Med klassifiseringssystemet menes systemet som brukes for å bestemme den økologiske og kjemiske tilstanden til en konkret vannforekomst. Fremmede arter er en av påvirkningsfaktorene som er relevante for vannforskriften, på lik linje med bl.a. eutrofiering, organisk belastning og forsuring (Direktoratsgruppen 2018a).
Utgangspunktet for vår anbefaling er at det er uheldig om metoden for fastsettelse av økologisk tilstand ved tilstedeværelse av fremmede arter avviker fra metoden brukt ved andre påvirkninger.
Derfor bør tilstedeværelsen av fremmede arter i utgangspunktet tas høyde for enten gjennom en vurdering av påvirkningens effekt på relevante kvalitetselementer eller gjennom et generelt fra-trekk – men ikke begge deler.
På dette grunnlag foreslår vi et enkelt beslutningstre (flytdiagram) i tre trinn (figur 3):
1) Foreligger det data for (eller kunnskap om) relevante vannforskriftsparametere fra den kon-krete vannforekomsten, som kan antas å fange opp de(n) fremmede arten(e)s effekt på tilstanden?
Hvis ja, skal tilstandsvurderingen baseres på disse dataene / denne kunnskapen.
Hvis nei:
2) Foreligger det en generell vurdering av avviket fra naturtilstanden som de(n) fremmede arten(e) forårsaker for relevante vannforskriftsparametere?
Hvis ja, skal tilstandsvurderingen baseres på disse vurderingene.
Hvis nei:
3) Vannforekomstens økologiske tilstand bestemmes av de(n) fremmede arten(e)s økologiske effekt, slik den fremgår av Artsdatabankens aktuelle fremmedartsliste.
Presisjonen av de ulike metodene synker fra alternativ 1 (høy presisjon) via 2 (middels) til alter-nativ 3 (lav presisjon). Dette skyldes den økende usikkerheten om den benyttede informasjonen faktisk er treffende for den gjeldende vannforekomsten.
Uavhengig av alternativ 1–3 foreslås følgende tilleggskrav:
4) Om det forekommer én eller flere fremmed(e) art(er) i vannforekomsten, kan den økologiske tilstanden ikke være bedre enn «god».
5) Om det forekommer flere fremmede arter i vannforekomsten, gjelder «verste styrer»-prin-sippet. Tilstanden skal altså bestemmes av den fremmede arten som har størst effekt, eller av den samlede effekten av de ulike fremmede artene, om denne er større.
I de følgende avsnittene forklares de ulike alternativene og tilleggskravene i mer detalj.
Figur 3. Flytdiagram for den foreslåtte gangen i klassifiseringen av effekten av fremmede arter.
(1) Vurdering ut fra data om vannforekomsten
Hvis det foreligger overvåkingsdata eller andre data om relevante kvalitetselementer for den konkrete vannforekomsten, bør disse brukes. Også mindre formell kunnskap om effekter av fremmede arter bør hensyntas, så lenge den gir grunnlag for å vurdere endringen i tilstand som de(n) fremmede arten(e) har forårsaket.
Det relevante spørsmålet er altså om data eller kunnskap om vannforekomsten kan antas å fange opp den fremmede artens effekt. Hvis dette er tilfellet og tilstanden settes til «god» eller lavere på dette grunnlaget, er det dermed verken nødvendig eller tilrådelig å sette ned tilstands-klassen ytterligere. (Når tilstanden derimot vurderes som «svært god», vil tilleggskrav 4 bli aktu-elt, se under.)
