykt erfaring for at bedriftene har opptrådt rettferdig. Jeg ble fortalt at det ikke handler om hudfarge i de tilfellene hvor søkere hadde hatt problemer med å skaffe seg læreplass, men heller om dårlige karakterer, høyt fravær og søkere som ellers har hatt problemer med å tilpasse seg arbeidsmiljøet og da særlig på grunn av mangelfulle norskkunnskaper. Et visst ferdighetsnivå i norsk ble fremstilt som et sikkerhetskrav. Kontoret ser ellers ingen alarmerende tendenser for minoritetsspråklige søkere, men det ble hevdet at hvis problemer oppstår på dette området, vil kontoret også rette økt oppmerksomhet til temaet.

En konsulent ved Fagopplæringsetaten i Oslo la vekt på hvordan de skolesvake elevene har en tendens til å havne på bilfag, og hvordan dette oppfattes som et problem for bransjen. En av skolene hadde høsten i forveien hatt en nedre poenggrense ved inntaket til VKI Kjøretøy på 25 poeng, på en annen skole var den nedre poenggrensen 24 poeng, mens poenggrensen ved det største bilfaglige skolemiljøet var på 16 poeng. Dette tilsvarer en gjennomsnittskarakter for sist inntatte søker på henholdsvis 2,5, 2,4 og 1,6, hvor også strykkarakterer kan inngå med verdien 0. Som nevnt har altså bransjen en viss grunn til bekymring for rekruttenes faglige nivå i Oslo. Her ligger det en betydelig utfordring med tanke på å heve det faglige ferdighetsnivået. At læreplassøkere utenbys fra har et godt omdømme, skal vi vie oppmerksomhet i kapittel 3.

Konsulenten fortalte at det ville være svært lett å skaffe søkere med innvandrerbakgrunn læreplass i fag som kanskje har lavere status, men hvor også de faglige kravene er mindre. Dette gjelder terminalfaget og yrkessjåfør, hvor det finnes relativt store bedrifter på jakt etter lærlinger. På dette området kan man kanskje se en parallell i et fag som renholdsarbeider, hvor det er vanskelig å motivere ungdom til skolegang og læretid for utdanning til et lavstatusyrke.

På spørsmål om mulige sanksjonsmekanismer, som boikott av bedrifter som ikke vil ta inn lærlinger med innvandrerbakgrunn, stilte han seg tvilende til at dette ville ha noen som helst virkning, fordi en bedrift uansett vil få henvendelser fra læreplassøkere eller foreldre. Konsulenten fremhevet ellers hvordan noen store bedrifter har vist god vilje og evne til å ta inn lærlinger med innvandrerbakgrunn.

Fra frisørfaget ble det lagt større vekt på at skolesvake, men også dårlig motiverte elever er et utbredt problem blant ungdom i Oslo generelt, men at høflighet, innsatsvilje og evne til å arbeide hardt kjennetegner mange av elevene med utenlandsk opprinnelse. En form for positiv diskriminering kan spores her, men dette er neppe betegnende for salongene samlet sett. Det finnes også salonger som ikke vil ha lærlinger med innvandrerbakgrunn. Konsulenten fortalte om 120 intensjonsavtaler for 45 VKI-elever. Et flertall av elevene har innvandrerbakgrunn.

Selv om formelle reaksjoner mot salonger som ikke vil ta inn lærlinger med inn-vandrerbakgrunn kan være vanskelig å gjennomføre, ble det fremhevet at med knapphet på søkere og bedrifter som er ”desperate” etter å få tak i lærlinger, kan man mer eller mindre ubevisst komme til å belønne de bedriftene som kan ansees som gode opplæringsbedrifter, fordi de har anstrengt seg for å imøtekomme krav som er stilt til kvaliteten på opplæringen etter reformimplementeringen, mens bedrifter det er vanskeligere å samarbeide med, ikke rangerer først i køen. På direkte spørsmål ble det fremhevet at innvandrere i bransjen ikke har vært spesielt velvillige til å ta inn lærlinger med innvandrerbakgrunn, med den begrunnelsen at salongen også ønsket norske kunder. Dette er et tema jeg også kom på sporet av i samtale med en hvit frisørmester, og som omtales mer utførlig i kapittel 3.

På spørsmål til konsulenter ved Fagopplæringsetaten i Oslo om deres erfaring når det gjaldt formidling av søkere som hadde gjennomgått språklig tilrettelagt opplæring, fikk jeg vite at arbeidsgivere trolig ikke forstår noe av det, de forholder seg til karakteropplysningene uten å skjønne når det er gitt karakter i ordinær norsk og når karakteren er satt i faget norsk som annetspråk. Hvis en person har fire i norsk som annetspråk, kan bedriften få inntrykk av at vedkommende snakker bra, før det viser seg under intervjuet at de ikke forstår hverandre. Dette har ikke noe stort omfang, men det har forekommet, fikk jeg vite. Vi skal senere i rapporten se at et par av informantene nettopp hevdet de kan få mistanke om at en søker har fått uforholdsmessig gode karakterer, og det var tydelig at informantene ikke forstod forskjellen på ordinær norsk og norsk som annetspråk.

Gjennomgående i samtalene med konsulenter på fylkesnivået ble det bekreftet at formidlingen av søkere med innvandrerbakgrunn kan ta mer tid. Ved begge fagopplæringskontorene er det blitt lagt vekt på manglende språkferdigheter som en gyldig og forståelig begrunnelse for problemer med å få formidlet enkelte av læreplassøkerne med innvandrerbakgrunn. Det er vanskelig for meg å trekke konklusjoner om hvilken betydning det har hatt at de minoritetspråklige søkerne uten rett ikke var omfattet av de siste anstrengelsene for å skaffe tilbud mot slutten av formidlingsperioden. At det kan ta mer tid for minoritetsspråklige søkere å få

læreplass, er også et viktig moment for å forstå de bekymringene som kom til uttrykk blant enkelte av læreplassøkerne med innvandrerbakgrunn som jeg intervjuet, og som er tema i kapittel 4.