Fordelingen mellom skifer, kleber og metallgjenstander er av en slik art at det må knyttes noen anmerkninger til dette. Jern opptrer svært sjeldent i kontekst med risvikkeramikk. En mulig forklaring er selvsagt jernets holdbarhet (konserveringsgrad). Dette står i skarp kontrast til keramikken som er svært bestandig i de fleste kontekster (Sundquist 1998:46) (se kap. 7.1 for keramikkens representasjon). Forholdet mellom funn av jern og keramikk må derfor anses å være nokså skeivt.
Fra lokaliteter som kan knyttes på mot kjelmøykeramikk finnes det imidlertid indikasjoner på at jern har vært i bruk, og spor etter jernforsterking på fiskekroker og harpuner, samt rustmerker i knivskaft av bein er eksempler på slike (Olsen 1994:fig. 73 og fig. 94, Sundquist 1998, 1999).
Representasjon av slagg synes mer reell, da denne har en bedre konserveringsevne enn jern, samt at dette ikke lar seg gjenbruke (se kap. 5.4 for representasjon av slagg). Slagg synes å opptre over størstedelen av det ”risvikkeramiske” området, fra Senjahopen i nord til Træna i sør. Det finnes imidlertid ikke sikre stratigrafiske bindeledd mellom keramikken og slagget slik at det også her foreligger kildekritiske svakheter.
Funn av skifergjenstander antas også å gjenspeile den reelle tilstedeværelsen av disse i forhistoria, men med det forbehold om at dette også er et råstoff som kan gjenbrukes. Det må imidlertid påpekes at det kun er ved lokaliteten Nordlandet at slipte skiferredskaper med sikkerhet kan knyttes til risvikkeramikken. Det skal dermed ikke utelukkes at skiferen i denne perioden har fått en betydelig mindre plass i redskapsinventaret enn tidligere.
Når det gjelder kleberkar er det kun ved Seivåg at et slikt opptrer i nærheten av risvikkeramikk uten at nærmere relasjoner mellom kleber og keramikk kan bekreftes, og dette er også fragmentarisk. Gjenbruk av kleber synes imidlertid svært vanlig, og muligheten for videre bearbeiding øker betraktelig dersom man har skjærende redskaper av metall. På nordvestlandet opptrer kleberkar i større grad på de samme lokalitetene som risvikkeramikk, og dersom den
samme kronologien er gjeldende her, må kleberkarene tilhøre sluttfasen av risvikkeramikkens bruskperiode (Pilø 1990, Ågotnes 1976:125). I følge Piløs (1990:fig. 6 og fig. 8) distribusjonskart over typene 1 og 2, synes disse imidlertid å opptre på Sør- og Nord-Vestlandet og nordover til Vestfjorden (type 1) og til Sør-Helgeland/Nord-Trøndelag (type 2).
5.6 Oppsummering
Når det gjelder kniver og spisser i skifer, har det for det aktuelle området ikke vært gjort noe forsøk på å lage noen helhetlig kronologi. Min gjennomgang viste at det var stor variasjon i utforminga av de eneggede skiferknivene, noe som antas blant annet å ha sammenheng med forskjellige bruksområder. Spissene var mer ensartede og representerte typer som har vært knytta til fangst i marine miljøer. Forekomsten av økser var heller ikke av stor variasjon, da disse stort sett var representert ved rektangulære tverrøkser og rektangulære huløkser.
Materialet er imidlertid svært blanda. Dersom vi ser på de utgravde lokalitetene som jeg mener kan ha ”sikker” relevans for brukere av risvikkeramikk, er det kun ved lokaliteten Nordlandet at risvikkeramikk og slipt skifer kan knyttes til de samme stratigrafiske sekvensene. Her finnes belegg for eneggede kniver og rektangulære tverr- og huløkser, alle disse også som miniatyrer.
Lausfunn og mindre sikre utgravde kontekster synes å bekrefte en slik tendens. Slipte skiferredskaper synes allikevel ikke å spille en sentral rolle ved de risvikkeramiske boplassene. Min antakelse er at skiferen får stadig mindre betydning innafor området etter hvert som jernet får innpass, noe som synes klarest ved lokalitetene i sør.
Bruk av kleber i redskapsproduksjon ser også ut til å kunne relateres til brukerne av risvikkeramikken, men her er det ikke snakk om store mengder. Pilø (1990) mener også å kunne relatere kleberkarproduksjonen opp mot metallbruk og mot det sørskandinaviske bronsealderkomplekset. Risvikkeramikk av typene A/B og C synes å ha store likhetstrekk med henholdsvis Pils kleberkar av typene 2 og 1.
Ved Hellarvikjæ (tuft I) og Røsnesvalen, som begge regnes som sikre kontekster, foreligger det funn av jern og slagg. Tilstedeværelsen av jern og/eller slagg på så mange som 10 av 22
lokaliteter styrker antakelsen at brukerne av risvikkeramikken også har hatt tilgang på og kjennskap til jernet. De relativt små mengder av slagg tyder på at det ikke dreier seg om produksjon, men tilvirking gjennom smiing. Bruk av kleberkar har av Pilø (1990) også blitt knytta opp mot bruk av metaller, og her blir også jern spesifikt nevnt. Rustmerker på risvikkeramikk, type C, er også en indikasjon på jernbruk i den regionen risvikkeramikken opptrer i.
Av de lokalitetene jeg innledningsvis mente man med rimelig sikkerhet kan knytte keramikken opp mot annet materiale, kan Nordlandet framvise eneggede skiferkniver, økser (bieler) og kleber. Miniatyrredskaper er her godt representert. Videre har vi Hellarvikjæ (tuft I) og Røsnesvalen der funn av råasbest peker mot lokal keramikkproduksjon. Funn fra alle disse risvikkeramiske lokalitetene vitner også om kjennskap til bruk av jern.
6 Økonomiske/kulturelle kontekster
Det er selvfølgelig ikke enkelt å skille mellom de økonomiske og kulturelle sfærer i forhistoriske samfunn, som denne delen skal omhandle. For det første kan man i dag ikke med sikkerhet skille mellom det som i forhistoria har blitt oppfatta som kulturelt signifikante trekk, samtidig som disse trekkene kan ha fått økonomisk betydning etter at disse ble etablert i samfunnet, og visa versa. Jeg tenker her spesielt på jordbruk, som er et av de temaene som blir behandla her. Det er nemlig vanskelig å komme utenom jordbruksindikatorene som foreligger for dette området, slik at pollenanalyser, husdyrbein og analyser av makrofossiler også til en viss grad vil bli drøfta her.
Flere (se Bakka 1976, Jørgensen 1986, Munch 1962 og 1966) har vært opptatt av den sørskandinaviske innflytelsen i dette området, og følgelig vil også innflytelse utenfra bli viet en del oppmerksomhet ved en diskusjon av bronser (og støpeformer) og helleristninger, samt porfyrøkser.