Hvilke kvalitetselementer som kan være relevant, er avhengig av den fremmede arten og dennes effekter på norsk natur. For kvalitetselementet «fisk» kan man eksempelvis anta at effekten av fremmede arter er tilstrekkelig dokumenterbart gjennom parameterne NEFI (norsk endrings-indeks for fisk) eller prosentvis endring av fiskebestand. Om det foreligger data til å beregne NEFI eller endring i fiskebestand før og etter introduksjonen av den fremmede arten, vil disse parameterne mao. gjenspeile effekten som den fremmede arten har på fiskefaunaen. Dette har f.eks. blitt håndhevet slik i ØKOSTOR, der effekten av introdusert gjedde på tilstand i Krøderen ble tatt høyde for gjennom den prosentvise bestandsnedgang av andre fiskearter (Lyche Solheim et al. 2019).
For andre kvalitetselementer enn fisk er det ikke like opplagt hvilke parametere som kan benyt-tes. Faktisk er det usikkert om noen av vannforskriftparameterne i det hele tatt kan brukes til dette formålet. Et litteratursøk på de ulike indeksene for planteplankton, vannplanter og påvekst-alger (PIT, AIP, TIc, HBI2 m.m.) og termen «fremmede arter» var uten treff. Om noen av disse indeksene skulle være følsomme for tilstedeværelsen av fremmede arter, har det i så fall altså ikke blitt dokumentert. Når det gjelder vannplanter, er enkelte fremmede arter inkludert som indikatorarter for TIc, SIc og WIc: Vasspest er ført opp som tolerant mot eutrofiering og som sensi-tiv for forsuring og vannstandsregulering; svanemat (Ricciocarpos natans) er også sensisensi-tiv for forsuring. Forekomst av vasspest kan altså muligens gi utslag på trofiindeksen (TIc), men siden indeksen bare tar høyde for antall arter, og ikke antall individer, er det tvilsomt om den fanger opp vasspestens faktiske effekt på vannforekomsten. Oss bekjent har ikke dette blitt undersøkt direkte, men flere kartlegginger tyder på at massebestander av vasspest har en større effekt på økologisk tilstand enn det som går frem av TIc (f.eks. Mjelde 2019, Mjelde et al. 2012).
Når det gjelder kvalitetselementet «bunndyr», har enkelte studier vist at ASPT-indeksen er nega-tivt korrelert med tilstedeværelsen av fremmede arter: ASPT synker med økende abundans eller artstall av fremmede arter (MacNeil et al. 2010) og ved nærvær av Gammarus pulex, en marflo-art som er fremmed for Irland (MacNeil & Briffa 2009). Derimot var ASPT upåvirket av nærvær av signalkreps (Mathers et al. 2016). Det er altså i beste fall usikkert om ASPT er en pålitelig indikator av effekten av fremmede arter. En negativ korrelasjon mellom ASPT og fremmede arter indikerer dessuten ingen årsakssammenheng. De fremmede artene kan ha etablert seg fordi vannforekomsten var eutrofiert (MacNeil & Briffa 2009); i så fall er både nærværet av fremmede arter og lave ASPT-verdier et resultat av eutrofiering, heller enn at ASPT gjenspeiler effekten av fremmede arter.
Terskelindikatoren edelkreps (Astacus astacus) kan også nevnes som relevant indikator, siden den er svært følsom for tilstedeværelsen av signalkreps. Når edelkreps har blitt fortrengt gjennom signalkreps, kan denne kunnskapen altså brukes til å vurdere effekten av signalkreps og sette vannforekomstens tilstand til «dårlig» (med de forbeholdene som er nevnt i klassifiserings-veilederen, dvs. at terskelindikatoren bare brukes når andre data mangler, og at naturlig fravær av terskelindikatoren ikke må brukes som indikasjon på en påvirkning; se Direktoratsgruppen 2018b:63, 77).
Per dags dato ser det dermed ut til at alternativ 1 er mest egnet for kvalitetselementet fisk samt terskelindikatoren edelkreps. Imidlertid har flere kartlegginger av vannplanter fulgt prinsippet om at økologisk tilstand ikke kan vurderes som god «Dersom fremmede arter danner massebestand i en innsjø» (f.eks. Mjelde 2019:7, 12).1 En slik praksis er helt i tråd med vår anbefaling om å benytte kunnskap om endringer i kvalitetselementer for å vurdere effekten av fremmede arter.
