Som tidligere vist, har risvikkeramikken med stor sannsynlighet fylt et praktisk behov, det være seg i profane eller sakrale sammenhenger, men når det gjelder keramikkens utforming og produksjon kan dette neppe reduseres til strengt funksjonalistiske størrelser. Lemonnier (1993:1) viser til et eksempel der RAF14-flygere på et tidlig stadium hadde landingsprosedyrer som tilsa at de skulle ”glide” inn for landing, uten bruk av motorkraft. Dette var for at de skulle være godt forberedt i nødlandingssituasjoner dersom de mistet motorkrafta. Av andre ble det påstått at RAF mistet flere fly på grunn av fartstap og ”spinn” enn de faktisk mista på
14 Royal Air Force
grunn av motorhavari. Denne praksisen ble avskaffa når mer moderne fly ble tatt i bruk seinere på 1930-tallet.
Eksempelet viser at teknologiske valg ikke alltid tilfredsstiller målsettingene fordi den sosiale logikk tilsier at man ikke kan stole på det teknologiske systemet disse inngår i. Poenget illustrerer også at måten samfunn produserer sine intellektuelle og fysiske måter å handle på i forhold til den materielle verden, ikke alltid kan forklares ut fra teknologiske behov alene (Lemonnier 1993:2). Det er åpenlyst at noen teknologiske valg er teknisk ulogiske fordi de ikke oppnår det materielle mål, men samtidig kan de ha framstått som riktige med utgangspunkt i den sosiale logikk de inngår i. (Lemonnier 1993:4)
Dette bringer oss videre til den betydning/kvalitet keramikken kan ha hatt utover det strengt funksjonelle. En teknikk synes for oss å ha mening i å oppfylle bestemte fysiske mål i den materielle kulturen, mens teknologiske elementer i den kreative innovasjonsprosessen ble valgt i samsvar med forskjellige ”sosiale” strategier og meninger. Skillet mellom det
”teknologiske” og det ”sosiale” viskes da ut. (Lemonnier 1993:5)
Et skille mellom praktisk og symbolsk funksjon blir derfor umulig, og det blir umulig å isolere en teknologisk rasjonalitet fra de forskjellige symbolske verdier (Lemonnier 1993:18). Den mest hverdagslige og praktiske gjenstand har i denne sammenheng kanskje det største potensialet til å være bærer og formidler av symbolske verdier. I dag kan dette eksemplifiseres med at tidligere så hverdagslige ting som samekofte og lavvu i dag har blitt kraftfulle symboler som betyr noe lang utover det at dette er et klesplagg eller et telt.
Ved produksjon av keramikk, har teknologiske problem alltid flere løsninger, og den materielle ”tvang” etterlater et spillerom av ubestemmelighet, der valg kan og må gjøres. Men når ei løsning har blitt adoptert, ser vi ofte at keramikeren ikke vil/kan forandre den. Han/hun blir en ”fange” av sin løsning, som nå framstår som den eneste mulige, den mest ”naturlige”
som fullstendig avgjort, og at han ikke er i stand til å finne på å forandre dem. (Mahias 1993:165, Sackett 1986)
Når det kommer til framstilling av asbestkeramikk, ligger det en mengde prosesser og prosedyrer bak det ferdige produktet. Man må skaffe leire og asbest. Asbesten må knuses, og leira må knas og formes. Etter dette følger brenning av karet, samt bruk og kanskje gjenbruk av det.
Tidligere har det vært stor fokus på symbolverdien rundt bruken og utforminga av selve karet, men ser vi på alle de prosedyrer og prosesser som ligger bak skapelsen er det ikke vanskelig å se at potensialet er enormt for ”koding” av de forskjellige prosessene og prosedyrene.
Prosesser med å skaffe asbest kan involvere mange ekskluderinger/inkluderinger i et samfunn som begynner å vise visse tegn til stratifisering. Kanskje kunnskapen om lokaliteter, teknikker og prosedyrer var forbeholdt ei lita eksklusiv gruppe i samfunnet, som de forvalta og produserte mening inn i. Hosler (1996) viser i sin etnografiske studie, at det innafor samme landsby hersker flere keramiske tradisjoner bak produksjon av keramikkfigurer. Disse kan knyttes til forskjellige samfunnslag, hvor det skilles mellom mann og kvinne, mellom høy og lav status. Eksempelet viser også hvordan grensene mellom høy og lav status i keramikktradisjonen også virka strukturerende på inndelinga av byen. (eller var det omvendt?!)
