4 Unges syn på like muligheter i skole, lære og arbeidsliv
4.1 Dominerende ideologi om nytten av å anstrenge seg
Kompleksitet er også noe Carla O’Connor (1999) fremhever, etter å ha undersøkt hvilke oppfatninger om fremtidige muligheter som kom til uttrykk blant afrikanske amerikanske ungdommer i Chicago på begynnelsen av 90-tallet.37 Hun problematiserer sammenhengen mellom unges oppfatninger av livssjanser eller mulighetsstrukturer (’perceptions of possibility structures’) og deres motivasjon eller prestasjonsorientering (’achievement orientation’). Hun hevder at mange forskere nokså ukritisk har gjengitt en ide om at de ungdommene som er marginalisert på grunn av rase- eller klassebakgrunn, og som oppfatter at andre med det samme utgangspunktet som dem selv har større problemer med å komme seg fram i samfunnet, vil være lite villige til å innordne seg de normene og forventningene som gjelder i skolen (O’Connor 1999:137).38
Denne tematikken sporer hun tilbake til bidrag fra 50-tallet hvor en var opptatt av forskjeller mellom intern versus ekstern lokalisering av kontroll.39 Dette ledet igjen til en interesse for hvilken betydning folk tillegger tilfeldigheter i oppfatninger av forholdet mellom egne handlinger og deres konsekvenser. Ved hjelp av en rekke spørreskjemaundersøkelser fant man på 60-tallet at en intern lokalisering av kontroll kunne identifiseres hos personer som var tilbøyelige til å betrakte sine prestasjoner som et resultat av egne ferdigheter, evner eller anstrengelser, og at dette var positivt korrelert med motivasjon og akademiske
som ungdommene la vekt på, lar seg vanskelig innpasse i en stringent og forenklende firefeltstabell.
37 Det dreier seg om et førtitalls elever ved to såkalt ikke-selektive videregående skoler, hvor praktisk talt alle elevene ved skolene var afrikanske amerikanere og svært høye andeler var fra familier med lav inntekt. Fattigdom er gjerne et viktig kriterium for å kunne bruke et begrep som marginalisering eller sosial eksklusjon (Russell 2000).
O’Connor foretar ingen kritisk drøfting av det omdiskuterte begrepet
’marginalisering’, men ser ut til å bruke det synonymt med formuleringen ’bakgrunn fra familier med lav inntekt’. Jeg har ikke grunnlag for å benytte begrepet
’marginaliserte’ om de ungdommene jeg intervjuet.
38 Paul Willis (1977) er en blant flere som har vektlagt en slik sammenheng.
39 Intern lokalisering av kontroll betyr at informanten legger vekt på betydningen av egne anstrengelser, mens ved ekstern lokalisering av kontroll henvises det til forhold som ligger utenfor det enkelte individs innflytelse eller kontroll. En nærmere utdypning av begrepene, vil jeg komme tilbake til under omtalen av hvordan begrepene kan operasjonaliseres.
prestasjoner. På den andre siden mente man at ekstern lokalisering av kontroll var uttrykk for en persons tilbøyelighet til å forklare suksess eller fiasko med henvisning til skjebne, flaks eller tilfeldigheter, og at dette var negativt korrelert med motivasjon og akademiske prestasjoner (O’Connor 1999:138).
Selv om dette ikke var intensjonen i de tidlige bidragene, mener O’Connor at man kan påvise en samsvarighet mellom lokaliseringen av kontroll og i hvilken grad personer aksepterer en dominerende ideologi om at ens status i samfunnet vil være et resultat av ens individuelle anstrengelser. Intern lokalisering av kontroll synes forenlig med en tilslutning til denne dominerende ideologien om at suksess vil være et resultat av at en selv har arbeidet hardt. Ekstern lokalisering av kontroll kan forstås som en større vektlegging av ytre begrensninger på hvor langt en vil kunne komme som resultat av egne evner og anstrengelser, noe som innebærer en potensiell avvisning av den samme ideologien. Videre refererer O’Connor til en rekke studier fra 90-tallet basert på spørreskjemaundersøkelser, hvor det påvises høy korrelasjon mellom elevenes skoleprestasjoner og deres tillit til at en vil få uttelling for anstrengelser. Personer som hadde svake prestasjoner, strykkarakterer eller som droppet ut av videregående skole, var tilbøyelige til å mene at sosiale skjevheter ville begrense mulighetene for belønning og sosial uttelling for marginaliserte grupper, som også disse respondentene selv kunne sies å tilhøre (O’Connor 1999:139).