(2) Tilstandsfastsettelse gjennom artsspesifikke vurderinger for vannforskriften
Alternativ 2 skal vurderes når det ikke foreligger data fra den konkrete vannforekomsten (eller når dataene/kunnskapen som foreligger, er utilstrekkelig for å vurdere effekten av den fremmede arten). Dette alternativet er kun aktuelt hvis det allerede foreligger en vurdering av de(n) aktuelle fremmede arten(e) på relevante vannforskriftparametere. Så langt foreligger slike vurderinger bare for effekten av fremmede arter på ørret i rene ørretvann (Hesthagen et al. 2012), men det anbefales å gjennomføre tilsvarende vurderinger for andre vannforskriftsparametere.
Hesthagen et al. (2012) har kategorisert effektene som sju ulike regionalt fremmede fiskearter (abbor, gjedde, mort, røye, sik, sørv og ørekyt) har på tilstanden av ørret. Effektene varierer til dels veldig sterkt mellom regionalt fremmede arter, men også mellom ulike vanntyper, der
1 Vi kan ikke se at dette prinsippet per i dag er forankret i klassifiseringsveilederen (jf. kap. 2), slik Mjelde (2019:7, 12) skriver, men det er fullt forenlig med alternativ 1, slik det er anbefalt her.
Hesthagen et al. (2012) har tatt høyde for de to typologifaktorene innsjøareal og middeldyp (tabell 2). Avvik fra naturtilstanden for ørret i nærvær av introdusert ørekyt, sørv og mort avtar eksempelvis med økende innsjøareal eller middeldyp fra «svært stort» (dvs. svært dårlig tilstand) til «lite» (dvs. god tilstand). I nærvær av introdusert røye øker avviket fra naturtilstanden med økende innsjøreal eller middeldyp fra «uberørt» (svært god) til «moderat». Når gjedde er satt ut i ørretvann, er tilstanden i beste fall «dårlig».
Disse tabellene kan brukes for å vurdere tilstanden for kvalitetselementet «fisk», selv når data fra den berørte vannforekomsten – utover det at ørret og den fremmede arten forekommer – er helt fraværende. Alternativ 2 har dermed potensielt lavere presisjon enn alternativ 1, siden effek-ten av den fremmede areffek-ten kan variere noe fra vannforekomst til vannforekomst. Det har likevel høyere presisjon enn alternativ 3, siden sistnevnte ikke er utarbeidet spesifikt for vannforskrift-sammenheng.
Alternativ 2 er så langt kun tilgjengelige for ørret i rene ørretvann (Hesthagen et al. 2012). Vi anbefaler at det lages tilsvarende vurderinger også for andre arter og biologiske kvalitetselemen-ter. Det er grovt sett to måter å gjøre dette på:
(a) Å vurdere effekten av ulike fremmede arter på en eksisterende vannforskriftsparameter eller -indeks. Det er dette som er gjort for parameteren «ørret i innsjøer».
(b) Å definere en ny parameter eller indeks som spesifikt er designet for å fange opp tilstands-endringen i et kvalitetselement som en konsekvens av fremmede arter.
I begge tilfeller kan det være aktuelt å ta høyde for relevante typologifaktorer. Effekten av frem-mede arter på ørret er f.eks. avhengig av innsjøens areal og dybde. I andre sammenhenger kan det være andre typologifaktorer som er relevante (f.eks. økoregion, klimasone, alkalitet). Også andre karakteristikker ved vannforekomster (som ligger utenfor typologisystemet) kan være viktige. For eksempel vil forekomst av krepsepest bare påvirke tilstanden til vannforekomster der edelkreps forekommer, har forekommet eller naturlig kan spre seg til. «Forekomst av vertsarten»
vil altså for parasitter være en vesentlig karakteristikk for å vurdere deres effekt på vann-forekomster.
