Ut fra kildene til duellen mellom Tordenskiold og Staël kan vi få et visst inntrykk av den fektekunsten de to parter bedrev, og som jeg viste i innledningen også gjøre forsøk på å rekonstruere selve hendelsesforløpet. Selv om kildene til dels er meget motstridende.
En svært interessant kilde for utkjempelsen av denne duellen, på tross av at den ble utgitt 30 år før duellen fant sted, er boken «Palæstra svecana: eller Den adelige fächtare-konsten».
Utgitt i Stockholm 1693 av Diedrich von Porath, hoff-fektemester til Karl XI og Karl XII. som i sin tur viser utvikling av fekting ved å i store deler virke å være direkte inspirert av Salvatore Fabris bok om fekting, som først ble utgikk i København i 1606, faktisk virker Porath sin bok i store deler å være en ren kopi. Noe som ikke er uvanlig når vi ser på det store materialet av kampbøker.
Som vi husker fra kapitelet om de europeiske kampsystemer og våpen var det en rik kultur for fektekunsten, og Poraths tilskudd i denne går inn i en lang rekke av å hente inspirasjon og å føye til egne meninger, - som i et hvilket som helst håndverk. Palæstra svecana er rikt illustrert og de slåss med rapiren alene, fektingen er typisk for perioden med arbeid om å dominere senterlinjen mellom de to fektere og er sentrert rundt støtet. Den viser fekting med kun et våpen, alene, og følger således våpnenes utvikling i mote mot kården alene uten parerdolk. – Slik som oppsettet ville være i duellen 30 år senere.
85 Illustrasjon fra Palæstra svecana, av Porath, merk våpen og angrepsområde sett opp mot Tordenskiolds duellering. Se også figuren til høyres aktive bruk av sin venstre arm for å deflektere motstanders våpen og sette opp eget støt trygt.
En Annen illustrasjon fra Porath, merk støtet under utfallet til motstander og treffområde i øvre bryst – dette korrelerer med
beskrivelser om Tordenskiolds fatale utfall.
86
Sammenfatning.
Duellen mellom viseadmiral Tordenskiold og oberst Staël kan på samme tid vise både de formelle og normative trekk ved en duell på 1700-tallet. Perioden da den tidlig-moderne duellen hadde blitt utviklet til et meget ritualisert fenomen med klare regler bundet til seg.
Samtidig som dette viser også denne duellen de irregulære trekkene som fantes, slik som juksing og plutselige endringer i format.
Det er et klassisk eskaleringsmønster som danner grunnlaget for duellen: Brudd på sosiale konvensjoner, gnissing om status og mest viktig en verbal diskusjon som ender i det fysiske. En eskaleringsstige som på denne tiden, og også i dette eksempelet, ender opp med å utfordre til duell. Det blir deretter valgt våpen, funnet en egnet plass ut fra reisetid og juridiske grenser. Så langt var alt ved duellen helt normalt. Som Staël skriver i sin rapport, oversatt i Bergersen: "Næste dag lot jeg ham si, at da vår affære var endt med stokkeslag og således var til liten ære for begge parter, måtte den få en annen avslutning. Samtidig lot jeg ham si, at jeg overlot ham valget av våpen."104
Duellen viser også den europeiske overklassens kosmopolitiske art. Tordenskiold er borger av Danmark-Norge, Staël kommer fra Baltikum og har vært i svensk tjeneste, og middagsselskapet de møttes i foregikk i et tysk fyrstedømme som var en del av herredømmet til den britiske kongen. Videre visste begge to, og kunne navigere, innen et felles landskap av normer, regler og væremåter. Det er dette som gjør samspillet de to imellom mulig, og hva som gjør at de begge er innforstått med de brudd de har gjennomført og derav hvorfor dette naturlig måtte løses med en duell basert på ærens krav. Overklassen var på denne tiden blitt såpass sivilisert og brukte de innviklede væremåter dette hadde ført med som selverkjennelse. Noe som innebar at de to personene hadde mer til felles med hverandre enn hva de nok ville ha med en person fra lavere samfunssjikt fra samme hjemland. Sivilisasjonprosessen som diskutert av Norbert Elias kommer tydelig frem i duellens utvikling, og denne ideen vil være et sentralt element i neste kapittel.
Æren, selvbildet og de militære idealer stod tydelig enda sterkt i den europeiske overklassen. De to duellantene var typiske eksempler på dette. Militære, gjerne raske til å krangle, og med en kraftig følelse for egen ære. Spekulasjoner på om det storpolitiske spillet med den store nordiske krig som bakteppe kan om ikke annet enn å lede tankene dit hen at de
104 Bergersen, Viceadmiral Tordenskiold: Bind II, 1120.
87 to partene var ekstra villige til å tolke utsagn fra den andre som mer krenkende enn vanlig.
Samtidig er det også forsøk på å enes og legge til side krangelen uvoldelig, noe som ble tatt godt opp men ansett som å ikke være mulig da en slik offentlig og plettende uoverenskomst må endes riktig – for begges ære. Æren og de krav denne stilte er andre nøkkelord som også blir behandlet i et eget kapittel. Tett forbundet med individenes selvbilde og verdenssyn. Æren påvirket verdenssynet, og det i sin tur næret opp under æren.
Duellen til Tordenskiold er således skapt ut av statusjag og sosial konkurranse, mennesket som alle primater skyr ikke vold i denne konkurransen, en løsning på konflikt via vold som i duellfenomenet er snevret inn og sivilisert inn i rammer og disiplin. Når Tordenskiold så hadde fornærmet Oberst Staël var det ingen vei utenom, det teater 1700 tallets individer levde innen krevde neste akt: Duellen. Skjønt denne ikke trengte være dødelig var et slikt utfall absolutt ikke uhørt. Vi ser også i denne duellen, som i andre, og alt nevnt, også tankene fremlagt av Sivert Langholm i sin artikkel om resolusjon av konflikt via vold.
Underliggende psykiske og biologiske strukturer fremprovoserer en konflikt som må løses, mens samfunnets normer viser hvordan.
88
89