Brukere av risvikkeramikk har ofte vært knytta opp mot folk med kjennskap til, og brukere av visse jordbrukselementer. Den kulturelle innflytelsen i så henseende har man ment kom fra det såkalte ”sørskandinaviske bronsealderkomplekset” med metallbruk (bronse), tamdyrhold og til en viss utstrekning åkerbruk (Bakka 1976:30, Jørgensen 1989:143, Ågotnes 1986:114). Med utgangspunkt i risvikkeramikkens geografiske utbredelse foreligger en god del pollenanalyser med både kornpollen og beiteindikatorer. Videre stemmer disse utbredelsene godt overens med den klimatiske grensa for hvor langt nord det er mulig å drive jordbruk uten moderne hjelpemidler. Jeg tenker her på modningsgrensa for korn, og muligheten for å ha husdyr gående ute hele året. Risvikkeramikken sammenfaller med overgangen mellom subboreal og subatlantisk tid, og de klimatiske forholda har neppe vært særlig forskjellig fra dagens (sml.
Bakka 1976:35). Tolkinga av de pollenanalyser som foreligger er stort sett bearbeida og publisert av Johansen (1982b og 1990), Johansen og Vorren (1986), Moltu (1988), Storli 1985 og Vorren og Nilssen (1982). Alle disse arbeidene har som mål å kartlegge omfanget av
jordbrukselementer i den lokale tilpassinga, der både beiteindikatorer og funn av kornpollen tas til inntekt for at en ny økonomisk plattform er i emning.
6.1.1 Pollenanalyser
Johansen og Vorren (1986:740) finner belegg for introduksjon av landbruk/jordbruk i Nord-Norge så tidlig som 4000 BP. 14 daterte horisonter med svake spor av beiteindikatorer og/eller kornpollen fra Isnestoften (Alta kommune) i nord til Sund (Hemnes kommune) i sør faller alle innafor ei plassering i yngre steinalderen (innafor perioden 4160+80 BP – 3060+90 BP). Det er i grove trekk karakteristisk at kurvene for byggpollen og beiteindikatorer i hovedsak følger hverandre (Johansen 1979:109). Pollendiagrammene fra Engeløya i Steigen, som Tom Moltu (1988:150-153) har sett spesielt på, indikerer også beiteaktivitet så tidlig som 3900 BP, men her finnes ingen holdepunkt for åkerbruk og korndyrking.
Så tidlig innslag av korpollen finner heller ikke Storli (1985:95) i Beiarn-området, men fra 500-tallet f.Kr. synes dette vanlig. Det er også i denne tida at Johansen og Vorren (1986:745) mener at gårdsdrift ble mer utbredt og permanent, med økt tiltro til dyrking og domestiserte dyr. For Engeløya gjelder de samme tendensene (Moltu 1988:163).
I hele det nordlige området risvikkeramikken inngår i, kan altså menneskelig påvirkning med rimelig sikkerhet tolkes som manifestert i pollendiagrammene ca. 2000-2500 BP. Skogen minsker og gressmark (beitemark) blir mer vanlig. Denne sosioøkonomiske endringa er spesielt godt dokumentert ved: Korsnes (2280+148), Bakkan (2360+110), Bøstad (2430+130), Frydenlund (2560+70) og Skar (2280+60). (Johansen og Vorren 1986, Vorren og Nilssen 1982)
På mikroplan kan ingen av de lokalitetene som har frambrakt risvikkeramikk knyttes direkte opp mot noen av de pollendiagrammene med jordbruksindikatorer som foreligger. Ser man derimot på makroplan, viser det seg at avstanden mellom de aktuelle lokalitetene allikevel i en
del tilfeller er så små at menneskene på de respektive stedene må ha hatt kjennskap til hverandres aktiviteter og muligens hatt samme kulturelle/økonomiske praksis.
Under følger en gjennomgang av lokaliteter med pollenanalyser som ligger i ”rimelig” nærhet til lokaliteter med risvikkeramikk. Det er her snakk om ansporing av korndyrking og/eller beiting ved lokaliteten Vannareid og Korsnes i Helgøy kommune som ikke ligger langt unna Hamnes. Herfra foreligger det slike ansporinger allerede fra 3520+50 bp, med ei intensivering ved 2280+140 bp. Avstanden hit er ikke lenger enn at brukerne av lokalitetene kan ha hatt godt kjennskap til hverandre. Fra samme kommune (Tromsø) som lokaliteten Tønsvika ligger i, foreligger det 2 pollendiagrammer fra henholdsvis Prestvannet og Berg som viser til agrar aktivitet ved 3420+40 bp og 3920+90 bp. Det foreligger også 2 pollendiagrammer fra lokaliteter på Senja. I forhold til lokaliteten Senjahopen, ligger Hofsøy noe lenger sør, mens Torsli ligger på ”innersida” av Senja, mot fastlandet. Ansporingene herfra skriver seg til 2955+140 bp og 3420+70 bp. Lokaliteten Hofsøya har også frambrakt osteologisk materiale fra små- og storfe. Lokaliteten ”Bakkan av Bø”, på Andøya, ligger ikke langt unna Tunstad, og herfra foreligger det også jordbruksindikatorer ved 3070+80 bp særlig fra 2360+110 bp.