Om flere fremmede arter har svært like økologiske effekter, vil man kunne forenkle systemet ved å slå dem sammen. For eksempel er sørv og mort vurdert å ha samme effekt på ørret (Hesthagen et al. 2012). Som regel må man imidlertid regne med at tilstandsendringene må vurderes separat for ulike fremmede arter (inkludert muligheten for at en gitt fremmed art ikke påvirker den rele-vante parameteren i det hele tatt).
Tabell 2. Klassifisering av tilstand for parameteren «ørret i innsjøer» etter introduksjon av ørekyt (fra Hesthagen et al. 2012:20). Tabellen illustrerer alternativ 2 i det foreslåtte klassifiseringssystemet. Merk at tilstand er avhengig av innsjøtype (overflateareal og gjennomsnittsdyp). Farger indikerer tilstands-klasser (rød: svært dårlig, oransje: dårlig, gul: moderat, grønn: god, grå: innsjøtypen fins ikke i Norge).
Innsjøens overflateareal (ha)
Middeldyp (m) < 10 10–50 50–500 500–5000 > 5000
< 3 SD SD D
3–15 D D M M
> 15 M G G G
Den andre måten, dvs. en spesifikk fremmedarts-indeks, kunne f.eks. omsettes ved å ta i bruk
«biokontamineringsindeksen» (Arbačiauskas et al. 2008, Šidagytė et al. 2013). Denne indeksen definerer økologisk tilstand gjennom prosentandelen av fremmede arter i en vannforekomst, både basert på individtall og antall taksonomiske enheter, der det høyeste av de to tallene gir utslaget (tabell 3). Indeksen ble utviklet for bentiske makroinvertebrater. Det er mulig at den også ville kunne tas i bruk for andre kvalitetselementer, eventuelt i noe modifisert form, men vi har ikke kunnet utrede dette her.
Tabell 3. Klassifisering av økologisk tilstand basert på «biokontamineringsindeksen» (Arbačiauskas et al. 2008, Šidagytė et al. 2013). Tilstanden bestemmes av den dårligste skåren på fremmede arters abundans (ACI, abundance contamination index) og taksonomisk disparitet (DCI, disparity contami-nation index). ACI er definert som andelen av individer som tilhører en fremmed art, av alle individer i prøven; DCI er definert tilsvarende, men for et høyere taksonomisk nivå, f.eks. andelen av fremmede
«ordener» av alle «ordenene» som er representert i prøven. Farger indikerer tilstandsklasser (rød:
svært dårlig, oransje: dårlig, gul: moderat, grønn: god, blå: svært god, grå: kombinasjonen er ikke mulig).
ACI (%)
DCI (%) 0 1–10 11–20 21–50 > 50
0 SG
1–10 G M D SD
11–20 M M D SD
21–50 D D D SD
> 50 SD SD SD SD
(3) Tilstandsfastsettelse ved hjelp av Fremmedartslista
Det tredje alternativet for å fastsette økologisk tilstand ved tilstedeværelse av fremmede arter er et generelt fratrekk. Dette alternativet har størst usikkerhet (dvs. lavest presisjon) og bør derfor bare brukes når det verken foreligger relevante data fra den konkrete vannforekomsten (jf. punkt 1) eller noen artsspesifikke vurderinger av effektene på vannforskriftsparametere (jf. punkt 2).
Den gjeldende metoden, der tilstanden settes ned med én tilstandsklasse for høyrisikoarter, kan utgjøre en grov undervurdering av den fremmede artens effekt. Hesthagen et al. (2012) anslår f.eks. at svært grunne ørretvann der det er satt ut gjedde, har «svært dårlig» tilstand. Med den gjeldende metoden vil de samme vannforekomstene derimot ende opp med å bli klassifisert til
«god» tilstand, gitt at det ikke foreligger annen kunnskap enn at gjedde er til stede. Den gjel-dende metoden vil altså kunne undervurdere tilstandsforringelsen (eller overvurdere tilstanden) med opptil tre tilstandsklasser.