Kan litteratur om fremtidsperspektiver blant marginalisert ungdom i det nordamerikanske samfunnet være relevant for norske forhold? Kan begreper som er utviklet gjennom studier av hvordan personer tenker om livssjanser i et såpass stratifisert samfunn som USA med meget store sosiale og økonomiske forskjeller, ha verdi i et relativt egalitært samfunn som det norske? Kanskje kan erkjennelsen av at det finnes forskjeller i levekår og sosial status være sterkere i USA enn i Norge eller Skandinavia. I så fall vil en ide om belønning for individuelle anstrengelser ha en helt annen klangbunn i det nordamerikanske samfunnet.
Kanskje er sosial mobilitet og klatring med hensyn til sosial status et viktigere tema for allmennheten i USA enn i Norge. Taleformer som spiller på en ide om ’å komme seg frem i livet’ er vanligere i USA enn i Norge, hvor man kanskje oftere snakker om å ’klare seg i livet’? Et viktig spørsmål vil likevel være om Norge egentlig fremstår som et egalitært samfunn og i så fall for hvem. Riktignok har det vært hevdet at under sosialdemokratiet, som tradisjonelt har vært preget av en sterk likhetsideologi, har sosiale forskjeller vært tilslørt eller maskert (Jfr. Eidheim 1993:23), men ikke alle er overbevist om at en ideologi om likhet har hegemoni i Norge. Odner (1996) har argumentert for at en likhetsideologi ikke er mer dominerende enn en ideologi om hierarki. Han viser hvordan ideer om forskjeller i rang også er fremtredende og fremhever tvetydigheten og motsetningsforholdet som eksisterer i samspillet mellom de to ideologiene (Odner 1996:150 ff). Dette synes å være i tråd med observasjoner i en svensk studie; fra feltarbeid i en svensk industribedrift har Billy Ehn skrevet om Skandinavias doble budskap om makt,
som går ut på at hierarkiet finnes, men man kommuniserer som om man er likemenn (omtalt og kommentert i Borchgrevink 1996:22 ff).
Utover ideologier om hierarki versus likhet finnes en ideologi om at enhver vil få belønning etter innsats. Det kan være at denne ’prestasjonsideologien’, som O’Connor kaller den (ibid: 138), er sterkere i USA enn i Norge. Likevel vil jeg fremheve at dette er en bærende logikk i utdanningssystemet. Gudmund Hernes poengterte for lang tid siden at skolen, som har som målsetning å fremme likhet mellom samfunnslagene, er en av de viktigste produsentene av ulikhet (Hernes 1974:232). Samtidig fremstår skolen som den offentlige institusjonen som i minst grad behandler ulike grupper ulikt, fremholder han og peker videre på hvordan skolen bidrar til å legitimere ulikheter i samfunnet generelt gjennom en viktig funksjon skolen har, nemlig at den ”trener folk i å tape”(Hernes 1974: 242). Han hevder at: ”så lenge de upriviligerte helt var utelukket fra videregående utdanning, kunne de angripe systemet. Etter at de har sluppet inn i et system som de ikke kommer igjennom, kan de bare anklage seg selv.” (ibid; uthevinger i originalen). Her ligger det en interessant påminnelse om den menneskelig tilbøyeligheten til å inter-nalisere utenforliggende kontrollmekanismer. Slik jeg ser det, gir dette støtte til poenget om hvor sterkt den dominerende ideologien om ansvar for ens egen situasjon virker i utdanningssystemet.
En overbevisning om at anstrengelser vil gi uttelling – eller det O’Connor kaller prestasjonsideologien – kan altså oppfattes som en viktig ideologi også i Norge, i alle fall synes denne å være dominerende innenfor utdanningssystemet.
Dette er en forutsetning som jeg velger å bygge på i analysen av intervjuene med elever og lærlinger med innvandrerbakgrunn. O’Connor (1999) finner imidlertid at andre diskurser kan eksistere samtidig, uten at de kan sies å utgjøre
”motfortellinger” eller konkurrerende fortellinger. Hun betrakter disse
”konarrativene” som fortellinger som modererer eller mildner den dominerende teorien om at en ved hjelp av egen innsats og hardt arbeid vil kunne komme seg frem i samfunnet. Alle hennes unge informanter tilkjennegav sin støtte til denne dominerende teorien, men tegnet samtidig et mer komplekst bilde ved å peke på forhold som begrenser eller innsnevrer teoriens gyldighet (O’Connor 1999:142).
O’Connor hevder altså at forskere har overforenklet sammenhengen mellom individers prestasjoner og deres tilslutning til den dominerende ideologien. Jeg mener et blikk for kompleksiteten i dette forholdet er egnet til å berike analysen av hvilke forventninger til fremtiden som kommer til uttrykk blant ungdommer med innvandrerbakgrunn.