Kokebokens rolle

WIENERSNITSEL AV HÅBRANN

Lagar ein av høveleg tjukke skivor, bruna dei vel, spe på vatn, lat dei småsurra, legg dei på fat,

legg ei sitronskive med ein ansjos og helst litt kapers eller hakka agurk på.

Fra Krigskokeboken til Margrete Grude Tjensvoll⁹³

Som nevnt hadde de eldre informantene ofte én kokebok som de brukte, både til å prøve ut nye retter, men mest som veiledning i de tradisjonelle matrettene. Under krigen kunne man også finne egne kokebøker som ga idéer til substituttmat, slik som håbrann-oppskriften viser.

Slike gamle kokebøker hadde en annen rolle enn kokebøker i dag. Folkeopplysningstanken på 1800-tallet gjorde seg gjeldende også i disse bøkene, som ofte var fulle av velmenende råd om ymse ting. Kokebøkene hadde en klar oppdragelsesrolle, forfatteren ville dyktiggjøre leseren, dvs. husmoren; ikke bare skulle hun bli flink til å lage mat, men hun skulle også bli flittig, nøysom og økonomisk på alle områder i husarbeidet. Bøkene ga veiledning og råd om barneoppdragelse, hygiene og om hvordan kvinnene skulle gjøre mannen fornøyd.

92 Bugge, 2005, s. 118

93 Notaker, 1993, s. 291

Etter hvert ble det mer fokus på helse og ernæring, og kokebokforfatter Olaug Løken hevder i sin bok fra 1897 at det først og fremst har ligget henne på hjertet å verne om sunnheten, deretter økonomien, og til sist ”det behagelige for smak og andre sanser”⁹⁴.

Helt til på midten av 1900-tallet har mange kokebøker disse oppdragende tendensene. I Husmorens Kokebok fra 50-tallet får vi ikke bare råd om den beste stillingen ved kjøkkenbenken eller om hvordan kjøkkenet burde innredes, men også råd om hvordan potteplantene trives best, hvordan skoene bør behandles for å holde seg pene og hvordan man unngår jordslag på tøy:

(…) hvis det dynkede sammenpakkede tøyet blir liggende flere dager, da blir forskrekkelsen stor en dag man tar det ut igjen. Svarte, små og store prikker som er jordslag er resultatet. Legg tøyet i en plastpose og i kjøleskapet, så unngår en ubehagelige overraskelser.⁹⁵

Det ville vært utenkelig med en slik direkte oppdragerrolle overfor dagens kokeboklesere.

Kokebøker i 2007 er av en helt annen karakter. De er laget for å friste mer enn for å oppdra, og de domineres av vakre bilder.

Roland Barthes mener at det blir litt for mye av det gode og hevder at lekre fotografier av tillagde matretter er ”som et objekt som er nært og utilgjengelig på samme gang, og fortæringen av retten kan meget vel fullbyrdes bare med blikket”⁹⁶. Gyldne rapphøns besatt med kirsebær, krepstimbal omgitt av røde skall eller modellerte sopper og arabesker av glaserte frukter blir for ham matlagning for synet, og han mener at det ”ornamentale” kjøkken med sin utsmykning begraver selve næringsstoffene under et glatt segment av garnityr, det demper og maskerer matens egentlige natur, som ”kjøttets brutalitet” eller ”skalldyrenes abrupthet”.⁹⁷ Barthes kan ha rett i mye av dette, det er ikke alltid like lett å se hva rettene egentlig er (se figur 5.7).

94 Løken, 1897, uten sidetall

95 Blegen, ukjent årstall, s. 42

96 Barthes, 1999, s. 111

97 Ibid, s. 111

Figur 5.7: Noen eksempler på sjømatretter i kokebøker anno 2005.

Det finnes kokebøker til ethvert bruk og de er ofte delt opp i emner. Det finnes egne bøker om for eksempel fisk, vilt, pasta, brød og desserter. I en slik flom av valgmuligheter er det paradoksalt at de yngre informantene bruker kokebøker i mindre grad enn de eldre, til tross for at alle sier de har opptil flere slike bøker. Helga (f.1966) for eksempel, svarer på spørsmålet om hun har kokebøker: ”Herregud, jeg har så mange kokebøker, mange står til og med igjen hos eksen min!”.

At bøkene i liten grad blir brukt kan ha sammenheng med at informasjonsflommen virker uoverkommelig og gjør oss delvis paralyserte. I postmoderne forskning diskuteres det om vi får for mye informasjon; det blir vanskelig å orientere seg i verden, og det blir vanskeligere å ta valg.

Så hvilken funksjon har alle disse kokebøkene? Henry Notaker viser til Charles Baudelaires triste tid i Belgia hvor det ikke var tilgang på restauranter, og hvor den eneste måten å trøste seg på var å lese kokebøker, og han finner her en mer finurlig forklaring på hva vi bruker alle kokebøkene til: vi trøstespiser ord.⁹⁸ Om vi mangler de eksotiske ingrediensene som ofte finnes i oppskriftene i slike bøker, eller kompetanse eller tid til å lage slike lekre retter som er omtalt, kan vi i det minste trøste oss med å lese om denne gode maten. Dette er kanskje svaret på hva noen av de yngre informantene anvender kokebøkene sine til, de leser dem, men bruker dem ikke til det formålet de er bestemt til.

Et annet aspekt som også kan være en forklaring på hvorfor så mange har flere kokebøker, er at de brukes til å vise hvem man er, eller hvem man gjerne vil være. Allerede på slutten av

98 Notaker, 2000, s. 169

1800-tallet introduserte sosiologen Thorstein Veblen begrepet ”iøynefallende forbruk”,⁹⁹ som kan defineres som en praksis hvor man kjøper eller viser frem materielle eiendeler for å indikere eller forsterke sin egen prestisje i andres øyne. En hyllemeter eller to med kokebøker konnoterer en eier med sans for livets goder og en trendy livsstil. De livsstilene vi tilegner oss, bestemmes av habitus (eller disposisjonene våre), og de påvirker handlingsmønsteret og klassifiserer smaken vår. Forskjellige livsstiler representerer derfor ulik forbrukeradferd og påvirker valgene vi tar.¹⁰⁰

Kjøp av kokebøker kan derfor ha en sammenheng med hvilken livsstil vi gjerne vil bli identifisert med, selv om habitus tilsier en livsstil som ikke inkluderer en slik gourmetsans som kokebøkene illuderer. Resultatet blir en mengde kokebøker som blir stående til pynt og som gir en illusjon av en eier som er godt bevandret i kokekunsten og har høy matkulturell kompetanse.