Det anbefales derfor å basere tilstanden på den fremmede artens risikovurdering, slik den fremgår av Fremmedartslista (Artsdatabanken 2018), men å benytte artens økologiske effektskår fremfor dens risikokategori. Forskjellen mellom risiko og effekt går frem av risikomatrisen i figur 1, der effektskårene (1–4) er gitt på y-aksen. Risikokategorien bestemmes av samspillet mellom effekt-skåren og effekt-skåren for invasjonspotensial (risikomatrisens x-akse). Invasjonspotensialet kvantifi-serer artens evne til å kolonisere nye vannforekomster. Denne egenskapen kan være viktig for å angi risiko for forringelse av økologisk tilstand for vannforekomster der arten ennå ikke fore-kommer (se kapittel 4.4). For vannforekomster der arten allerede forefore-kommer, er imidlertid
invasjonspotensial en irrelevant størrelse. Det er den økologiske effekten som beskriver hvordan vannforekomstens tilstand kan forventes å bli endret.
Vår anbefaling går ut på at
• tilstanden settes til «god» om artens økologiske effekt har en skår på 1 eller 2,
• tilstanden settes til «moderat» om artens økologiske effekt har en skår på 3,
• tilstanden settes til «dårlig» om artens økologiske effekt har en skår på 4.
En innsjø der det er satt ut ørekyt, vil etter denne anbefalingen bli klassifisert til å være i dårlig tilstand, siden ørekyt har en økologisk effektskår på 4 (se tabell 1). Som man ser fra tabell 2, ville denne klassifiseringen feilvurdere tilstanden for flere typer ørretvann (overvurdere for grunne innsjøer mindre enn 50 ha og undervurdere bl.a. for innsjøer større enn 500 ha eller dypere enn 15 m). Dette illustrerer hvorfor de andre alternativene bør foretrekkes når de er tilgjengelige. Likevel vil alternativ 3, slik det er foreslått her, være mer treffsikker enn gjeldende praksis, som er en generell nedsetting av tilstandsklassen med ett trinn.
Mulige modifikasjoner
Her beskrives to mulige modifikasjoner som har blitt vurdert, men som ikke inngår i anbefalingen.
De nevnes kun for å skissere muligheten, selv om vi har falt ned på at de ikke vil forbedre klassifi-seringssystemet. Skulle det imidlertid være et ønske fra forvaltningens side om å gå videre med disse modifikasjonene, kan de tas frem og eventuelt utvikles videre.
(a) Effektkriterier. – Fremmede arters økologiske effekt blir av Artsdatabanken kvantifisert gjen-nom seks ulike kriterier (D–I). Det er ikke gitt at alle seks kriteriene er relevante i vannforskrift-sammenheng, og man kan derfor tenke seg en modifikasjon av anbefalingen som baserer seg på en effektskår som utelater noen av kriteriene.
Fremmedartsmetodikkens kriterier kvantifiserer den fremmede artens økologiske effekter på (D) truede og (E) øvrige stedegne arter, på (F) truede og (G) øvrige naturtyper, dens (H) genetiske forurensning av stedegne arter samt (I) overføring av parasitter og sykdommer til stedegne arter (Sandvik et al. 2017, 2019). Så sant de påvirkede stedegne artene inngår i et av vannforskriftens kvalitetselementer, er alle «artskriterier» (D, E, H, I) relevante for vannforskriften. Man kunne derimot stille spørsmål ved «naturtypekriteriene» (F, G), siden ikke alle endringer av naturtyper nødvendigvis trenger å være relevante for vannforskriften.