Kolvika, Storbåthallaren og Vestre Nesland ligger ikke langt unna lokalitetene Bøstad og Moland og Gimsøy, som alle har blitt undersøkt gjennom pollenanalyser der faser med jordbruksaktivitet dateres til tida mellom 4120+50 bp og 2430+130 bp. Fra Engeløya, hvor Laskestad ligger, foreligger det også pollendiagram med tidlige aktivitetsspor som kan tyde på et gryende jordbruk, men dette er lenger nord på øya, ved lokaliteten Bø. Til sist (og lengst sør) kommer lokaliteten Tjong, som i likhet med Abrahamsplassen ligger i Rødøy kommune, hvor det også finnes pollendiagrammer med indikasjoner på tidlig jordbruk. (Johansen 1982b, 1990, Johansen og Vorren 1986, Moltu 1988, og Vorren og Nilssen 1982)
De fleste ansporingene av jordbruksindikatorer er med andre ord en god del eldre enn den perioden risvikkeramikken dateres til. Disse viser imidlertid kun de tidligste innslag av antatt menneskelig påvirkning på faunaen, mens det kan se ut til at en ”ekspansjon” av jordbruksaktivitet setter inn rundt 5-300 f.Kr., særlig med tanke på ansporing av korndyrking
(Jensen 1993:146, Storli 1985:101). Til tross for at man har hatt god kjennskap til visse jordbrukselementer synes det altså ikke som om disse får substansiell karakter før ved opphøret av risvikkeramikken.
6.1.2 Beinmateriale, makrofossiler og ardspor
Domestiserte dyr kan ha blitt introdusert til jeger/samlere langs norskekysten så tidlig som 5000-5500 BP. Noen pollenanalyser støtter denne påstanden, men ingen så gamle bein er funnet (Johansen og Vorren 1986:745).
I håp om å kunne knytte et konkret boplassmateriale til jordbruksindikatorene i pollendiagrammene, ble det i 1981 foretatt systematiske registreringer i et distrikt med høy funnfrekvens av importartefakter i Ranaområdet. Dette resulterte i registrering og utgraving av Stiurhelleren som frambrakte til da de eldste kjente funn av korn i Norge, sammen med funn av tamdyrbein. Funnene bestod av bein fra både små- og storfe, og utgjorde 0,00064% av det osteologiske materialet (0,5% av pattedyrmaterialet). Stiurhellerens bruksfase ble datert til steinalder, og avgrensa til en 150-årsperiode fra 4170+80 til 4320+100 BP (Hultgreen 1989, Hultgreen et al. 1984). Datering direkte på ei småfetann fra lokaliteten har imidlertid vist seg å ikke stemme overens med denne avgrensinga. Den ble datert til 3135+60 BP, noe som betyr at det ligger en del kildekritiske problemer knytta til dateringa av helleren (Johansen 1990:5).
Det kan ikke utelukkes at denne divergensen skyldes reservoireffekten, da det framgår at det er skjell som er brukt for å datere hellerens bruksfase.
Fra Hofsøy på Sør-Senja foreligger det også tenner av både små- og storfe fra en boplass som er datert til henholdsvis 3060+80 og 3250+60 BP. I nærheten av denne lokaliteten foreligger det pollendiagram med beiteindikatorer som bekrefter tendensen nevnt over (Johansen og Vorren 1986, Moltu 1988:146). Åkvika på Dønna på Helgeland har frambrakt husdyrbein av småfe, storfe og svin. Bakka (1976:36) plasserer funnet i mellom- /seinneolitikum da helleren det her er snakk om har ”rein og ublanda steinalderkarakter”, mens Johansen (1982b:198)
lokaliteten med funn av både risvikkeramikk og husdyrbein (publikasjon av beintilfanget fra Kirkhellaren foreligger ikke). Herfra foreligger det både små- og storfebein, og bein fra ku gav dateringer på 2050+60 og 2740+80 BP (Johansen og Vorren 1986:745, Moltu 1988:147, Utne 1989:106).
De tidligste funn av korn i Nord-Norge stammer fra Stiurhelleren i Rana. Herfra foreligger det 6 forkullede korn av bygg som har ei datering mellom 3060+70 og 2365+60 (Johansen 1990:5).
På samme lokalitet opptrer store mengder frø av bringebær, noe som tyder på at sanking har vært en mye viktigere ressurs enn korndyrking (Hultgreen 1989:119). Disse funnene vitner allikevel om ei befolkning som hadde kjennskap til kornet, og som det kommer fram av pollenanalysene, blir korndyrking mer vanlig når man beveger seg opp i tid, mot jernalderen.
Det har da vært antyda en småskala kornproduksjon, på jordelapper på et fåtall kvadratmeter.
Denne har neppe hatt betydning for substansøkonomien.
Kornets rituelle betydning har vært påpekt av flere, og da gjerne i sammenheng med ølbrygging (Prescott 1996, Storli 1985, Trones 1998). Hold av bestemte husdyr kan på samme måte ha hatt rituell betydning ved ofring eller tilberedning ved ”festlige” anledninger.
Ågotnes` (1976) forslag om å kalle brukerne av risvikkeramikk som ”fiskerbønder” eller
”sjøbønder” kan kanskje i så henseende være noe misvisende, da fangst (og sanking) fortsatt synes å være det viktigste ”sosioøkonomiske” element i risvikkeramikernes levesett.
Ardspor og åkerreiner som indikatorer på jordbruk er for Nord-Norges del svært begrensa. På lokaliteten Moland er det påvist ardspor som har blitt datert til 1969+100 BP, og her finnes også åkerreiner (Johansen 1979:108). Fra perioden risvikkeramikken opptrer i foreligger det ikke noen slike tegn på intensiv åkervirksomhet innafor Nordland og Troms. I området lenger sør, synes det imidlertid å være en slags relasjon mellom ardspor og det Ågotnes (1976:20) oppfatter som risvikkeramikk.