Så hvorfor bruke asbest når det finnes så mye annet og mer tilgjengelige materialer? Det er for eksempel foreslått at det ikke finnes bedre magringsmiddel enn chamotte, siden også dette i likhet med asbest, er stabil under brenning, lett tilgjengelig og lett å knuse (Arnold 1985:24).
Teknologiske varianter kan altså bli brukt til å presisere og definere små sammenhengende forbindelser ved teknologiske trekk som korresponderer direkte med en gitt sosial gruppe. En variant kan vise seg å være et relevant kriterium i sosial differensiering, mens det fra et teknologisk ståsted ikke synes å være av viktighet. (Mahias 1993:170)
Og kanskje var ikke kunnskapen om asbesten ekskluderende i det hele tatt. Kanskje var det nettopp i arbeid med asbesten at alle samfunnslag var engasjert, gjennom at man møttes ved asbestbruddene i kollektive samhandlinger hvor man også møtte andre nabogrupper i samme ærend.
Poenget er: I de teknologiske prosedyrene som ligger bak produksjonen av risvikkeramikk, ligger et felles referansepunkt for en lang rekke mennesker. Uansett om disse prosedyrene/prosessene er fordelt på få eller mange grupper i samfunnet, betyr det at det felles referansepunktet i keramikken kan ha et enormt stort og differensiert innhold. Denne referansen kan ha hatt ulikt innhold fra ulikt hold (og det må den ha hatt), men risvikkeramikken er den samme. I dag som da.
Uttrykket ”teknologiske valg” vektlegger altså utsortering av muligheter om hva utvikling av teknologiske system faktisk er basert på, men allikevel på en ubevisst og ikke-intensjonell måte. Uansett, det refererer til både seleksjonsprosesser og til dets resultat. Et valg består av to eller flere muligheter som må sammenlignes for å bestemme hvordan de skiller seg fra hverandre, hvordan likheter og ulikheter forklares, og hva deres materielle og sosiale konsekvens vil bli. I forhistorisk kontekst er det med andre ord ikke snakk om reelle teknologiske ”valg”, dette har man kun hatt i seinere tid. (Lemonnier 1993:7)
Hva får så dette å si for oppkomsten, forminga og avviklinga av risvikkeramikken? Perioden før risvikkeramikken tas i bruk, preges av en mer eller mindre helhetlig keramisk tradisjon over hele Nordkalotten15. Brukerne av tekstil-/imitert tekstilkeramikk endrer så etter hvert sitt keramiske uttrykk, og går over til å bruke henholdsvis kjelmøykeramikk i nord og øst, og risvikkeramikk i sør og vest. Hva ligger bak disse endringene, og på hvilken måte kan disse endringene i den materielle kulturen bidra til å øke vår forståelse av de fortidige samfunn disse inngikk i?
Jørgensen og Olsen (1988:76) knytter tekstilkeramikken opp mot jeger/samlersamfunna i nordre Fennoskandia, og deres transaksjoner med metallproduserende samfunn i Sentral- og Øst-Russland. Keramikken er her sett på som et sosialt kategoriserende element for jeger/samlere som ønsket å distansere seg fra andre grupper i samhandlingskonteksten (bønder og metallprodusenter). Keramikken anses her å ha funksjon som sosialt ”kitt”, der de interne relasjonene ble ”fasttømret” (sml. Bergman 1998).
Når tekstilkeramikken opphører, og erstattes av henholdsvis kjelmøykeramikk og risvikkeramikk, ses dette i lys av nye sosiokulturelle relasjoner i området. Samfunna i nord og øst får en mer enhetlig orientering mot øst, mens samfunna langs kysten fra det som i dag er Nord-Troms og sørover, orienterer seg mer mot de sørskandinaviske samfunna. Keramikken blir i denne sammenheng ikke lenger betrakta som sosialt ”kitt” som skal virke identitetsdannende innad i gruppa, men mer som (etniske) markører utad. (Jørgensen og Olsen 1988:77-78)