Vi har derfor sett nærmere på de registrerte effektene som limniske fremmede arter har på natur-typer ifølge Fremmedartslista. De vanligste effektene er endringer i naturtypenes artsgruppe-sammensetning (Daphnia ambigua, finnmarkshops Heterocope borealis, vassaloe Stratiotes aloides, vasspest, smal vasspest), eutrofiering (karpe, vasspest, smal vasspest) og oksygen-mangel (vasspest, smal vasspest). Alle disse naturtypeeffektene har en direkte påvirkning på minst et av vannforskriftens kvalitetselementer. Vi har derfor konkludert med at man ikke bør ekskludere noen av Fremmedartslistas effektkriterier.
(b) «Desimalskår». – Slik alternativ 3 er formulert, kan vannforekomster bare plasseres midt i de respektive tilstandsklassene. En vannforekomst der det er satt ut ørekyt, ville eksempelvis ha fått en normalisert økologisk kvalitetskvotient (nEQR) på 0,3 (dvs. midt i intervallet 0,2–0,4, som definerer dårlig tilstand).
Man kunne se for seg å åpne for en finere gradering av effekten av ulike fremmede arter, slik at man kan ta i bruk hele nEQR-skalaen (ved hjelp av metoden som har blitt beskrevet av Magnus-sen et al. 2018:24f). Gitt at bruk av Fremmedartslistas økologiske effektskår bare er en noe omtrentlig løsning i utgangspunktet, mener vi imidlertid at en slik gradering har lite for seg. Den kompliserer på den ene siden klassifiseringssystemet, mens den på den andre siden baserer seg på informasjon som ikke nødvendigvis har like høy overføringsverdi til alle vannforekomster.
(4) Tilleggskravet om dårligere enn svært god tilstand
Tilleggskravet tilsier at en vannforekomst med (minst) en fremmed art ikke kan klassifiseres til å ha «svært god» tilstand. Dette kravet skal gjelde for alle fremmede arter, uavhengig av om de er
«nasjonalt» eller regionalt fremmede, uavhengig av deres effektskår i Fremmedartslista og uavhengig av om alternativ 1, 2 eller 3 er brukt for å vurdere den fremmede artens effekt. (Alter-nativ 3 er allerede formulert slik at tilstandsvurderingen ikke kan bli «svært god».) Tilleggskravet bør likevel begrenses til fremmede arter som tilhører eller påvirker en artsgruppe som inngår i et av vannforskriftens kvalitetselementer. Fremmede arter som bare besøker en vannforekomst (f.eks. vannfugler), skal heller ikke inngå i tilleggskravet. (Se kapittel 4.3 for en nærmere forkla-ring av artsutvalget.)
Bakgrunnen for anbefalingen er at vannforskriften definerer «svært god tilstand» slik at den
«taksonomiske sammensetning og mengder tilsvarer fullstendig eller nesten fullstendig uberørte forhold» (vannforskriften 2006: vedlegg V, avsnitt 1.2).2 Fremmede arter endrer den taksono-miske sammensetningen av en vannforekomst gjennom sitt blotte nærvær, selv om deres øvrige effekter skulle være neglisjerbare. Av denne grunn må forekomsten av fremmede arter anses som uforenlig med «fullstendig eller nesten fullstendig uberørte forhold».
Mulig modifikasjon
Som alternativ til den forslåtte formuleringen kan tilleggskravet formuleres med en terskelverdi, og ikke som en enten/eller-regel. I så fall settes tilstanden bare ned fra «svært god» til «god»
hvis den fremmede arten (eller flere fremmede arter til sammen) utgjør mer enn f.eks. 5 % eller 10 % av det totale individtallet for det respektive kvalitetselementet i vannforekomsten. Der individtall er vanskelig å anslå, kan biomasse eller dekningsgrad benyttes.
Siden den valgte terskelverdien (f.eks. 5 %) vil forbli vilkårlig, og fordi noen arter (f.eks. predato-rer) kan ha store effekter også ved lavere forekomst, er anbefalingen likevel å definere tilleggs-kravet via forekomst av fremmede arter, uavhengig av deres individtall. Dette er også i over-ensstemmelse med «biokontamineringsindeksen» som har blitt foreslått av Arbačiauskas et al.
(2008; jf. tabell 3).
2 Det må kanskje påpekes at vannforskriftens (2006: vedlegg V, avsnitt 1.2) definisjon av økologisk kvalitet har en annen ordlyd for kvalitetselementet «fiskefauna» enn for de øvrige kvalitetselementene.
Definisjonen av «god tilstand» for fiskefauna lyder slik: «Det er små endringer i artssammensetningen og -mengdene sammenlignet med typespesifikke samfunn som kan tilskrives menneskelig påvirkning på fysisk-kjemiske eller hydromorfologiske kvalitetselementer», der den kursiverte delen ikke forekom-mer hos andre kvalitetselementer. Tilsvarende gjelder for definisjonen av «moderat tilstand», men ikke av «svært god tilstand». UKTAG (2013: s. 1, fotnote 1) har gjort oppmerksom på at dette kan tolkes slik at effekten av fremmede fiskearter skal ses bort fra med mindre disse artene har en direkte effekt på fysisk-kjemiske eller hydromorfologiske kvalitetselementer (som det fins eksempler på, men bare under nokså spesielle forhold). Vi tillater oss å påpeke at formuleringen også kan tolkes motsatt, nemlig at effekten av fremmede fiskearter automatisk skal klassifiseres som «dårlig» eller «svært dårlig» til-stand, siden «svært god» er utelukket gjennom artenes effekter på biologiske kvalitetselementer, mens «god» og «moderat» er utelukket fordi fremmed fisk verken er et fysisk-kjemisk eller et hydro-morfologisk kvalitetselement. Ingen av de to nevnte (og gjensidig uforenlige) tolkningene kan sies å gi økologisk mening, og vi anser dem derfor ikke for å være tilsiktet. Vi har imidlertid ikke den juri-diske kompetansen til å tyde finhetene i lovteksten og nøyer oss her med å påpeke problemstillingen.
(5) Tilleggskravet om «verste styrer»-prinsippet
Hvis flere fremmede arter forekommer i samme vannforekomst, bør ikke tilstanden baseres på gjennomsnittet av de ulike vurderingene, men på den laveste tilstandsklassen. Gjennomsnitt brukes i vannforskriften når man har verdier for flere ulike parametere for samme påvirknings-faktor innenfor samme kvalitetselement (Direktoratsgruppen 2018b:37–40). I slike tilfeller kan de ulike parameterne (eller indeksene) anses som uavhengige måter å estimere den samme under-liggende verdien på, noe som rettferdiggjør gjennomsnittet (eller medianen). Flere ulike frem-mede arter utgjør derimot ulike påvirkninger, og et gjennomsnitt kan dermed undervurdere den samlede effekten som de fremmede artene har på vannforekomstens tilstand.
For å kombinere effekten av fremmede arter med vurderinger av andre påvirkningsfaktorer og/eller på andre kvalitetselementer brukes også «verste styrer»-prinsippet. Dette er i tråd med gjeldende praksis (Direktoratsgruppen 2018b), som altså ikke trenger å endres på dette punktet for å fange opp effekten av fremmede arter. Når flytdiagrammet i figur 3 indikerer «svært god»
tilstand (ved fravær av fremmede arter), er dette altså kun vurderingen av påvirkningsfaktoren fremmede arter. Andre påvirkningsfaktorer eller kvalitetselementer kan fremdeles tilsi at den
tilstand (ved fravær av fremmede arter), er dette altså kun vurderingen av påvirkningsfaktoren fremmede arter. Andre påvirkningsfaktorer eller kvalitetselementer kan fremdeles tilsi at den